Din dumme ku!

Det der var ikke særlig pedagogisk.

Såpass klartenkt var jeg selv om jeg både var sint, lei meg og skuffet.
Der jeg stod på badet mens tårene rant, så jeg meg selv i speilet.

Jeg stampet hit, på badet altså.
Midt under middagen, mens jeg vrælte utover bordet.

Overreagerte nok, men det bare toppet seg.

Det værste er nok den dårlige samvittigheten som kommer i etterkant.
men herremin, jeg er da bare et menneske.

Det er på mange måter ikke i min natur å være så inderlig pedagogisk.
Jeg handler på impuls. Spontant og ekte. Sjeldent særlig gjennomtenkt når det er følelser innblandet.

Og nå, ble det masse følelser.

Jeg har nok gått med tøyd strikk i noen dager nå, så det var ikke mye som skulle til, før den røyk.
Men det var nok ikke innafor å reagere slik som jeg gjorde i dag.

Iallfall stillheten som ble sittende igjen i det jeg forlot bordet og stampet inn på badet.

Din DUMME ku ble det ropt mot meg
Foran alle i familien, under en middag jeg knapt hadde energi nok til å skrape sammen.

Mamma i 13 år, og i dag ble altså dagen jeg ble kalt ei ku.

En spontant reaksjon i sinne fra en liten kropp.
Men i dag klarte jeg ikke ta imot og samtidig være den voksne.

I dag ble jeg sønderknust, skuffet og lei meg.

Tenk at mitt barn har kalt meg ei ku.
ei ku.

For all del jeg ammer jo, produserer melk som ei gudinne, men ku.
Nei der gikk streken i dag.

Jeg må le litt nå, det hele er jo litt komisk, men absolutt ikke akseptabelt.
Det er jo værre ting å bli kalt opp etter, det er det ingen tvil om.

Jeg fikk meg noen minutter på badet, alene.
med tårene og det knuste hjerte.

så gikk jeg ut.

Vi har hatt en god prat etterpå, jeg fikk et unnskyld.
Jeg gav ikke et.

Jeg hadde tenkt til det, men ombestemte meg.

det var kanskje ikke særlig pedagogisk det heller tenker du?
Nei det var kanskje ikke det.

Men jeg kjente at følelser er greit, jeg sa ingenting dumt.
Jeg overreagerte, men det var ekte.

Jeg snakket heller om følelser, at det var greit å føle. Men at man likevel ikke kunne si ting for å såre.
Men dersom det skulle skje, finnes heldigvis ordet unnskyld. Men det må man også føle, for at det skal virke.

Jeg forklarte at selv om jeg var mamma, kunne jeg også bli lei meg, selv av noe et barn sier.
Jeg sa det var dumt av meg at jeg gikk, men jeg gikk fordi jeg var redd for at jeg selv hadde sagt noe dumt.

Vi klemte, lenge, og det skuffa hjerte, ble varmt.
Det er magisk hva en barneklem kan gjøre.

1 kommentar
    1. Jeg kjenner meg såååååå igjen…Det kan bikke over noen ganger for en mamma. Min sønn sa han hatet meg her om dagen. Den stikker langt inn i hjerterota.. Godt vi er flere som ikke lever opp til den perfekte mor hele tiden. Som du skriver,vi er bare mennesker❤

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg