I går delte min mann sitt første innlegg her på bloggen.
Iløpet av 25 spørsmål fra dere, ble dere bedre kjent han og hans blikk på familien kaos og vårt liv sammen.
Dere tok han godt imot, sendte mange fine ord og kommentarer på at det var hyggelig å høre hans tanker.
Men så dukket de opp, hyppigere og hyppigere, kommentaren eller komplimentet om du vil,
jeg både blir trist, irritert, oppgitt og frustrert over.
Så heldig du er, som har en mann som hjelper deg med barna.
Jeg har tenkt en liten stund, på hvordan jeg skal vinkle det hele.
Hvordan jeg skal forklare og svare alle de som tenker det samme.
For sannheten er at jeg blir trist, ja oppriktig lei meg blir jeg, for at dette er holdningen i 2020.
Han, altså min mann og far til barna, som dere skryter slik av, han hjelper meg ikke med barna.
Det er Helt sant, han hjelper meg ikke.
Nei da, han hjelper meg ikke.
Han er pappa, på lik linje som jeg er mamma.
Han hjelper meg ikke, han er forelder.
Han hjelper ikke meg.
Barna er ikke mine.
Sist jeg sjekket er han like mye forelder for barna som jeg er.
Han er like verdifull, like nødvendig og like viktig for barna som jeg er.
Han er en forelder på akkurat samme nivå som meg.
Barna er våre.
Laget av oss, sammen, og forsørget av oss, sammen.
Han hjelper ikke meg, vi samarbeider.
Fordi vi er foreldre, sammen, til våre barn.
Det som frustrerer meg i det hele, er at komplimentet aldri kommer andre veien.
Altså, det er ingen som spør min mann, om jeg hjelper han med barna hjemme.
Min mann er i omtale av andre snill fordi han hjelper meg med våre barn.
Han sitter barnevakt for våre barn når jeg en sjelden gang gjør noe alene.
Og ikke minst, han er FLINK om han gjør dette.
Om det blir et samtale tema at han er på trening hver mandag, er det aldri et tema at jeg sitter barnevakt, men at han har fått egentid.
Man skulle kanskje tro at jeg synes skryt og godord blir skeivt fordelt her, at jeg nesten er misunnelig på komplimentene som kommer min manns vei, men sannheten er at problemet mitt med disse kommentarene er at jeg synes vi putter vi fedre i en bås,
En urettferdig bås som automatisk setter vi fedre på andre rad. Hardarbeidene, omsorgsfulle tilstedeværende fedre, på lik linje som oss. Vi gjør de mindre viktig, til en god nummer to, eller til en erstatning når mor ikke kan være tilstede.
Med disse utsagnene skulle man nesten tro at pappa ikke var til å stole på når det kom til mating, trøst, byssing, bæring, læring bleieskift,og veiledning. Ved å si slike ting, sier vi også at pappa ikke er god nok? Gjør vi ikke.
Og ikke minst undervurderer han?
Det er sjeldent andre fedre som reagerer, nesten så jeg kan si at det aldri er fedre, alltid mødre.
Med hakeslepp og skrått blikk lurer de nærmest på om jeg har tenkt meg om før jeg forlot barnet alene med far.
Iløpet av en kveld ute får jeg flere ganger spørsmålet om jeg tenker på hvordan barnet har det. Sannheten er at det gjør jeg knapt, jeg sender oftere tanker til min mann og lurer på hvordan han har det.
Vi må SLUTTE å snakke om fedre på det viset.
Vi må SLUTTE å gi deg kred for å gjøre ting som er helt opplagt at de skal gjøre som fedre.
Vi må heller lære oss å stole på, slippe til ikke minst og også se hvilken fantastisk ressurs de er i
et fellesskap som foreldreskapet skal være.
Vi må ikke glemme fedre, sette de til side og bli imponert når de, i likhet med oss tar plass i rollen som foreldre.
Jeg sier ikke vi skal slutte å rose hverandre for en god jobb, For all del, vi må gi hverandre en klapp på skuldra og heiarop, men ikke for at de faktisk gjør, men måten de eventuelt gjør ting på. For det å være foreldre ER mye jobb.
Men en far hjelper aldri mor, han bidrar i et fellesskap og gjør hva som er forventet.
En far sitter aldri barnevakt, men sørger for at mor får være noe annet en mamma til en hver tid.
