Man er jo aldri alene…

Innlegget jeg delte i går satt langt inne.
Både å skrive men aller mest å dele.
Å innrømme det hele for seg selv var en prossess, det å si det høyt en helt annen.
Det er ikke noe gøy, å innse at det man trodde og tenkte var det viktigste og riktigste var helt feil.
Og det er klart, jeg som de fleste andre mennesker liker ikke å innrømme at jeg har tenkt og gjort noe feil.
Mine handlinger den siste tiden har ikke bare hatt konsekvenser for meg men også de rundt meg.
Og det er selvfølgelig vondt både å føle på og innrømme.
Jeg grudde meg for å dele posten med dere i går, samtidig var det noe som sa meg at det var riktig.
Jeg brenner for å sette et ærlig fokus på mammarollen. Ikke fordi jeg mener at den måten jeg ser på rollen som mamma som riktig, men at vi trenger å se hele spekteret. Både godt og vondt.
Hvorfor lurer du kanskje på?
For spør du meg, er den værste følelsen du kan ha, når man sitter i noe tungt å føle ensomhet.

Å tro og føle på at man er alene med tankene man sitter med, gjør at man lar seg slukes av egne følelser.
Og det kommer det sjeldent noe godt ut av.
Men ofte er det skummelt å dele, og det krever mot.
Og det motet fant jeg i går.
Mot og motivasjon.
Og som alltid, fikk jeg bekreftet.
Man er ikke alene.
Og FY SØREN som det hjelper å dele.
Som alltid, kommer det pekefingre og bedrevitere.
Jeg har fått generell god trening på å lukke ørene for di, men selvfølgelig noen presser seg igjennom og når lengre inn enn de burde. Men heldigvis preller de fleste av.
De gjør det fordi mellom de få negative, blomstrer ros, støttende ord og viktigst av alt, ærlige ord som forteller meg at jeg ikke er alene. Mammaer der ute som har vist meg tårer og ekte følelser.
Som modig står i det og deler hva de selv føler på, og hvilke feil de føler de har gjort når det kommer til prioriteringer.
Mødre som heier på meg og valgene jeg har bestemt meg for å ta.
Endringene jeg ønsker å gjøre.
Jeg starter nuh skrev jeg i går.
Og dagen i dag, ble.. tja hvordan sier vi det.
Katastrofal.
Sliten mamma, sur mamma, rett og slett en monstermamma.
Og resultate?
Sure barn, rett og slett monsterbarn 😉
Men, da kan det vel bare bli bedre i morgen…
Eller?

1 kommentar
    1. Du er vanvittig flink og tøff!! Og alle mammaer er monstermammaer innimellom, bare ikke alle som innrømmer det! Min 4åring sa forrige gang jeg var monstermamma: «hvis du slutter å være så streng, og går og legger deg og sover hele natten, så skal du få en premie når du våkner» 🙂 Heier på deg!!!

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg