Dette er jo ikke noe gøy i deg heletatt…
Jeg husker jeg stod alene på badet og snakket til meg selv.
Foran meg stod en sliten sliten jente.. eller det var vel på tide å kalle meg dame nå.
Jeg var tross alt mamma nå.
Og der stod jeg, øye til øye med en sliten, blek og trøtt, akk så trøtt dame.
Ringer under øynene som var helt nede på kinna, et hår som ikke husker sist det så frisør.
En kropp som bar preg av et langt svangerskap i 3 mnd med konstant amming.
Jeg hadde gledet meg skikkelig, i over 40 uker hadde jeg telt ned.
Med full kontroll hadde jeg handlet inn og gjort klart.
Barnerom, vogn, ammepute og vippestol.
Alt var i hus.
Det var klart jeg var klar,
og ikke minst forberedt. Jeg hadde lest bøker og artikler.
Jeg hadde brukt de 40 ukene godt.
Og herremin som jeg gledet meg.
Så kom hun, den lille bylten jeg hadde båret frem.
Det skulle vise seg at hun var 49 cm med slag i tryne.
En liten frøken med vilje fra første time.
Og det faktum at hun skulle være min sjef, DET var jeg ikke forberedt på.
Damen i speilet var trøtt, ufattelig trøtt. Så trøtt tror jeg sannelig ikke jeg hadde vært før.
Og alt jeg ville var å sove, men det vanskeligste babyen min visste, var å sove.
Og akkurat nå, var vi en dårlig match, jeg og hun.
Dette er jo ikke gøy i det heletatt, sier jeg igjen.
Tårene trillet i det grå fjeset mens jeg tittet bak meg.
Der sitter hun. snart 3 mnd gammel og vipper i stolen.
Ser på meg med store blå øyne.
Usedvanlig lite preget av den våkne natten vi hadde lagt bak oss.
Jeg hadde jo gledet meg så ufattelig til dette.
Og konklusjonen etter tre mnd var temmelig kort og klar.
Å være mamma var langt ifra gøy.
Det var slitsomt, krevende og altoppslukende.
Hvem kan forberede seg til å gi opp friheten til å spise, sove og ikke minst dusje når man selv vil.
Hvem kan vel klare å forestille seg hvordan det skulle bli?
Etterhvert har jeg erfart at det å bli mamma takler vi på ulik måte.
Likevell fremstiller vi det temmelig likt utad.
Som enorm forelskelse som bringer dager med mye kos og nærhet.
Med en gryende morskjærlighet og en stolthet som man aldri har følt på før.
og for all del, jeg kjente også på dette. innimellom.
Men ikke nå. Nå var det ikke et snev en gang.
Og på badet jeg stod på, følte jeg meg fryktelig ensom.
Som den eneste mammaen i verden som ikke synes morsrollen var pur lykke og moro.
Sliten, ensom, skuffet og propp full av dårlig samvittighet.
Jeg kommer aldri til å glemme den dagen jeg stod å snakket til meg selv i speilet.
Følelsen som satt på begge skuldrene og presset meg ned.
Og nå, snart 12 år senere skulle jeg så inderlig ønske noen skrev de ordene jeg selv skriver nå.
Og jeg skulle ha lest de, igjen og igjen og igjen. Og hver eneste gang skulle jeg ha sukket lettet og tenkt.
Jeg er så langt ifra alene.
For hadde noen kunne fjernet ensomheten som hang over meg den dagen,
hadde tyngden på skuldrene inne på det badet vært 10 000 kg lettere
Og mest sannsynlig hadde jeg ikke stått på det klamme badet, snakket til meg selv i det møkkete speilet.
Men vært godt plassert i sofahjørnet, en varm kopp (amme)te i hende med en god venninne ved min side.
En venninne som også forteller meg at hun hadde dager, kanskje til og med uker og måneder hvor ting ikke var gøy.
Men at det blir bedre, så mye bedre.
Så bedre at det blir gøy, noen dager vil det bli ufattelig gøy.
Så gøy at du kommer til å rulle rundt i gresset med latterkrampe med en tannløs 5 åring ved siden av deg.
At dere vil knise ved utallige kveldsstell fordi 3 åringen lager de herligste utrykk under tannpuss.
At den lille bylten på 49 cm vil etterhvert bli den kuleste personen du vet om.
At de vil vise deg en form for kjærlighet du aldri har opplevd maken til..
Og sammen vil dere skape minner som vil fylle hjerte ditt og gjøre deg til en bedre versjon av deg selv.
Klisje? Jeg vet, trøsten er at det vil også komme andre dager, for noen dager kommer du til å rive av deg håret mens du undrer på hvor du var når du tenkte at barn var en god ide.
Hver eneste dag, får jeg meldinger fra nybakte mammaer med 49 cm med slag i trynet ved siden av seg.
Som føler seg ensomme og desperate.
Mislykket og skuffet.
Hver eneste dag.
Og hver eneste dag forteller jeg de at innimellom suger det å være mamma.
Svaret er enkelt, for at noe skal være gøy, må det være kjipt innimellom.
Vi må bare slutte å lure hverandre.
Av med mammafasade og falske presentasjoner av mammarollen.
På med ærlighet og åpenhet.
Det er det som gjør oss sterkere, både som budbringere og mottagere.
Ingen sliten, trøtt og desperat mamma fortjener å føle seg ensom i tillegg.
Og det er kun vi som mødre selv som kan få bukt på det.
Strekk ut en hånd til en nybakt mor,
Sett deg i sofaen med henne og en kopp te.
Ikke spør om det går bra, si heller at du skjønner godt om hun er sliten og trøtt.
Gi henne en klem, og fortell henne at du vet godt hvordan det er.
For det vet du jo, godt…
Både du og jeg.
Og du, trenger du å se en kaotisk mammahverdag innimellom?
Følg meg på snap a vel: Idebankmamma heter jeg der.
Jeg trodde det skulle være gøy å være mamma..
12 kommentarer
Den tanken som plagde meg mest i den tøffeste perioden (fra 6 uker til 3 1/2 mnd), var at det ikke var koselig å være mamma. Jeg koste meg veldig lite med babyen min. Det føltes som om hun ikke gjorde annet enn å skrike, og flere ganger følte jeg oppriktig at hun mislikte meg.. At jeg var feil person for den lille 46 centimeters bylten, at hun trengte noen andre enn meg. Som at jeg rett og slett feilet i det å være mammaen hennes.
Mens nå, i kjølvannet av de aller tøffeste månedene, nå når babyen min straks er 4 måneder, begynner jeg endelig å kose meg. Kose meg som mammaen hennes. Føle at jeg er den hun trenger, den hun er trygg på. Bautaen hennes. Endelig..
Amen sier jeg bare…
Med en gutt som ikke kunne legges ned, ikke kjøres i bil, ikke ville spise nok, ikke være i vogn, ikke noenting, så hatet jeg å være mamma sikkert de første 3-4 mnd… Hvor ble det av kjærligheten jeg skulle ha for babyen min? Hvorfor føltes det som en jobb jeg aldri fikk fri fra, istedet for glede over å ha fått barn?
Nå, 1,5 år senere er ting mye bedre, og innrømmer at avlasting i bhg hjelper meg å holde meg fra å bli gal. Utrolig aktiv gutt med mange utfordringer, men nå også mange gleder….
Så sitter jeg til tross å venter nr 2, og føler meg litt mer forberedt på at jeg er faktisk ikke forberedt i det hele:)
Tusen takk for en fantastisk tekst! Denne traff rett i hjertet og jeg er sikker på at den betyr veldig mye for veldig mange, deriblant veldig mye for meg <3
Kjenner meg så igjen i det du skriver og det jeg var alt for dårlig til det var og spørre om litt hjelp eller bare noen timer med avlastning så jeg kunne hvile litt. Eller å fortelle at ting er vanskelig istede for å si at alt er ok. Nå når gutta er 2 og 5 år så kan jeg telle på hendene hvor mye de har vært borte ifra meg.
Tusen takk!
Så flott du skriver om dette. Jeg har prøvd flere ganger å forberede vordende mødre på at det kan være sinnsykt tøft. Men får ofte til svar at de ikke ønsker å høre «skrekkhistoriene». Det er synd. I mine øyne er det bedre å være forberedt og heller være heldig å bli positivt overrasket dersom babytilværelsen blir fin.
Jeg tror dessverre ikke det er slik at man kan bli forberedt på hvor tøft det kan være. Og jeg tror og at det vil hjelpe svært lite å fortelle en vordende mor det. Men derimot å være åpen og tilgjengelig etter fødsel blir mer riktig.
Jøss, så det var ikke den mest magiske tiden i livet ditt hvor alt gikk på skinner? Du jobbet jo ikke, gikk bare hjemme og dullet på det mest fantastiske i verden. Jeg hatet å være mamma de første 3-4 månedene, tok jobben veldig seriøst men dæven så ubrukelig jeg følte meg. Tusen takk for at du er åpen om din opplevelse, det trenger vi. Hadde jeg lest dette for 2 år siden så hadde jeg kanskje unngått et par smeller. Har nå verdens kuleste 2 åring som heldigvis funker, hun ble en forsøkskanin på hvordan holde hode over vannet som mamma. Barberte kun venstre legg det første året, kom meg aldri over på høyre og tanken på å starte med høyre legg neste gang jeg dusjet slo meg aldri pga null søvn. Første gang jeg fikk noen timer alene takket være en god venninne så ringte jeg og spurte om det var greit at jeg tok hårkur, det tar jo tross alt 15 min og noe kunne skje. Igjen, tusen takk <3
Babyen min er nå 5 måneder og jeg er heeelt enig i det du skriver. AKKURAT de ukene du skriver sleit jeg noe jævlig for at si det helt ærlig. Jeg koser meg mye mer nå.
Trøsten er jo at man er betraktelig bedre rustet når nr. 2 kommer. Jeg fikk en unge som ikke ville spise i 3 mnd, måtte ammes gående i ammesjal.. Ikke kom jeg meg ut av huset og ikke gjorde jeg noe hjemme. Med nr. 2 som gråt i 4 mnd uavhengig av hva som foregikk koste jeg meg derimot, var innstilt på at slik er det og om han ikke gråt når jeg gikk med han så fikk jeg gjøre det 🙂 De har blitt to veldig store små gutter med årene da.
Jeg tror det er kjempeviktig med åpenhet om dette, og jeg er ikke i tvil om at dette er virkeligheten for mange fler enn man skulle tro, kanskje til og med flertallet. Samtidig må det være plass til de som faktisk opplever det som den beste tida i livet, som ikke syntes det er slitsomt i det hele tatt. For vi finnes også. Jeg har tre barn i alderen 3 mnd, 2 og 4 år, og de ble alle født med døgnrytme. Hittil har jeg ikke hatt en eneste våkenatt. (Dette er en av de tingene jeg aldri sier høyt blant venninner. Det er nesten så jeg skammer meg.) Jeg tror ikke at jeg har hatt noe annet enn ubeskrivelig flaks, og er utrolig takknemlig for det. Samtidig opplever jeg stadig vekk å bli bedt om å vise hva som gjemmer seg bak fasaden, være ærlig og ikke forgylle en utrolig slitsom tid i livet. Ei av mine eldste og beste venninner har gradvis mistet lysten til å prate med meg, ikke fordi jeg ikke viser forståelse og støtte, men fordi, som hun sa det selv, heller vil snakke med venninner som kan kjenne seg igjen og være enig. Hun orker rett og slett ikke at jeg opplever det annerledes. Eller så tror hun ikke på meg. Og hun er ikke alene. I min venninnegjeng er jeg utskuddet. Men jeg har ikke lyst til å mørklegge hverdagen min for å gjøre dem til lags, selv om jeg noen ganger gjør det for å passe inn. Så ja, jeg vi si at dette er et utrolig viktig tema å snakke om, og at vi mammaer ikke trenger å stå på hver vår side, mot hverandre, selv om vi har vidt forskjellige opplevelser. Det hele handler jo mest om flaks. Jeg skjønner så klart at man ikke går og gnir “syntes dette er kjempeenkelt og gøy jeg” opp i ansiktet på noen som sliter beinhardt for å komme seg gjennom dagen. Jeg mener bare at det er ikke sånn at alle maler på med rosa idyll og falske prestasjoner for å holde oppe en mammafasade. Og nå når jeg er ærlig og åpen, så er det ikke like gyldig som om jeg hadde delt hvor hardt og slitsomt det er. I min omgangskrets er det nok heller jeg som føler meg ensom, for ingen av jentene ønsker jo å høre om hvordan det er for meg, og de blir ganske glade hvis det endelig skjer noe de kan kategorisere som kjipt for meg. Det har mer blitt til en vits vi alle ler av. “babyen din gulper vel ikke heller hun?” Nei… “hahaha, du altså. du liker vel trassalderen også du?” Tja, den er ikke så fremtredende enda, men den kommer sikkert. Og da blir det sikkert helt grusomt, det er jeg sikker på. “krysser fingrene”
Veldig enig med “M” her 🙂 Jeg har uproblematiske, raske og lette fødsler bak meg. Har hatt verre bihulebetennelser en fødslene mine var, og snakker åpent om det! Føler alle mener jeg bare skryter 🙈
Det må vere rom for alle, uansett hvilken ende av skalaen man er i 😘