Og OM han er flink, så er det fordi han er en god, trygg, varm, forståelsesfull far som står støtt i stormen.
Pssst her har jeg også skrevet om da jeg ble lei av å høre at mannen var flink
Se også videoen til Kristina Kuzmic om samme tema – Den er verdt en titt!
👏🏼👏🏼👏🏼 Takk!
Hurra for deg!! Jeg har sååå mange ganger tenkt de samme tankene!
Jeg tenker som så at du som jeg har hatt en god dialog med mannen i ditt liv og derfor har du funnet ut at han er et godt pappaemne og du valgte å satse på han som pappa til dine barn. En som er sitt ansvar bevisst om at man nettopp er to om oppgaven med å være forelder og er likestilt nettopp det ansvaret og plikter, men også gleder hyggelige stunder.
Hallelujah! 🙌🏼🙌🏼
Helt enig! Her er aldri far barnevakt, hjelper med barna, hjelper med husarbeidet osv. Akkurat som jeg ikke hjelper med bilvask, klipping av busker, snekring eller hva det måtte være. Vi er likestilte parter i et team som forsøker å trekke i samme retning.
Og vet du hva….
Barna mine hjelper heller ikke til hjemme. De gjør sin del av alt som må gjøres….
Amen👏🏻👏🏻👏🏻😊
Han hjelper deg ikke – han tar sin del…! 🙌🏼
Helt enig med deg !!
Eee så enig!! Så pleier eg å bli skikkelig sint når eg får slengt i ansiktet, stakkar må han bytte bleie å legge når han har vært på jobb?? Ja det må han faktisk. Han e faren til barnet så eg tar det nå som en selvfølge at når han e hjemme må han ta like stor del som meg. Hater ordet barnevakt.. Takk for at du tar opp sånne tabutema
fantastisk:-)Det er godt nokon set det på trykk.Kvifor skal pappaen få skryt for å passe eigne barn:-)Utruleg at det fortsatt er slik i 2020
Her fikk barnefaren sååå mye skryt når han en sjelden gang skiftet bleie,det var ikke måte på hvor flink pappa han var da,selv om det burde vært en selvfølge at han skiftet bleie på sitt eget barn!
Å er det en pappa som er alenepappa så er det ikke måte på hvor fantastisk flink han er,mens jeg som er alenemamma å gjør akkurat det samme får ikke høre sånt for det er jo bare en selvfølge at vi damer skal være flink med barn.Litt lei av at menn får så mye skryt for noe som burde være en selvfølge at menn gjør når de er far!
Sååååå enig😍 sier altid det nor folk spør meg om gubben er barnevakt. Eee nei han er hjemme med barna sine😁
Takk for at du faktisk tar opp dette temaet!! Jeg fikk nemlig helt sjokk sjøl, når jeg valgte å bli med på en reise på 10 dager når minstemann var 4 mnd, fikk jeg så uendelig mange kommentarer på hvem i alle dager skulle ta seg av og PASSE babyen min når jeg var på tur. Noen spurte til og med om han skulle være hos mammaen min! Men svaret var jo alltid at ingen skulle PASSE han, fordi han skulle være hjemme sammen med pappan sin. Men jeg blei tatt på senga hver gang noen kommenterte det. Skjønner ikke at folk nå til dags faktisk kan mene det. At pappane passer og er barnevakt for sine egne barn. Helt koko spør du meg😁 så tusen takk for at du faktisk tar deg tid til å bringe dette fram i lyset😁
Igjen: du treffer spikeren på hodet!! 🙌 takk!!! ❤
Jeg er så enig med deg. Jeg har fikk høre at jeg var så heldig at pappaen satt barnevakt, ja barnevakt, for datteren sin på 7 mnd. 🙄Så jeg kunne gå ut og spise. Han satt ikke barnevakt. Han var pappa ❤
Amen❤
Det må dere takke alle de fedrene som ikke gjør sin del av jobben for…. missunner deg og dere andre som er likestilt i foreldrerollen. Og skulle ønske jeg kunne stille meg 100% bak deg å si “jeg skjønner va du mener og er SÅ enig!!”
Men skal jeg kalle en spade for en spade her hjemme så er ordvalget “hjelper til” helt riktig her. Uaktuelt å passe minstemann på natta ei natt, tar kanskje ett bleieskift Iløpet av en hel dag hjemme med begge bleiebarna. Null kontroll på matrutiner eller rutiner generelt, uansett hvor ofte dette blir gjentatt.. Må spørre om han kan lage kveldsmat, ta kveldsstell eller legge… og nå har vi to små barn sammen.. spør jeg ikke om denne hjelpen kan han fint sitte i stolen hele ettermiddagen/kvelden. Og må krangle meg til en ettermiddag/kveld uten barna
Han er barnas lekekamerat som hjelper mamma….
Mannen din burde holdt pappa-kurs ass!
Bra sagt! Ikke alle har en sånn perfekt mann (pappa) å det kan være sårt.
Amen!
Jeg husker så godt når mannen skulle starte pappaperm og vi var i familieselskap helgen før. Min manns bestemor og jeg satt og pratet, og hun sier: Ja, så nå er det du som skal jobbe. Og Gunnar som skal være barnevakt. – å nei, Gunnar skal ikke være barnevakt, repliserte jeg.
– Skal han ikke? Hvem skal passe Oliver da?
Gunnar skal være hjemme med Oliver, men barnevakt, DET er han ikke!
Hun syns nok jeg var ganske urimelig da 😂
Stakkars mann, liksom 😂
Tror du drar det ut av kontekst.
For det er aldri direkte far som får skryt for å passe barna… det er mor som får skryt for å ha funnet ham
Du bør ikke bli frustrert over de som sier du er heldig som har en pappa som “hjelper til” med barna og hjemme. Du bør egentlig gråte på de andres vegne. Grunnen til at de sier det er fordi mange mødre der ute ikke har en mann som bidrar i hjemmet, med barna osv. Jeg har heldigvis en snill og god mann som bidrar hjemme like mye som meg. Men jeg vet at det ikke er regelen. Det er mange mødre der ute som bor sammen med barnefar, men som føler seg som alenemor mtp. at alt ansvar med barn, hus osv. hviler kun på henne… Noen er kanskje mor til 2, men føler seg som alenemamma til 3 (+1 pga mann som også skal ha rene klær, middag, lar oppvaska stå framme osv.). Og samtidig må mor opp tidlig på morgenen for å dra på, fikse barna, vekke mann…
Kjempebra innlegg,er så enig med deg i dette. Far og mor er likestilteaann og har felles ansvar for små poder som trenger kjærlighet og omsorg.
Takk for dette innlegget. Jeg er far til en gutt på snart 2 år og det er ikke noe som provoserer meg mer enn å høre at jeg er flink som hjelper kona mi. Eller at jeg sitter barnevakt når hu er ute på noe. Eller som en kommentar jeg fikk fra en eldre dame en gang jeg var ute på trilletur når guttungen skulle sove: “har du fått hjemmelekse?”. Hu mente ikke noe vondt med det, men hu fikk ikke noe smil fra meg. Kun en irettesettelse. Nei, jeg har ikke fått hjemmelekse, jeg tar ansvar for det livet jeg har valgt å bringe inn i denne verden.
Alle disse kommentarene om at vi menn er flinke når vi gjør jobben vår som fedre er bare respektløse. Det skaper bare et bilde av at menn ikke kan ta vare på barna sine, og det gjør meg både forbanna, frustrert, oppgitt og trist. Så hver gang noen sier i mot disse holdningene, så blir jeg glad. Dette var bra.
Akkurat!
Det er helt klart sånne tilfeller. Og det er utrolig trist at du har det sånn hjemme. Sånn skal det selvfølgelig ikke være.
Men det er også viktig å huske på at når man ser en far ute aleine med barna sine, eller en mor ute på noe mens mannen er hjemme med barna, så kan det være et motsatt tilfelle. Det kan være at det er en mor som ikke tar sin del av jobben og alt blir faren sin jobb. Derfor skal man uansett ikke si sånne ting, mener jeg.
Og dette er enda en ting som automatisk forsvinner når man er to damer som har barn sammen! 😀 ingen forutinntatte roller, ingen «gitte» oppgaver, ingen kjønnsmessige forventninger om hva man bør og ikke bør gjøre, skal og ikke skal gjøre 🙂
Altså, jeg kommenter sjeldent(tror det er godt og vel 4 år siden sist) på blogger. Leser egentlig like sjeldent.
Men her ville jeg kaste inn en liten kommentar.
Som far til en liten turbo, så kan jeg si meg truffet av dette, jeg får stadig skryt for at jeg er med sønnen, stadig skryt over hvor flink jeg er med han og får stadig høre at jeg “sitter barnevakt”. Og jeg er dritt lei! Han er sønnen min også, jeg sitter ikke barnevakt, jeg gjør ikke “en jobb” fordi jeg har han hos meg annenhver helg. Jeg er en forelder, men jeg får høre alt for ofte at jeg er en barnevakt. Ved et punkt så gikk det til at når jeg henta Turbo i barnehagen så presterte de å si til sønnen “skal pappa være barnevakt i helga?” Er det virkelig sånn vi fedre blir sett? Som barnevakter for våre egene barn? Nå i det siste har jeg begynt å si imot, at nei, jeg er ikke barnevakt, jeg er en far. Men min ekskone, som da har 80% omsorg, ho får aldri skryt, ho får aldri høre at ho gjør en god jobb når de er på lekeplassen, får aldri høre at ho fortjener å slappe av når Turbo har lagt seg for kvelden. Annet enn fra meg, jeg har gjort det til en vane, å berømme min ekskone, fortelle ho det alle mødre gjerne vil høre; “du gjør en god jobb”, ” du er en god mor”, “sleng bena på bordet og slapp av når han har lagt seg, du fortjener å ta det med ro”, jeg og min ekskone har et spesielt forhold, selv om vi ikke kan bo sammen, så er vi gode venner, vi prater på telefon flere ganger i uka, både så ho skal få noen å snakke med, men også for at jeg skal få et innblikk i hvordan turbo er hjemme hos ho.
Vi er begge foreldre, vi er begge omsorgspersoner, vi er begge flinke og ingen skal få komme og si at jeg gjør en bedre jobb fordi jeg er pappa! Her er det mor som har mest omgang med sønnen, om noe, så er det ho som gjør en bedre jobb, da ho gjør mer enn meg!
Takk Nina. ❤ Tror du sier her det som mødre som har en mann som gjør som din , tar sin del av foreldre ansvaret får høre. Anders gjør akkurat det samme som du , hvis det er noen som er flink her så må det jo være du litt ekstra som bærer fram disse nydelige barna deres ❤ Far til mine barn tok også sitt ansvar som forelder sammen med meg og jeg også fikk høre hvor flink han var og hvor heldig jeg var. Dette var for 40 år siden , så jeg blir trist av å høre at det er blitt likedan nå. Stå på begge to. Klemmer til dere alle fra Bestemor Elin
Jeg er så enig! Mormor sa alltid det, nei han kunne ikke være med, for han måtte sitte barnevakt…. 🤬🤬 Hu var født i 1926, vi burde kommet lenger nå i 2020.
Her i huset er vi to som har lagd barna, å jammen er vi to som har ansvaret for dem også punktum! (utropstegn😅)
Så enig med deg her !
Teit at du kopierer kristina kuzmic. En mye større mamma profil enn deg
Vettu, det er ei til som har skrevet dette til meg, og tro det eller ei, jeg skrev dette innlegget før jeg så videoen 🙂
Men har inn en link i bunn av innlegget til videoen også for den er sååå verdt å se 🙂
Men jeg krediterer alltid når jeg lar meg inspirere, det er viktig for meg da jeg selv har opplevd andre veien.
Men dette innlegget skrev jeg etter at mannen skrev. samme kvelden faktisk.
Fantastisk bra skrevet. Hør hør! <3
Er vel for oss som ikke vant til at far gjør sin del. Som jeg er vant til… men hurra for dere som har noen å dele alt med 😄.
Er dere to så er det ingen som hjelper til. Man gjør sin del. Man er foreldre sammen.
Hørtes igrunn veldig kjent ut, og det gjør meg egentlig bare trist. Nå har vi 1 barn sammen, og jeg føler meg som en alenemamma. Prøver å få han til å se det selv og delta mer, men det har ikke endret seg noe hittil. Det er tungt å være alene, uten å være alene.
AMEN!
Sånn har jeg/vi det også. Barn på 12 og 7.
Sånn har jeg det også. Alt er mitt avsvar, må tigge og krangle om litt hjelp. Vi er i 40-årene.
Så sant! Er faktisk veldig mye av det og er det mannfolk og pappaene forventer og mener er normalt i veldig mange tilfeller, og det redet som er trist.
Hjemme hos oss har det alltid vært at man passer ikke barna sine, men man ivaretar sitt foreldreansvar. Og det går begge veier.