Jeg mister

Det var alt jeg skrev.
Jeg var helt sikker i det jeg så blod på papiret.
Merket det egentlig fra jeg våknet, alt for tidlig. Jeg var urolig og merkelig i hele kroppen.
Rastløs og urolig, ulmende ubehag nederst i magen.

Rundt lunsjtider kom de første dråpene.
Det grusomme rød mot det lyse dopapiret.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: De beste tilbudene på sommersalget

Jeg kjente det gikk kaldt nedover hele kroppen.
Så stoppet tiden.

alt ble stille..

Jeg mistet pusten, måtte hige etter den.
Dro luft inn som om jeg akkurat hadde fått hodet over overflaten etter en dukkert.

Jeg mister.

Løpet av noen timer var det ikke noen dråper lengre, det rant.
Friskt, grusomt rødt.

Fylte papiret, doskålen.
Tappet hjerte mitt,

Tappet magen min.

Jeg mister.

Dagen før, fortalte jeg det. Endelig var jeg klar nok.
Et overraskende svangerskap hadde tatt oss litt på sengen.

Jeg ble ikke glad, når to streker lyste mot meg.
Jeg gikk i sjokk.

Vi måtte bare konkludere med at prevensjon ikke spilte på lag med kroppen min.

Baby nummer seks, hvordan i alle dager skulle vi klare det.
Vi holdt det hemmelig, fortalte det ikke til noen.
Orket ikke forholde oss til mer enn å fordøye det selv.

Hadde vi hjerterom til enda et barn?

Det tok ikke mange dagene, før vi så det tydelig.
Det er klart vi hadde det.

Klart vi hadde rom for en liten skatt til.

Dagene gikk, ukene gikk.
hjertene våre vokste i takt med magehulen.
Og etterhvert, ble vi klare for å fortelle resten av verden det glade budskap.

Jeg er gravid,

Det var alt jeg skrev.
Hun var den første som fikk vite.
Første jeg visste ville glede seg med meg. Ikke stille undrene spørsmål, være kritisk og negativ i en stund hvor jeg trengte heiarop og klapp på skuldra.

For en rikdom, du er ufattelig heldig.
Skrev hun.

Jeg smilte, sånn ordentlig, for første gang på lenge.
Hun hadde helt rett.

Jeg er ufattelig heldig.

Så snakket vi om formen, jeg viste bilde av den voksende kulen, og fortalte om ultralyd jeg utålmodig ventet på.

24 timer etterpå, stod jeg med en liten sjel i hånden.
En hel kropp, armer, ben, mage, rygg, hode, ørliten nese og øyne sorte som kull.
Små nydelige perfekte fingre. Syltynne ribbein som syntes godt på den spinkle kroppen.

Så perfekt, så liten og så livløs.

Utenfor spant verden slik den pleier. Små barneføtter løp frem og tilbake i gangen.
Lo, hylte og løp.

jeg gråt.

Jeg mistet
skrev jeg.

Uff, skrev hun.

Jeg har aldri følt meg så hul.
Så tom.
Så ensom.

Som blodet rant, forsvant også drømmene, planene, fremtiden.
Det vi hadde snakket om, planlagt og holdt hemmelig ukene som var.

Det lille hjerte gav opp, aldri hadde jeg trodd,
at en så liten kropp skulle ta så stor plass i hjerte

• Spontanaborten skjedde sted for 3 år siden, men sorgen bærer jeg med meg evig.

Er han snill?

Sover vell natten gjennom nå?

Sitter selv han nå?

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Hvorfor åler han? er han ikke ett år da?

Se der krabber han ja, det var jammen meg på tide.

Står han nå?

Går han?

Nå er han jammen to år snart, da går han vel?

Lille Kriger, ingen vet, bortsett fra meg og deg, hvilke kamper du har kjempet frem til nå.
Hvilken helt du er, hvilken kjemper du er.

At du er sterkere enn mange tror, selv om din fysikk kanskje er svakere enn den burde.
At du er klokere enn de fleste selv om du kanskje ikke har mange ord.

Hvor mange dager, kvelder og netter jeg så inderlig skulle byttet plass med deg, bare for å avlaste deg litt.
Holdt ut av ubehag og smerter, vurderinger, analyseringer og det tristeste av alt, forventninger.

Forventinger fra mennesker som knapt vet hvem du er, hva du liker, hva du kan og ikke minst hva du har vært gjennom.

Jeg vil du skal vite, at jeg er uendelig stolt, stolt over at du er akkurat den du er, og at du er min.
At du er en del av flokken, en solstråle, en godklump, en vi alle har lært fryktelig mye av.

Du har fått meg til å tenke større, lengre og mer.
Du har fått meg til å ville kjempe enda hardere for å skape rom, også for dere små.

Etter du, ble en del av oss, har jeg ofte lurt på vi som sitter å spør spørsmålene, og putter de små i bås tenker med, når vi selv sitter med store krav om at det skal være rom for at vi skal få være oss selv, forskjellige. Akkurat slik vi er. Med egne kvaliteter, egne interesser, egen personlighet.

Hvordan vi kan gnåle, for det er vi gjør, om viktigheten av å forstå at vi alle er forskjellig, at alle vi, som har levd et liv bærer hver vår sekk som ingen andre kan se.

Glemmer vi at også de små bærer sekker?

Jeg har vært feig, jeg må innrømme det.
Istede for å kjempe din sak lille venn, har jeg gjemt den vekk.
Skjult den litt fra alt og alle.

Jeg orket ikke høre på dumheter og uvitenhet. Påstander og forventninger.
Men viktigst av alt, jeg ville ikke du skulle merke de.

Du hadde mer enn nok med dine egne kamper og milepæler.
Du trengte ikke fylle større sko enn dine egne.

Men for et øyeblikk rant begeret over og helt ærlig var det godt.

Jeg lar litt av din historie få henge i luften, for ettertanke og forhåpentligvis lærdom.

For vi alle litt å lære, det har du vist meg.

Takk.

Vi lovet jo å holde dere oppdatert i vårt husprosjekt.

Ikke mye har skjedd siden sist rent fysisk, men på papiret har viktige ting skjedd.
Vi har valgt entreprenør. Vi hadde flere innom som gav tilbud, men det var noe helt unikt med dialogen til
bergstaden bygg. De var tydelige, effektive og ikke minst dristet de seg til å komme med innspill og ideer.

Eneste minus, de kunne tidligst begynne i april.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Litt frem og tilbake ble det, før vi landet på at det var det verdt.
Vi ville vente.

2-3 med fra eller til, spiller jo igrunnen ingen rolle, det er bare ørlitt kostbart å sitte å finansiere to hus i prosessen.

Vi har mer enn nok valg å ta innen den tid.
Vi tror vi har landet på ny plantegning i overetasjen nå. Slik det står nå er det som dette:

Om det blir slik vi ønsker, blir det slik. (tegnet uproft av meg)

Se bort ifra den blå firkanten, jeg vet ikke hvor den kommer fra he he.

Men som dere ser, blir det et stort luftig rom man kommer opp til ved trappen.
Det blir en avlang bod ved badet for lagring av ting og tang som hører til daglig drift. Som vi ikke ønsker skal flyte rundt i allrommet. Det blir stue/tv krok lengst bort (ved verandadør) blir ikke dør der ved omgjøring og spisestuen skal foran de store vinduene i front.
Det store allrommet vil få høyere takhøyde enn resten av huset (jepp nesten ene og alene for å få høyt juletre igjen)

Kjøkken er tegnet, og skal plasseres ved de tre små vinduene til venstre for trappen

Kjøkkenet blir fra Ikea, vi har tidligere pusset opp to kjøkken, begge fra ikea. Elsket begge, så regner med å bli fornøyd med dette og.

Stoooor kjøkkenøy, det blir kokeplate med ventilator, så mulig jeg ønsker meg to kokeplater (ikke to store som på bildet)
Jeg skal unne meg kjøleskapet jeg blogget om for noen år siden he he. (tre snart fire år siden faktisk)

Samsung the hub

Det blir stoooor vask, det blir to oppvaskmaskiner, det blir to komfyrer, og jeg vurderer quocker eller hva den heter (den som gir kokende vann fra springen)

Sa jeg at jeg gleder meg?

Vi ble invitert til et møte av entreprenør tidlig i desember og fikk servert tidenes julegave. Den gode nyheten er at
de kan begynne før! Altså!!!
Trolig allerede i februar, æææææ vi kan nesten ikke vente.

Kjære lillebror,

Jeg gleder meg til du blir stor.
Selv om jeg elsker at du graver nesa inn i halsgropen min mens du lager deilige gryntelyder.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Jeg gleder meg til du blir stor
Selv om ingenting gjør meg så glad som ditt lysende smil.

Jeg gleder meg til du blir stor,
selv om jeg ikke får nok av de deilige lubne kinna dine og for ikke snakke om de deilige valkene på låra og den herlige bleiepompen.

Jeg gleder meg til du blir stor,
Selv om ingenting varmer hjerte mer enn dine deilige gurglelyder

Jeg gleder meg til du blir stor,
Selv om enkelte netter er fylt med magi, når det er bare deg og meg, og huset sover.
Hvor vi ligger tett i tett, kroppen min gir din kropp næring og alt vi kan høre er snøen som faller ute.

Jeg gleder meg til du blir stor,
selv om det gjør noe med oss som familie med deg som midtpunkt, tempo sakkes ned, det er enklere å holde fokus på det som er viktig, og ingen gir oss latterkrampe som deg og dine herlige utrykk.

Jeg gleder meg til du blir stor,
eller kanskje større blir mer riktig å si.

For ingenting er mer magisk enn å få følge en liten kropp på sin reise i å finne seg selv.
Selv om jeg nyter nå, gleder jeg meg til det som kommer.

Til å se, utforske og oppleve verden sammen med deg.
Til å se deg fylle din plass, og vise oss hvem du er og skal bli.

Det er ingenting som er som småbarnstiden.
Som babytiden, som barseltiden.

Det er trolig ei heller ingenting som er så altoppslukende, krevende og utmattende.
Et lite menneske som trenger deg som ingen andre.
Et lite menneske som er deg avhengig, som synes verden er stor, kald og litt skummel men også fryktelig spennende.

Jeg er sliten, lillebror, sliten og lykkelig.
Og det er kanskje rart, men det føles godt å si,

at jeg gleder meg til du blir stor, lillebror.

Gjør du?

Altså, tenk at vi bor her.
Tenk å bo i et julekort!

Vi har besøk av bonus besteforeldre i helgen, og den fine bergstaden vi bor i, ja den viser seg fra sin vakreste side i helgen.
Og julestemningen her på Røros er rett og slett til å ta å føle på.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: De beste tilbudene på sommersalget

Nydelig fersk og hvit snø som pakker inn alt.

Selv lensmann sitt kontor får en dose julemagi.

Og med deilige pepperkaker og nissekakao fra Tryg

stad bakeri ble julestemningen komplett.

Man vet aldri hva som skjuler seg i disse veggene, så det er bare å begynne å rive.

Det var nok min største angst når jeg skrev under kjøpskontrakten.
Hva skjuler seg i veggene her, hva er det vi ikke ser.

Et slitent hus fra 1979
Klart det måtte gjemme seg noe der, hvis ikke var jo dette for godt til å være sant?

Annonsørinnhold

Stor oversikt: De beste tilbudene på sommersalget

Forrige uke gikk vi igang med rivingen.
Eller rettere sagt pappa gikk i gang.

Og i tredje vegg fikk vi oss en skikkelig overraskelse.

Du vil ikke tro hva vi fant i veggen, kom mannen hjem og sa.
Jeg kjente det gikk kaldt nedover ryggen.
Pokker, min frykt var reel, dette vil koste mer en enn antatt.

Han strekker ut telefonen på strak arm, jeg går nærmere for å se.

Og der ser jeg rett på reisverk, og en flaske?

En flaske med lapp oppi.

Flaskepost? Utbryter jeg og kjenner jeg blir både lettet og overrasket.

Jepp, eller.. en veggpost kanskje det heter?

I veggen fant de altså en falske med en lapp som var puttet der da huset ble bygget.

Det er så synd ikke navnet står, men så utrolig moro å finne.
Vi vet frøken Glad fortsatt bor i bygda, så kanskje hun vet.

En vakker tegning lå også med, fadet av tiden

Det er gøy å bygge hus, synes hun på 10 i 1977, vi har en hel flokk som gleder seg noe innmari til huset de bygde 77 skal bli klart til oss i 2021.

kanskje vi også burde plante en flaskepost

//annonse

Jeg ELSKER når jeg kommer over produkter som løser et problem jeg egentlig ikke visste jeg hadde.
Som gjør meg mer bevist, som løser hverdagen til det bedre, som er så smarte at det nesten blir irriterende.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Det var en helt vanlig tirsdag jeg lå å ammet minstemann i søvn og kombinerte seansen med litt scrolling.

Litt avkobling påkoblet som jeg pleier å kalle det.

Også dukket den plutselig opp på feeden min.

Easycheese.

En osteklokke, for all del, akkurat det har vi jo hatt en stund, men dette er en funksjonell osteklokke.
En osteklokke som tar liten plass, som gjør at vi bruker mindre plast, har mindre matsvinn.
En osteklokke som dytter osten oppover etterhvert som den brukes.

Jeg måtte klikke meg to stk hjem, en til gul og en til brun.
Tok sjansen, men tenkte at dette måtte være for godt til å være sant.

Få dager senere, lå osteklokkene i postkassen.

Og siden har vi knapt brukt brødfryseposer, jeg har en ost uten fingermerker og vi spiser HELE osten.

Easychese er det en far og sønn som står bak. Og det hele har blitt en vaskeekte familiebedrift.
I likhet med meg og kanskje deg hadde de irritert seg over de slukne brødposene rundt gulosten, men i motsetning til meg og deg, gjorde de noe med det. De gjorde noe genialt, de laget easycheese.

Den er designet OG produsert i Norge.
Og det beste av alt, den kommer til en fornuftig pris og som bonus kan den selvsagt vaskes i oppvaskmaskin.

Gutta hadde selvsagt tro på produktet, men i all grunder ånd var de selvsagt skeptisk til om også vanlig folk ville digge ideen.
Nøye kalkulasjoner tilsa at hvis de solgte 10 i uken skulle dette gå, siden lansering i høst har de solgt over 10 000, og det med GOD grunn.

Spør du meg, burde denne boksen finnes i alle hjem, som en dugnad mot ost i brødposer.

Det er flere på julegavelisten vår som får en slik herlig boks, og det kommer høyt opp på lista om du spør meg om et julegavetips.
DETTE er gaven til de som har alt, som ikke ønsker seg noe men som du ønsker å glede.

Dette er boksen alle trenger, enkelt og greit.

De har også importert noen knallgode ostehøvler.
Ta en titt på siden dems og klikk deg hjem en boks eller fem ( da får du en ekstra med på kjøpet)

2020, for et år.
Jeg tror ikke jeg får sagt det mange nok ganger.
Så sier det igjen.
2020, for et år!

Det er sjeldent jeg kjenner på et så inderlig og sterkt behov på å bare bli ferdig. Få det unna.
Og krysser fingrene til de blir blå og grå for at 2021 viser oss at ting ikke er i ferd med å rase totalt sammen.

Det er syv uker igjen av et år som har vært preget av nedstenging, hjemmeskole og barnehage, konkurs, død, ensomhet, avlyste festligheter og samlinger. Et år hvor lukten av håndsprit er blitt normalt og en selvfølge i alle lommer og vesker.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Det er jo ikke rart vi kjenner på å gjøre det beste ut av det lille som er igjen.

SYV uker.

Og de skal jeg proppe full av det beste jeg vet, og her kommer herved en advarsel.

Alt jeg gjør(nærmest) fra nå av kommer til å være preget av det koseligste, fineste, deiligste, fineste, vakreste jeg vet.
Nemlig jul.

Av magiske lys, glitrende verdifulle figurer og gjenstander, deilige lukter, herlige smaker.

Det har ikke klikket for meg, eller for oss.
Men fra nå av, trenger jeg KOS.

Kos – hygge- trygghet- varme og noe se frem mot.

Tre steg tilbake i denne kampen mot viruset gjorde bare ønsket om å skape noe hyggelig enda større.
Og når den ene saken etter den andre handler om munnbind og innstramminger.
Ja da slipper jeg hemningene løs her også.

Så i helgen braker det løs.
Lys skal opp, pepperkaker skal bakes, julemusikken skal spilles på full guffe.

Hold deg fast Corona, snart kommer juleånden å tar deg!

Det der var ikke særlig pedagogisk.

Såpass klartenkt var jeg selv om jeg både var sint, lei meg og skuffet.
Der jeg stod på badet mens tårene rant, så jeg meg selv i speilet.

Jeg stampet hit, på badet altså.
Midt under middagen, mens jeg vrælte utover bordet.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Overreagerte nok, men det bare toppet seg.

Det værste er nok den dårlige samvittigheten som kommer i etterkant.
men herremin, jeg er da bare et menneske.

Det er på mange måter ikke i min natur å være så inderlig pedagogisk.
Jeg handler på impuls. Spontant og ekte. Sjeldent særlig gjennomtenkt når det er følelser innblandet.

Og nå, ble det masse følelser.

Jeg har nok gått med tøyd strikk i noen dager nå, så det var ikke mye som skulle til, før den røyk.
Men det var nok ikke innafor å reagere slik som jeg gjorde i dag.

Iallfall stillheten som ble sittende igjen i det jeg forlot bordet og stampet inn på badet.

Din DUMME ku ble det ropt mot meg
Foran alle i familien, under en middag jeg knapt hadde energi nok til å skrape sammen.

Mamma i 13 år, og i dag ble altså dagen jeg ble kalt ei ku.

En spontant reaksjon i sinne fra en liten kropp.
Men i dag klarte jeg ikke ta imot og samtidig være den voksne.

I dag ble jeg sønderknust, skuffet og lei meg.

Tenk at mitt barn har kalt meg ei ku.
ei ku.

For all del jeg ammer jo, produserer melk som ei gudinne, men ku.
Nei der gikk streken i dag.

Jeg må le litt nå, det hele er jo litt komisk, men absolutt ikke akseptabelt.
Det er jo værre ting å bli kalt opp etter, det er det ingen tvil om.

Jeg fikk meg noen minutter på badet, alene.
med tårene og det knuste hjerte.

så gikk jeg ut.

Vi har hatt en god prat etterpå, jeg fikk et unnskyld.
Jeg gav ikke et.

Jeg hadde tenkt til det, men ombestemte meg.

det var kanskje ikke særlig pedagogisk det heller tenker du?
Nei det var kanskje ikke det.

Men jeg kjente at følelser er greit, jeg sa ingenting dumt.
Jeg overreagerte, men det var ekte.

Jeg snakket heller om følelser, at det var greit å føle. Men at man likevel ikke kunne si ting for å såre.
Men dersom det skulle skje, finnes heldigvis ordet unnskyld. Men det må man også føle, for at det skal virke.

Jeg forklarte at selv om jeg var mamma, kunne jeg også bli lei meg, selv av noe et barn sier.
Jeg sa det var dumt av meg at jeg gikk, men jeg gikk fordi jeg var redd for at jeg selv hadde sagt noe dumt.

Vi klemte, lenge, og det skuffa hjerte, ble varmt.
Det er magisk hva en barneklem kan gjøre.

Det jeg skal fortelle deg om nå er kanskje det vakreste du kan gi til en blivende mamma eller mamma i barsel.

Ikke bare er de vakre, unike, evigvarende, de er og pleiende, beskyttende og praktiske.

Syv små har jeg vært så heldig å båret frem.
hvert svangerskap unikt. hver fødsel unik, hvert barn unikt og hver barseltid unik.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Men til felles har de hatt en ting, ammekneika.

Å amme tenkte jeg var en selvfølge før jeg fikk barn.
Jeg mener, så lenge jeg hadde pupp og barnet hadde munn, hvorfor skulle jeg velge noe annet.
Ikke bare var det god næring, det varogså gratis og veldig praktisk.

Men ammekneika kom å slo meg i trynet allerede ved førstemann.
Og jammen besøkte hun meg ikke gjennom nesten alle mine barseltider.

Ammekneika kommer hos meg allerede på barsel.
Såre brystvorter, ømme og slitne etter noen dager med en sugeivrig nyfødt på brystet. Men så blir det værre.
Sårheten går over til sår, sprekker og noe usannsynlige smerter når den lille søte er sulten.

Ofte kan det hjelpe med litt salver, noen kompresser, men det krever også en del ekstra arbeid, og smøring til tross, vortene får aldri fred. Jeg har berget meg gjennom alle små, bitt tenne sammen. Kun fordi jeg visste det skulle bli bedre.

Men så kom minstemann.
Allerede på fødestuen sa jordmor, oj denne karen må vi nok sende til en liten sjekk for tungebåndet.
Vesle gode minstemann hadde så stramt tungebånd at det ble snakkis på barsel. Ååå ja, det er han med tungebåndet sa de når han var på ulike kontroller.

De trodde ikke han ville klare å ta grep.
Men det gjorde han.

Og i kjent tradisjon kjente jeg en sårhet da jeg våknet dag to på barsel. Og denne gangen tok det ikke lang tid før det utviklet seg til sår og sprekker. Etter tre uker fikk minstemann klippet tungebånd, det til tross, jeg ble ikke bedre.
Jeg smurte, jeg hadde på kompresser, alt som alltid hadde funket før fungerte ikke.
Og disse stakkars såre brystvortene fikk aldri hvile.

Han tok greit tak, men tungebåndet gav han nok en litt spesiell teknikk. Og jeg var lei av å bruke penger på smøring som ikke fungerte.

Så, ut av det blå kom det en melding fra ammeklinikken, hun hadde fått med seg frustrasjonen min på en story og lurte kanskje på om jeg ville teste Silverette.

Brystknopp beskyttelse i ekte sølv.

De legges utenpå brystvorten, uten noe smøring.
Sølv er antibakterielt og bidrar dermed til å skape et miljø sår heles bedre med sammen med morsmelk.
De er enkle å bruke, må ikke kokes osv. Man skyller de bare enkelt i rennende vann med litt såpe.

Jeg fikk de raskt i posten, og tok de rett fra esken og på de slitne brystknoppene.

De skal brukes så mye som mulig mellom ammingene.
Og kan fint brukes inni ammbh.
For meg var det bare godt, da ikke noe kom i direkte kontakt med knoppene hvor jeg hadde sår og sprekker.
Og for å forklare effekten.
Se dialogen jeg hadde med ammeklinikken 28-30 april.

også etter to dager med sammenhengende bruk og ingenting annet hadde hjulpet.

Jeg brukte de nesten en uke bare fordi det var så behagelig. Det var enklere å amme for knoppene var mindre og de lindret den ømheten man får av den konstante ammingen i starten.

Jeg følte det svei i starten, men det var nok pga helingen av sprekkene.
For jammen helet de.

Silverette er evigvarende, miljøvennlig og veldig fine.
De kan gå i arv, barn etter barn, og om man ønsker kan de smeltes om til et fint smykke eller ring når ammingen er over.

En vakker, beskyttende og helende gave til en sliten, nybakt mamma med ømme pupper.

Silverette fåes kjøpt hos jollyroom blant annet.