Det var i grunnen en helt vanlig mandag.
Eller iallfall slik mandagene har blitt nå.
Fullt fres på både liten og stor.
Slumring en 3-4 ganger, 5 matpakker som må smøres. 3 frokoster on the go og levering hit og dit.
Vel plassert på jobb, en pust i bakken før vi skulle sette i gang.
Jeg så jeg hadde noen snap å gå gjennom så tenkte å benytte stillesittingen til det.
Vi ler og fjaser litt bak kassen på jobb, god mandagstemning i grunn.
Så stopper det opp.
Tårene mine begynner egentlig å renne før jeg er klar over det selv.
For all del, jeg kan tillate meg å skylde på hormonene.
Men når noen du ikke kjenner, klarer å sette ord på følelsene du selv ikke har klart å beskrive.
Ja da er det kanskje ikke så rart man reagerer..
“Jeg elsker å følge deg og dine øyeblikk, men må få lov å si at jeg synes det er så sjelden for tiden.
Mer av dine magiske øyeblikk, du setter så fint lys på mammalivet med dine sjarmtroll”

Lenge har jeg kjent på en merkelig følelse, eller lenge og lenge, iallfall de siste ukene.
Men på en merkelig måte ikke helt klart å sette fingeren på hva det egentlig er.
Sliten? Gravidhormoner? Lei? Deprimert?

Følelsene har ikke vært konstante, for det skal dere vite, at til tross for hektiske dager har jeg hatt det fantastisk gøy.
Det er jo tross alt drømmen min som går i oppfyllelse her. Jeg skaper arbeidsplasser og det sammen med den fineste mannen jeg vet.
Men grunnet all innsatsen vi har lagt inn de siste månedene, har det gått på bekostning av andre ting.
Og der, blant annet øyeblikkene med barna. Færre, kortere og når de er der klarer jeg ikke alltid å se de.
Alltid litt på jobb, enten i hode eller i sjela. Fokusert på å lande prosjektene som måtte på plass.
Og nå er vi igang, på en måte landet litt..og jeg begynner å kjenne på konsekvensene.
Jeg måtte gå unna, bare la tårene renne en liten stund.
Plutselig var alle uklare følelser klokkeklare.
Det var prioriteringene mine jeg kjente på.
Til tross for at jeg har det vanvittig gøy, føles det bare ikke riktig.
Ja å skape arbeidsplasser er drømmen, men det er ikke det jeg lever for.
Så sliten jeg har vært de siste ettermiddagene har jeg aldri følt meg før.
Jeg glemmer for all del ikke at jeg er gravid nå, men slitenheten brakte også med seg en tomhet.
Og den tomheten var den følelsen jeg ikke klarte å sette fingeren på. Den var tung og brøt meg opp, bit for bit.
Nå skal jeg ikke gå for dypt.
Men det hele ble så klart når jeg leste den snappen ifra den ukjente damen.
Det var påfyll jeg manglet. Påfyll av øyeblikk.
Det hele har fått konsekvenser jeg har vært klar over, men slitt med å finne en årsak til.
Fullstendig skrivetørke feks. Det er seks dager siden forrige innlegg, det har aldri skjedd løpet av mine 4 år som blogger, aldri.
Men det er jo ikke rart man har tørke, når man heller ikke opplever noe å skrive om?
Ukene jeg har lagt bak meg har lært meg ufattelig mye, det tok bare litt tid å skjønne det.
Jeg må si det føles uendelig godt å savne barna sine på denne måten. Savne det å være tilstede i flokken og ikke minst savne å bare være meg og oss.
Det er en følelse jeg aldri har kjent på før.

Jeg er menneske som liker å ta tak i ting med en gang. Slukke glørne før de blir flammer om man kan.
Opprydningen blir ofte enklere da.
Løsningen her er enkel. Jeg kan ikke fortsette slik.
Jeg må prioritere slik det er rett for meg.
Fylle på de riktige koppene, på den måten får jeg også mer å gi.
Jeg får det bedre med meg selv, og det er viktig, også for de rundt meg.
Jeg ønsker å roe ned hverdagen med kortere dager på jobb, mere tid med barna.
Flere ord på papiret som blir til lesestoff og inspirasjon til andre.
Mer tid med de og det som er viktig.
Jeg må fylle på med øyeblikk.
Jeg må fylle på med inspirasjon.
Jeg må fylle på med tid med mennesker som gjør meg godt.
Og det skal jeg begynne med…
NÅ