Jeg slår døren opp, fører deg foran meg, retter litt på sekken din før du går ut gjennom døren.
Gir den nye sekken din en klapp, plutselig var du for stor for din første sekk.
Den som nesten var like stor som deg for to år siden.
Vi avslutter med en “Ha en fin dag” og vinker, hver eneste dag.
Slengkyss fikk jeg beskjed om å droppe… ikke foran kompisene sa du.
Du går, jeg mener småløper, eller hopper lett bort til der hvor de andre står å venter.
Jeg blir som regel stående en stund, bare ser på dere mens jeg må ta et ekstra godt drag inn med den deilige høstluften. Jeg har alltid likt den, høstluften altså. Men for åtte år siden ble den ekstra spesiell for meg.
Jeg husker det som om det var i går, jeg stod på trappa da også, ikke denne men en helt annen.
Dagen var ikke blitt lys enda, det var vel knapt morning. Jeg måtte ut å puste da også.
Dra inn litt frisk og kald høstluft.
Ikke fordi jeg skulle sende avgårde en skolegutt, men fordi jeg var lei.
Så UENDELIG lei, godt på overtid lå du fortsatt i magen, og viste INGEN tegn til å ville ut.
Lite visste jeg, at innen kort tid skulle jeg bli 2 barns mamma.

åtte år siden, stod jeg der, og åtte år stor er du nå, kjære vakre urolige utrolige åtteåringen min.

Åtte år og du er blitt sendt i den virkelig verden nå, der hvor ulvene er. Det gjør vondt å se deg løpe vekk, godt å se deg komme tilbake like glad. åtte år stor, stor gutt, større en de fleste, men likevel liten nok til å løpe mot meg mens tårene triller om det skulle være noe. Stor nok til at jeg er ørlittegranne teit foran kompisene, men liten nok til en god og lang morgeklem bare fordi det er så godt å bli kosa litt bak i nakken.
Verden blir ny når man blir åtte, den blir større.
Jeg ser du strever med å løfte blikket. Brikker som faller på plass gir deg overraskelser.
Hvorfor er det slik, hvorfor gjør det sånn. Er ikke det utferdig?
Kjære du, hold meg i hånda om du vil eller må, så kan vi sammen holde hode over vann.
Verden kan være iskald, men tro meg når jeg sier, den er også full av muligheter.
Alt handler om respekt, takknemlighet og forståelse.
Du er jo blitt stor gutt nå, sier alle. Mens de forventet at du skal klare oppgaven de har gitt deg.
med kryssede hender foran brystkassen og hevet blikk venter de tålmodig.
Skole, sport, venner og familie. Alle krever nå, sånn er det å bli stor.
Selv en liten oppgave for de, kan være stor for deg, det er lett å glemme.
Du gjør så godt du kan. Det ser jeg godt.
Du gjør virkelig så godt du kan og enda litt til. Du strever etter å mestre, etter å lære og se.
Og tro meg, du mestrer hver eneste dag. Flere ganger, mer enn du aner.
Med lopper i blodet og maur i bena sitter du stille en hel skoledag.
Du kommer hjem med nye lærdommerpå lur og en historie eller to fra friminuttene.
Du har fått venner, og det aller viktigste, du er en venn.
Du er blitt en bror, ikke bare liten men også stor.
Storebror til tre, og begge får de stjerner i øynene når du finner på sprell og show.

Det er ikke lenge siden du badet i vasken, nå må jeg passe på så du ikke går dypere enn bena rekker (eller mammas hjerte tåler)
Det er ikke lenge siden du diet, nå plukker du maten selv og elsker å smake på nye smaker.
Det er ikke lenge siden du gråt fordi du var alene på stuen mens jeg var på kjøkkenet,
nå må jeg rope etter deg på verandaen mens jeg ser den hvite luggen løpe rundt på fottballbanen.
Verden er stor, verden er skummel, verden er rå.
Men verden er også fantastisk, og full av minner som bare venter på å bli dine.
Du skal glede deg, urolige utrolige åtteåringen min.
Du har så mye i vente.
Kjære urolige utrolige åtteåringen min.