//annonse

Så var det allerede på tide med mitt månedlige innlegg i samarbeid med knertenogkaroline.no
Er du fast leser vet du godt at jeg hver eneste måned er så heldig å få dele en skikkelig god rabattkode fra denne herlige nettbutikken proppfull av fine klær til veldig gode priser. Og det sier jo seg selv, de blir ENDA bedre med rabattkode.
Tiden vi går inn i, er min favoritt tid.
Selv om jeg synes det er fantastisk herlig når snøen smelter og våren kommer så er det noe helt unikt med høsten.
Den gir meg mer energi, samtidig som den bringer med seg svært lite forvetninger.
Det er akkurat som om vi godtar all slags vær om høsten.
Er det sol benytter vi oss av muligheten til å være ute og nyte de fine fargene.
Er det ruskevær, kryper vi inn og nyter litt innetid.
Og etter denne sommeren her, tror jeg jammen meg høsten blir ekstra god.
MEN, sommeren har alltid spredd rundt seg med voksefrø.
Ungene har løpet av sommerdagene skyti i været og vokst noen kraftige cm hver.
Og det er svært lite av høsttøyet jeg så fornuftig pakket vekk i fjor. Flere av de kan gå i arv. Heldigvis.
Men da må man jo fylle på da, med ull og godsaker og da passer det PERFEKT å få dele en rabattkode.
25% på ALT.
Innebærer med andre ord 25% på all ull til både liten:

 
 
Og stor:
 

Alt av hverdagstøy:

og jammen er det begynt å komme yttertøy også.
 

Nettbutikken finner du HER og rabattkoden er NINASEPT25

Dette er jo ikke noe gøy i deg heletatt…
 
Jeg husker jeg stod alene på badet og snakket til meg selv.
Foran meg stod en sliten sliten jente.. eller det var vel på tide å kalle meg dame nå.
Jeg var tross alt mamma nå.

Og der stod jeg, øye til øye med en sliten, blek og trøtt, akk så trøtt dame.
Ringer under øynene som var helt nede på kinna, et hår som ikke husker sist det så frisør.
En kropp som bar preg av et langt svangerskap i 3 mnd med konstant amming.
Jeg hadde gledet meg skikkelig, i over 40 uker hadde jeg telt ned.
Med full kontroll hadde jeg handlet inn og gjort klart.
Barnerom, vogn, ammepute og vippestol.
Alt var i hus.
Det var klart jeg var klar,
og ikke minst forberedt. Jeg hadde lest bøker og artikler.
Jeg hadde brukt de 40 ukene godt.
Og herremin som jeg gledet meg.

Så kom hun, den lille bylten jeg hadde båret frem.
Det skulle vise seg at hun var 49 cm med slag i tryne.
En liten frøken med vilje fra første time.
Og det faktum at hun skulle være min sjef, DET var jeg ikke forberedt på.
Damen i speilet var trøtt, ufattelig trøtt. Så trøtt tror jeg sannelig ikke jeg hadde vært før.
Og alt jeg ville var å sove, men det vanskeligste babyen min visste, var å sove.

Og akkurat nå, var vi en dårlig match, jeg og hun.
Dette er jo ikke gøy i det heletatt, sier jeg igjen.
Tårene trillet i det grå fjeset mens jeg tittet bak meg.
Der sitter hun. snart 3 mnd gammel og vipper i stolen.
Ser på meg med store blå øyne.
Usedvanlig lite preget av den våkne natten vi hadde lagt bak oss.
Jeg hadde jo gledet meg så ufattelig til dette.
Og konklusjonen etter tre mnd var temmelig kort og klar.
Å være mamma var langt ifra gøy.
Det var slitsomt, krevende og altoppslukende.
Hvem kan forberede seg til å gi opp friheten til å spise, sove og ikke minst dusje når man selv vil.
Hvem kan vel klare å forestille seg hvordan det skulle bli?

Etterhvert har jeg erfart at det å bli mamma takler vi på ulik måte.
Likevell fremstiller vi det temmelig likt utad.
Som enorm forelskelse som bringer dager med mye kos og nærhet.
Med en gryende morskjærlighet og en stolthet som man aldri har følt på før.
og for all del, jeg kjente også på dette. innimellom.
Men ikke nå. Nå var det ikke et snev en gang.
Og på badet jeg stod på, følte jeg meg fryktelig ensom.
Som den eneste mammaen i verden som ikke synes morsrollen var pur lykke og moro.
Sliten, ensom, skuffet og propp full av dårlig samvittighet.
Jeg kommer aldri til å glemme den dagen jeg stod å snakket til meg selv i speilet.
Følelsen som satt på begge skuldrene og presset meg ned.
Og nå, snart 12 år senere skulle jeg så inderlig ønske noen skrev de ordene jeg selv skriver nå.
Og jeg skulle ha lest de, igjen og igjen og igjen. Og hver eneste gang skulle jeg ha sukket lettet og tenkt.
Jeg er så langt ifra alene.
For hadde noen kunne fjernet ensomheten som hang over meg den dagen,
hadde tyngden på skuldrene inne på det badet vært 10 000 kg lettere
Og mest sannsynlig hadde jeg ikke stått på det klamme badet, snakket til meg selv i det møkkete speilet.
Men vært godt plassert i sofahjørnet, en varm kopp (amme)te i hende med en god venninne ved min side.

En venninne som også forteller meg at hun hadde dager, kanskje til og med uker og måneder hvor ting ikke var gøy.
Men at det blir bedre, så mye bedre.
Så bedre at det blir gøy, noen dager vil det bli ufattelig gøy.
Så gøy at du kommer til å rulle rundt i gresset med latterkrampe med en tannløs 5 åring ved siden av deg.

At dere vil knise ved utallige kveldsstell fordi 3 åringen lager de herligste utrykk under tannpuss.

At den lille bylten på 49 cm vil etterhvert bli den kuleste personen du vet om.

At de vil vise deg en form for kjærlighet du aldri har opplevd maken til..

 
Og sammen vil dere skape minner som vil fylle hjerte ditt og gjøre deg til en bedre versjon av deg selv.

Klisje? Jeg vet, trøsten er at det vil også komme andre dager, for noen dager kommer du til å rive av deg håret mens du undrer på hvor du var når du tenkte at barn var en god ide.
Hver eneste dag, får jeg meldinger fra nybakte mammaer med 49 cm med slag i trynet ved siden av seg.
Som føler seg ensomme og desperate.
Mislykket og skuffet.
Hver eneste dag.
Og hver eneste dag forteller jeg de at innimellom suger det å være mamma.
Svaret er enkelt, for at noe skal være gøy, må det være kjipt innimellom.
Vi må bare slutte å lure hverandre.
Av med mammafasade og falske presentasjoner av mammarollen.
På med ærlighet og åpenhet.
Det er det som gjør oss sterkere, både som budbringere og mottagere.
Ingen sliten, trøtt og desperat mamma fortjener å føle seg ensom i tillegg.
Og det er kun vi som mødre selv som kan få bukt på det.
Strekk ut en hånd til en nybakt mor,
Sett deg i sofaen med henne og en kopp te.
Ikke spør om det går bra, si heller at du skjønner godt om hun er sliten og trøtt.
Gi henne en klem, og fortell henne at du vet godt hvordan det er.
For det vet du jo, godt…
Både du og jeg.
 
 
Og du, trenger du å se en kaotisk mammahverdag innimellom?
Følg meg på snap a vel: Idebankmamma heter jeg der.

Det er som regel en ganske klein stemning.
Jeg har faktisk enda tilgode å være på ett uten å kjenne på den litt pinlige følelsen.
En gruppe mennesker som samles to ganger i året, tre fire om man tar med avslutninger.
Er du heldig kjenner du en eller to som du kan klamre deg til, hvis ikke står du kanskje litt utenfor. Observerer hvordan de menneskene som kjenner hverandre grupperer seg og tørrprater seg i mellom.
Ofte sitter man ubehagelig, på en trebenk, eller alt for liten tripptrappstol.
Bak en alt for lav pult eller på en gummimatte blant treklosser og kosedyr.
I en klam klynge av mennesker som har satt av en times tid selv om det egentlig ikke passet.

Ja for det gjør jo sjeldent det.
Disse foreldremøtene har en tendens til å treffe de dagene, kveldene hvor det absolutt ikke passer.
Enten fordi man burde gjort noe annet, aller helst skulle gjort noe annet. Eller det bare ikke passer.
Men kjære mamma eller pappa.
Dette møte, denne timen….ja kanskje til og med disse 90 minuttene er viktige.
Ikke bare for deg men så mange andre og mye annet.
La oss ta det viktigste, for barnet ditt og ikke minst miljøet barnet går til hver dag.
Det finnes mange grunner til at man kjenner på at et foreldremøte er mindre fristende.
Ugunstige tidspunkt, klein stemning med usedvanlig mye tørrprat, angsten for sosiale oppgaver og spontane rollespill arrangert av kreative og alt for utadvendte lærere og ikke minst kan frykte av å plutselig være den som rekker opp handa når ny klassekontakt skal velges være der.
Den gode nyheten er at ingen kan tvinge deg til det ene eller det andre, selv om du sitter der.
Å være klassekontakt eller leder i fau er ikke for alle, og er du en av de, kan hendene ligge trygt plassert i fanget når temaet taes opp.

Årsakene til å ikke dukke opp er der kanskje, men jeg skal love deg at årsakene til at du burde dukke opp veier tyngre.
La oss se på det med store øyne.
Forskning viser at i klasser og avdelinger hvor foreldrene sees og “kjenner” hverandre. Er også miljøet bedre.
Årsaken er ganske åpenbar. Det er enklere å ta tak i ting, forstå ting og hendelser dersom vi som foreldre vet hvem hverandre er. Jo bedre vi snakker sammen, jo enklere er det for barna og de som jobber med barna våre å snakke sammen.
Og desto enklere er det også å aktivt framsnakke de som er rundt barna våre hver eneste dag.
Jeg vil velge å tørre å påstå at ingen av oss som foreldre ønsker at barna våre skal vokse opp i et miljø preget av mobbing.
At barnehagen skal gi de en god start på det sosiale liv og skolen skal ha en hverdag med godt læringsmiljø.
Å møte opp i foreldremøtene er kanskje ett av de beste tiltakene du kan gjøre.
Så kjære mamma og pappa.
Gjør barnet ditt, læreren eller de ansatte i barnehage og ikke minst deg selv tidenes tjeneste i høst.
Møt opp på høstens foreldremøte.
Bare gjør det.
 

Det er litt klisje å si, jeg er fullstendig klar over det.
Men hvor ble tiden av?
Jeg hadde jo planer om en gravidoppdaterting hver uke, og nå er det nesten en måned siden sist jeg skrev.
Jeg synes både det er trist og godt at ukene raser.
Trist fordi jeg vet dette mest sannsynlig er siste gang med kul på magen, godt fordi jeg virkelig gleder meg til babytid denne gangen. Sånn på ordentlig. Og DET er fantastisk å kjenne på.
 
Gravidkalenderen sier 20+4 i skrivende stund.
Jeg har en baby på litt over 300 gr i magen, og hele 25 cm lang.
Han, ja for det vet vi nå, det er en lillebror. Han turner rundt inni i magehulen og begynner å få med seg hva som skjer utenfor også. Han er i ferd med å etablere et søvnmønster og en rytme. Veksler mellom aktive faser og søvn.
Det er helt forunderlig å tenke på. En liten lillebror.
Magen er det ingen tvil med, den er virkelig tilstede og jeg har allerede fått flere spørsmål om det nærmer seg.

Det er helt greit, jeg tar meg ikke nær av sånt. Glad det synes at jeg bærer barn, for det er jeg temmelig stolt over. Men å tenke seg ørlitt om før man snakker til en gravid kan være en god regel å følge.
Men stor mage og baby til tross, jeg kjenner fortsatt usedvanlig lite liv.
Iløpet av en dag kjenner jeg kanskje 2-3 dult, eller det jeg antar er dult.

Når han er så stor, så synes jeg jammen meg jeg burde kjent litt mer også.
Jeg ser at sist jeg skrev kjente jeg ikke et fnugg..så det går jo fremover.
At alle svangerskap er forskjellige kan jeg med andre ord bekrefte.
Ved dette tidspunkt med de andre har jeg kjent liv utenpå… men alt er fint der inne, så da får jeg bare smøre meg med tålmodighet.
Formen ellers er fin, det er lite jeg kjenner til svangerskapet på kroppen. En åreknute som ikke synes noe økt blodmengde er det som kan nevnes av plagsomt. Ellers er kroppen “som før”.
Men jeg har bestemt meg for å være litt obs, tempoet som er rundt meg om dagen ville jeg ikke anbefale noen.
Man er ikke syk når man går gravid, men man bygger et liv og DET må man ta hensyn til.
Og akkurat nå, gjør ikke jeg det…så… målet er å gjøre det.
jeg har tross alt fem små til å ta hånd om også.
ingen er tjent om mamma går på en smell.
Jeg innser jo at tiden flyr og jeg må prøve å nyte litt også.
Og slik det er nå rekker jeg knapt å puste, spise og sove 😉
Jeg kjenner jeg gleder meg skikkelig denne gangen.
På en ekte måte.
Jeg omgåes med nybakte mammaer i butikken og fryder meg over at jeg skal få lov til å oppleve dette en gang til.
Hver eneste dag, uten unntak blir jeg overveldet av takknemlighet.
Fy søren så uvirkelig det er at jeg, vi skal få lov til å oppleve dette en gang til.
En liten fersk bylt.. silkemyk og vidunderlig.

Men først vil jeg nyte det å ha et liv på innsiden, forventingene, undringene og ventetiden.
For vips så er julen her, og da er han jo her snart.

 
 
 

Jeg slår døren opp, fører deg foran meg, retter litt på sekken din før du går ut gjennom døren.
Gir den nye sekken din en klapp, plutselig var du for stor for din første sekk.
Den som nesten var like stor som deg for to år siden.
Vi avslutter med en “Ha en fin dag” og vinker, hver eneste dag.
Slengkyss fikk jeg beskjed om å droppe… ikke foran kompisene sa du.
Du går, jeg mener småløper, eller hopper lett bort til der hvor de andre står å venter.
Jeg blir som regel stående en stund, bare ser på dere mens jeg må ta et ekstra godt drag inn med den deilige høstluften. Jeg har alltid likt den, høstluften altså. Men for åtte år siden ble den ekstra spesiell for meg.
Jeg husker det som om det var i går, jeg stod på trappa da også, ikke denne men en helt annen.
Dagen var ikke blitt lys enda, det var vel knapt morning. Jeg måtte ut å puste da også.
Dra inn litt frisk og kald høstluft.
Ikke fordi jeg skulle sende avgårde en skolegutt, men fordi jeg var lei.
Så UENDELIG lei, godt på overtid lå du fortsatt i magen, og viste INGEN tegn til å ville ut.
Lite visste jeg, at innen kort tid skulle jeg bli 2 barns mamma.

åtte år siden, stod jeg der, og åtte år stor er du nå, kjære vakre urolige utrolige åtteåringen min.

Åtte år og du er blitt sendt i den virkelig verden nå, der hvor ulvene er. Det gjør vondt å se deg løpe vekk, godt å se deg komme tilbake like glad. åtte år stor, stor gutt, større en de fleste, men likevel liten nok til å løpe mot meg mens tårene triller om det skulle være noe. Stor nok til at jeg er ørlittegranne teit foran kompisene, men liten nok til en god og lang morgeklem bare fordi det er så godt å bli kosa litt bak i nakken.
Verden blir ny når man blir åtte, den blir større.
Jeg ser du strever med å løfte blikket. Brikker som faller på plass gir deg overraskelser.
Hvorfor er det slik, hvorfor gjør det sånn. Er ikke det utferdig?
Kjære du, hold meg i hånda om du vil eller må, så kan vi sammen holde hode over vann.
Verden kan være iskald, men tro meg når jeg sier, den er også full av muligheter.
Alt handler om respekt, takknemlighet og forståelse.
Du er jo blitt stor gutt nå, sier alle. Mens de forventet at du skal klare oppgaven de har gitt deg.
med kryssede hender foran brystkassen og hevet blikk venter de tålmodig.
Skole, sport, venner og familie. Alle krever nå, sånn er det å bli stor.
Selv en liten oppgave for de, kan være stor for deg, det er lett å glemme.
Du gjør så godt du kan. Det ser jeg godt.
Du gjør virkelig så godt du kan og enda litt til. Du strever etter å mestre, etter å lære og se.
Og tro meg, du mestrer hver eneste dag. Flere ganger, mer enn du aner.
Med lopper i blodet og maur i bena sitter du stille en hel skoledag.
Du kommer hjem med nye lærdommerpå lur og en historie eller to fra friminuttene.
Du har fått venner, og det aller viktigste, du er en venn.
Du er blitt en bror, ikke bare liten men også stor.
Storebror til tre, og begge får de stjerner i øynene når du finner på sprell og show.

Det er ikke lenge siden du badet i vasken, nå må jeg passe på så du ikke går dypere enn bena rekker (eller mammas hjerte tåler)
Det er ikke lenge siden du diet, nå plukker du maten selv og elsker å smake på nye smaker.
Det er ikke lenge siden du gråt fordi du var alene på stuen mens jeg var på kjøkkenet,
nå må jeg rope etter deg på verandaen mens jeg ser den hvite luggen løpe rundt på fottballbanen.
Verden er stor, verden er skummel, verden er rå.
Men verden er også fantastisk, og full av minner som bare venter på å bli dine.
Du skal glede deg, urolige utrolige åtteåringen min.
Du har så mye i vente.
Kjære urolige utrolige åtteåringen min.