Kjære du med voksende spire i magen.
Du som sørger for at landet går opp og frem selv om pandemien hamrer løs på verden.

Du som bringer nytt liv, nytt håp og glede inn i en tid hvor alt bare er snudd på hodet.

Det er ikke rart du er redd.
Det er ikke rart du er bekymret
Det er ikke rart du er stresset.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Forventningene vokser, i takt med barnet i magen.
En ny tid er i vente, en rolle blir en tildelt.
Plutselig, er du mamma. Plutselig er dere foreldre.

Øyeblikket som venter er stort, skrives inn i boken med alt du aldri kommer til å glemme.

Det er klart du ønsker å dele.
Det er klart du ønsker støtte
Det er klart du ønsker noen nær.

Det er klart du ønsker en hånd å holde i.

Denne dagen skal du ikke tvinges til å fullføre alene dersom du ønsker noe annet.
Denne dagen skal du ikke føle deg ensom og redd.

Denne dagen skal du føle deg trygg, elsket, og uovervinnelig.

Pandemi eller ikke.

Vi må kunne bedre enn som så.
Vi, er klokere enn et virus, vi ser lengre enn en pågående pandemi.

Ett år er snart gått siden pandemien gav Norge restriksjoner.
Nye kjøreregler i en krig og kamp mot et usynlig virus som slo knockout på verden.

12. mars. Erna leste opp kjøreregler jeg aldri hadde vært i nærheten av å engang skulle tro jeg måtte innfinne meg. Nå var det alvor. Noen fikk panikk, hamstret over en lav sko,  noen dro til hytter vi ikke fikk lov å være i fordi det var jo tross alt ferie. Jeg satt i en sykeseng med forkjølelsessymptomer med en 36 uker gammel baby rugende i magen.

Ingen kan besøke pasienter på sykehus.

Det gikk kaldt nedover ryggen.

Skulle vi være alene?

De neste ukene blir en berg og dalbane av følelser.
Ulike retningslinjer blir kastet mot oss. Alene, ikke alene, barsel ikke barsel.
Hjem så raskt som mulig, bli så lenge du må.

7. april kom, dagen jeg skulle føde.

Jeg hadde sagt klart ifra.

Jeg føder ikke alene.

Jeg gjorde ikke det heller.
Han fikk lov, til tross for herjende pandemi å stå ved min side.
Men retningslinjene var klare.

2 timer etter fødsel, skulle far hjem.

Jeg og den lille ble kjørt inn på et lite gult rom, der skulle vi være, til vi skulle hjem.
Alene.

Alene, ensom, utrygg, engstelig og full av savn.

Sårbar og nybakt i et gult rom med barnepleiere som gjorde så godt de kunne.

Men de, var ikke han.

Undersøkelser sier, bare basert på de to første månedene i pandemi hadde vi en økning på 20%.
Jeg snakker selvsagt om barseldepresjon.

Jeg tørr ikke tenke på de neste månedene. De mørke tallene som gjemmer seg godt men samtidig er synlig.
Det har krevd sin kvinne, å føde og ikke minst være barselkvinne under en pandemi.

Jeg var godt rustet, proppfull av erfaring på den grusomme psykiske sykdommen visste jeg hva jeg skulle følge med på, gjøre for å forebygge, ta vare på meg selv.

Jeg satt der med syvende barn på brystet, jeg viste i stor grad hva som ventet meg.
Lite var nytt, heldigvis. Alt bortsett fra ensomheten.

Det er ikke rart, at barn født det siste året har en sliten mamma som kjenner på alt annet enn lykke.
At barn født i det siste året har en mamma som synes barsel ble alt annet enn slik den skulle.
At barn født under pandemien har en mamma som er sliten av av frykt, ensomhet og isolasjon.

En barselkvinne skal ikke være ensom, men omringet.
En nybakt mamma skal ikke sitte alene i et gult rom.

En nybakt mamma, med en nybakt bylt på brystet bringer håp og glede.
La oss gi henne det tilbake.

La de slippe å føde alene og kanskje viktigst av alt,
være barselkvinne alene.

Slipper vi pappa eller medmor inn,
Kan vi liksågodt la de bli til de går ut som en familie.

Dersom du tenker kvinner skal slippe å føde alene,
kan du signere HER