Jeg har kjent på følelsen, flere ganger Iløpet av mine 13 år som forelder.

Svett i panna, klam i hendene, en nærmest brennende følelse i magen, en munn som ikke klarer å komme
med et klart ord og ører som bare ikke orker å høre mer lyd, ord, babling, krangling, mas, gråt.

Kanskje er det pga lite søvn, kanskje er det pga et konstant behov ifra en annen part og
man gir og gir og gir og det dekker aldri nok.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Man har kjent på å aldri være god nok, over lengre tid.
Aldri strekke til, uansett hvor langt man strekker seg.

Så skjer det, man blir så desperat at man ikke vet hva man skal gjøre, man vet ikke hva man skal si,
nærmest ikke hva man skal føle. Utmattet, sliten, lei og frustrert.
Jeg har låst meg inne på badet, utallige ganger.
Bare for å samle meg, prøve å tenke klart og ikke minst IKKE gjøre eller si noe dumt.

Og der og da, på badet, med tårer, bustet hår, samme Tskjorte på 3. dag og noen hamrende barnehender på utsiden skulle jeg så inderlig hatt mulighet, til å snakke med noen.

Noen som bare lyttet, som forstod, som kanskje til og med hadde noen gode råd.

Det er vanskelig, fryktelig vanskelig å rope ut at man innimellom synes at foreldrerollen er tøff.
Så tøff at du føler for å gi opp. Så vanskelig er det, at vi gjør det for lite. For midt oppi all håpløsheten føler vi oss fryktelig fryktelig alene. Men sannheten er jo, at det er vi så langt ifra. Jeg vil faktisk tørre å påstå, at alle har vi, i en eller annen grad, en eller annen gang har følt på denne følelsen. Og det siste vi trenger, midt oppi det hele, er å føle oss alene.

Men alle har ikke en venn, en mor, en far eller annen støttespiller de kan eller er fortrolig nok til å ringe i en slik situasjon.
Hvor stoltheten vinner, og vi velger å takle dette i ensomhet, selv om litt selskap og støtte er alt vi trenger.

Men nå, nå har vi endelig alle noen å ringe.

I går lanserte Stine Sofie stiftelsen Foreldresupport.
En hjelpetelefon til oss foreldre når vi trenger noen å snakke med, enten det er for å få råd, veiledning, eller bare trenger noen som har et uthvilt øre. En anonym og ikke minst gratis tjeneste, tilgjengelig, 24/7
Med lavterskel, full av forståelse og ikke minst informasjon.

Noen av mine hjertesaker, har hele veien med denne bloggen, og andre kanaler vært å vise alle nyanser av foreldrerollen. Stoltheten, søskenkranglingen, søvnløsheten, forelskelsen, utmattelsen, utfordringene, mestringene.

Og stadig overrasker det meg at det til tross for at vi alle kjører samme bane, er så mye vi ikke snakker om.

Jeg mener, jeg opplever å nærmest bli hyllet for å vise hverdagen slik som den er.
jeg er svært takknemlig for å kunne være den, som viser en helt vanlig hverdag og at det blir satt pris på, men likevel er det trist å vite at vi alle er så redd for å vise alle sider av den viktigste rollen vi får tildelt i livet.

Derfor, er det uten tvil på sin plass, at denne telefonen blir opprettet.
Og ved å besøke foreldresupport.no (siden er oppe å gå Iløpet av dagen i dag) har du også mulighet til å chatte, dersom en telefon er for skummelt eller vanskelig. Her finner du også mye god og relevant informasjon.

Og du, mens vi er i gang.
Har du sett appen 10 smarte tips til alle småbarnsforeldre?

Den er gratis, og et kjempe fint verktøy til blivende og nybakte foreldre.
Og den også, helt gratis.

Men folkens, la oss bli enige om at dette krever felles innsats.

Et steg på veien kan og være at vi som er i gang med småbarnslivet må slutte å late som,
vi må vise at det er lov å føle på alt i denne rollen, for det er jo akkurat det vi gjør.
Som i alt annet, parforholdet, arbeidsforholdet og vennskap.
Vi må være ærlige, både om det tøffe og det gode.
Det gir støtte, og åpenhet, og det trenger man, alltid.

Reklame | LUX Norge

Jeg må innrømme at jeg ikke ofret det så mye som en tanke før egentlig, inneklima altså.

Jeg mener, jeg merket det jo, om et av barnas rom var innestengt, soverommet vårt trengte luft eller stua skrek etter en liten runde gjennomtrekk. Og lufte gjør vi rett som det er. Og holder det så rent det er mulig med en runde støvsuger, mopp og klut med jevne mellomrom.

Det var det jeg gjorde, og tenkte det var optimalt.

Så fikk jeg meg en real tankevekker.

En telefon fra barnehagen tidlig vår i fjor.

Jeg tror dere må hente Jonatan, vi kjenner han nesten ikke igjen, og det skjedde helt plutselig.

Jeg hørte han gråt i bakgrunnen. Med temmelig fersk lillebror på brystet fikk jeg pappan til å hente.
Merket jeg nærmest gruet meg til å høre hva som hadde skjedd.

Han gråt opp trappa, og når han rundet hjørnet fra gangen så jeg barnehagen hadde helt rett.
Han var nesten ikke til å kjenne igjen. Hele ansiktet var hovent, øynene røde, samme med nesa.

De tror det er allergi sier mannen som ser jeg ser bekymret ut.
Vi ringer lege med en gang og får komme samme dag.

Barnehagen hadde rett, nok en gang.
Gutten hadde kraftig pollenallergi.

Jeg må innrømme jeg ble litt overrasket, ingen av oss andre hadde et snev av allergier engang.

Den våren ble en stor og bratt  læringskurve.
Og plutselig dukket det opp et nytt problem.

Vanen jeg hadde med å sprenglufte for inneklima var plutselig mot sin hensikt.
Ikke kunne jeg lufte på soverom, ikke kunne vi lufte på stua.

Han måtte jo få noen fristed for pollen i den grad det var mulig, den vesle allergikeren vår.

Jeg har siden den våren fått en til vi må ta ekstra hensyn til, en liten kar på 13 mnd som avlaster den ene luftveisinfeksjonen etter den andre. Som knapt kan se ut inngangsdøren før han får en ny forkjølelse eller infeksjon i luftveiene.

Som har hostet så og si hele livet.

Den vesle kroppen har vært gjennom mye, det er klart vi vil gjøre det så godt vi kan for han også.

Inneklima spiller en stor rolle for begge to, det er klart jeg er blitt mer og mer bevisst på dette, hvordan kan vi gjøre dette bedre for disse små og for oss andre.

Og hva påvirker egentlig inneklima?
Jeg har googlet, blitt en hel del klokere.
Og konklusjonen er enkel, det er en hel del som påvirker inneklima og det er ikke minst MYE som påvirker det.

Støv fra dyner, tepper, puter og pledd. Avgasser fra maling på vegger, materialer i gulv og tak, fukt, temperatur, belysning, støy.
Noe påvirker oss mer enn andre ting. Noenting er enkelt å gjøre noe med. Andre ting krever mer omfattende tiltak.

Har du tenkt på dette?

Det er spesielt de små partiklene i lufta som det er enkelt å gjøre noe med.
De som vrimler rundt, fester seg i puter, dyner, tepper, gardiner, og alt annet. Som ikke forsvinner helt uansett hvor mye du støvsuger eller vasker. Disse påvirker spesielt våre to karers kvalitet på inneluften og er faktisk mulig å gjøre noe med.

En skikkelig luftrenser vil løse mye av utfordringen fant jeg ut, og når LUX kom på banen og ønsket et samarbeid med meg tidlig på året var det perfekt timing. Ikke bare kommer de hjem til meg og måler inneklima, de har også utstyr som kan hjelpe meg bedre den og kanskje gjøre våren enklere for vår allergiker og luften generelt bedre på soverommet til minstemann.

DETTE gleder jeg meg til.

Pst les mer om LUX sine produkter HER.
Følg de på facebook for gode råd HER

I går delte min mann sitt første innlegg her på bloggen.
Iløpet av 25 spørsmål fra dere, ble dere bedre kjent han og hans blikk på familien kaos og vårt liv sammen.

Dere tok han godt imot, sendte mange fine ord og kommentarer på at det var hyggelig å høre hans tanker.
Men så dukket de opp, hyppigere og hyppigere, kommentaren eller komplimentet om du vil,
jeg både blir trist, irritert, oppgitt og frustrert over.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så heldig du er, som har en mann som hjelper deg med barna.

Jeg har tenkt en liten stund, på hvordan jeg skal vinkle det hele.
Hvordan jeg skal forklare og svare alle de som tenker det samme.

For sannheten er at jeg blir trist, ja oppriktig lei meg blir jeg, for at dette er holdningen i 2020.

Han, altså min mann og far til barna, som dere skryter slik av, han hjelper meg ikke med barna.

Det er Helt sant, han hjelper meg ikke.

Nei da, han hjelper meg ikke.
Han er pappa, på lik linje som jeg er mamma.
Han hjelper meg ikke, han er forelder.

Han hjelper ikke meg.
Barna er ikke mine.
Sist jeg sjekket er han like mye forelder for barna som jeg er.

Han er like verdifull, like nødvendig og like viktig for barna som jeg er.

Han er en forelder på akkurat samme nivå som meg.

Barna er våre.
Laget av oss, sammen, og forsørget av oss, sammen.

Han hjelper ikke meg, vi samarbeider.
Fordi vi er foreldre, sammen, til våre barn.

Det som frustrerer meg i det hele, er at komplimentet aldri kommer andre veien.
Altså, det er ingen som spør min mann, om jeg hjelper han med barna hjemme.

Min mann er i omtale av andre snill fordi han hjelper meg med våre barn.
Han sitter barnevakt for våre barn når jeg en sjelden gang gjør noe alene.
Og ikke minst, han er FLINK om han gjør dette.

Om det blir et samtale tema at han er på trening hver mandag, er det aldri et tema at jeg sitter barnevakt, men at han har fått egentid.

Man skulle kanskje tro at jeg synes skryt og godord blir skeivt fordelt her, at jeg nesten er misunnelig på komplimentene som kommer min manns vei, men sannheten er at problemet mitt med disse  kommentarene er at jeg synes vi putter vi fedre i en bås,
En urettferdig bås som automatisk setter vi fedre på andre rad. Hardarbeidene, omsorgsfulle tilstedeværende fedre, på lik linje som oss. Vi gjør de mindre viktig, til en god nummer to, eller til en erstatning når mor ikke kan være tilstede.

Med disse utsagnene skulle man nesten tro at pappa ikke var til å stole på når det kom til  mating, trøst, byssing, bæring, læring bleieskift,og veiledning. Ved å si slike ting, sier vi også at pappa ikke er god nok? Gjør vi ikke.
Og ikke minst undervurderer han?

Det er sjeldent andre fedre som reagerer, nesten så jeg kan si at det aldri er fedre, alltid mødre.
Med hakeslepp og skrått blikk lurer de nærmest på om jeg har tenkt meg om før jeg forlot barnet alene med far.

Iløpet av en kveld ute får jeg flere ganger spørsmålet om jeg tenker på hvordan barnet har det. Sannheten er at det gjør jeg knapt, jeg sender oftere tanker til min mann og lurer på hvordan han har det.

Vi må SLUTTE å snakke om fedre på det viset.
Vi må SLUTTE å gi deg kred for å gjøre ting som er helt opplagt at de skal gjøre som fedre.

Vi må heller lære oss å stole på, slippe til ikke minst og også se hvilken fantastisk ressurs de er i
et fellesskap som foreldreskapet skal være.

Vi må ikke glemme fedre, sette de til side og bli imponert når de, i likhet med oss tar plass i rollen som foreldre.

Jeg sier ikke vi skal slutte å rose hverandre for en god jobb,  For all del, vi må gi hverandre en klapp på skuldra og heiarop, men ikke for at de faktisk gjør, men måten de eventuelt gjør ting på. For det å være foreldre ER mye jobb.

Men en far hjelper aldri mor, han bidrar i et fellesskap og gjør hva som er forventet.
En far sitter aldri barnevakt, men sørger for at mor får være noe annet en mamma til en hver tid.

Og OM han er flink, så er det fordi han er en god, trygg, varm, forståelsesfull far som står støtt i stormen.

Pssst her har jeg også skrevet om da jeg ble lei av å høre at mannen var flink

Se også videoen til Kristina Kuzmic om samme tema – Den er verdt en titt!