Er han snill?
Sover vell natten gjennom nå?
Sitter selv han nå?
Hvorfor åler han? er han ikke ett år da?
Se der krabber han ja, det var jammen meg på tide.
Står han nå?
Går han?
Nå er han jammen to år snart, da går han vel?
Lille Kriger, ingen vet, bortsett fra meg og deg, hvilke kamper du har kjempet frem til nå.
Hvilken helt du er, hvilken kjemper du er.
At du er sterkere enn mange tror, selv om din fysikk kanskje er svakere enn den burde.
At du er klokere enn de fleste selv om du kanskje ikke har mange ord.
Hvor mange dager, kvelder og netter jeg så inderlig skulle byttet plass med deg, bare for å avlaste deg litt.
Holdt ut av ubehag og smerter, vurderinger, analyseringer og det tristeste av alt, forventninger.
Forventinger fra mennesker som knapt vet hvem du er, hva du liker, hva du kan og ikke minst hva du har vært gjennom.
Jeg vil du skal vite, at jeg er uendelig stolt, stolt over at du er akkurat den du er, og at du er min.
At du er en del av flokken, en solstråle, en godklump, en vi alle har lært fryktelig mye av.
Du har fått meg til å tenke større, lengre og mer.
Du har fått meg til å ville kjempe enda hardere for å skape rom, også for dere små.
Etter du, ble en del av oss, har jeg ofte lurt på vi som sitter å spør spørsmålene, og putter de små i bås tenker med, når vi selv sitter med store krav om at det skal være rom for at vi skal få være oss selv, forskjellige. Akkurat slik vi er. Med egne kvaliteter, egne interesser, egen personlighet.
Hvordan vi kan gnåle, for det er vi gjør, om viktigheten av å forstå at vi alle er forskjellig, at alle vi, som har levd et liv bærer hver vår sekk som ingen andre kan se.
Glemmer vi at også de små bærer sekker?
Jeg har vært feig, jeg må innrømme det.
Istede for å kjempe din sak lille venn, har jeg gjemt den vekk.
Skjult den litt fra alt og alle.
Jeg orket ikke høre på dumheter og uvitenhet. Påstander og forventninger.
Men viktigst av alt, jeg ville ikke du skulle merke de.
Du hadde mer enn nok med dine egne kamper og milepæler.
Du trengte ikke fylle større sko enn dine egne.
Men for et øyeblikk rant begeret over og helt ærlig var det godt.
Jeg lar litt av din historie få henge i luften, for ettertanke og forhåpentligvis lærdom.
For vi alle litt å lære, det har du vist meg.
Takk.