Jeg vet jeg kommer til å gå skysseltrafikk mellom to rom de neste ukene.
Kanskje en gang i blant innimellom tusle innom stua, men rommene jeg uten tvil kommer til å tilbringe mest tid i er soverommet og badet.
Nå er TV installert der inne, seng til meg og den lille er klar, men jeg vil så inderlig gjøre det litt hyggelig og med litt inspo fra Ellos har jeg fryktelig lyst til å unne meg litt hverdagsluksus på de to rommene for denne perioden.
Og selvsagt får jeg også dele rabattkode med dere: Rabattkoden gir 33% rabatt på den dyreste varen på til ordinær pris + 5% extra rabatt på alle salgsvarer. Gjelder t.o.m 30/4. Koden er: 415444
La oss begynne å dagdrømme litt på soverommet: Her ønsker jeg meg nytt sengetøy gardiner og gjerne et sengeteppe som jeg kan slenge over når vi får besøk av nybakte søsken gjennom dagen.
Valget har trolig falt på nydelige tykke fløyelsgardiner som likevel slipper inn litt lys. De har dobbel bredde så det holder med en lengde pr vindu. Og som enkelt bare kan trees på stanga.
Og et deilig sengeteppe, dette også i lettstelt lin. Lette tekstiler nå mot den deilige våren vi går inn i mot.
Badet vil bli brukt til stell av både baby og meg, og egenpleie. Hver eneste minutt alene på badet er gull verdt. Samtidig på må jeg legge til rette for at det er enkelt og praktisk.
På badet har jeg investert i noen nye håndklær, disse vevde hamamhåndkleene passer storfamilien perfekt. lette, tynne, hurtigabsorberende og tørker raskt. Ekstra bonus er det at tar liten plass i skapene til tross for sin gode størrelse.
Og jeg, jeg fortjener en ny badekåpe. Av erfaring er det ikke alltid man rekker å tørke seg på vei ut av dusjen med en liten sjef, og da er disse kåpene i frotte gull verdt.
Rabattkoden gir 33% rabatt på den dyreste varen på til ordinær pris + 5% extra rabatt på alle salgsvarer. Gjelder t.o.m 30/4. Koden er: 415444
Om ikke veldig lenge er kula borte og mamma/gravidklærne kan sakte med sikkert gies bort.
Det er ingen hemmelighet at jeg ikke kan hoppe ut av de, men innen våren har satt igang for fult (eller sommeren) er jeg temmelig klar for å få unna disse gravidklærne. Og jeg skal være helt ærlig, jeg er temmelig lei de.Etter de er blitt gjenbrukt utallige svangerskap.
Og med en garderobe som bokstavelig talt skriiiiker etter litt påfyll, er det jo perfekt at jeg kan dele en rabattkode fra ellos til dere (som jeg samtidig kan benytte selv ha ha)
Rabattkode:415414 Gir dere 33 % rabatt på dyreste vare til ordinærpris og 5 % ekstra rabatt på alt som er på salg, inkludert merkevarer. Så kanskje er det tiden for å investere i en fin sommerkjole?
Og bonusen er at det er masse nyheter som er på salg også.
Sykkeshorts, altså, hallo dette er vel en gudegave at disse har kommet på moten igjen. Myke, strechy, strammer ingen steder, ingenting gnager, bare ren og skjær komfort. Og dersom man ikke vil vise rompe og lår, kan man kombinere med en lang tunika utenpå.
Enkelt men veldig praktisk og ikke minst fint. Denne kjolen ser super ut synes jeg, fin lengde, super under en olajakke og noen freste Snickers? Lett å bare slenge på og perfekt passform etter en fødsel.
Jeg synes det er så godt å se at ikke alt må sitte helt etter, jeg orker ikke det etter fødsel iallfall. og sjekk buksa, den har strikk i livet! DET er livet!
Og til slutt, denne nyyydelige pysjen. Det vil jo komme dager hvor jeg bare ikke har planer om å forlate huset, bare være med babyen, gå i hi. Og hva er vel ikke bedre enn en ny pysj?
Rabattkoden er som sagt: 415414
Og den gir dere 33 % rabatt på dyreste vare til ordinærpris og 5 % ekstra rabatt på alt som er på salg inkludert merkevarer.
I dag bikket jeg inn i uke 37, med andre ord inn i tiden hvor babyen kan bestemme seg for å komme ut når som helst. Han er i utgangspunktet ferdig, alt som skal til nå der inne er å ruge på seg noen ekstra gram for å takle den kalde verden utenfor enda litt bedre.
Jeg kommer ikke til å gå til termin, det vet jeg. OM han ikke er kommet selv før den tid, har jeg fått en dato hvor vi blir satt i gang.
Og det jeg vet, er at siste mann ut, han kommer ut midt i dette kaoset av en verden vi lever i nå.
Istede for å erklære unntakstilstand etter babyen er født, er vi midt i en voldsom enn i det han entrer verden. Og helt ærlig, er jeg pissredd for hvordan det blir.
Helt ærlig, fatter jeg ikke hvordan vi skal få det til.
Hjemmeskole for tre elever i tre ulike trinn, 2 barnehagebarn som trenger at ting skjer, 1 liten kar med utfordringer motorisk som gjør alt annet vanskelig, en arbeidsplass å opprettholde, klær etter ni mennesker å vaske, middag å lage, og et hus som iallfall må holdes hygenisk rent.
Og en nyfødt baby, barselmamma med følelsene utenpå og usedvanlig lite søvn.
Jeg kjenner jeg sliter med å puste når jeg tenker på det.
Den tikket inn, temmelig raskt etter jeg delte bekymringene mine på min snapkanal. Jeg tror det tok ca 3 sekunder fra jeg postet til jeg leste.
Jeg hadde helt ærlig ventet den, er vant til fordommer, merkelige spørsmål og enda rarere påstander. Og som regel lar jeg de prelle av, og skli videre i vår travle hverdag.
Men i dag, traff den. Skikkelig.
For jeg er så inderlig klar over at det er en del som tenker slik, og det gjør meg så inderlig trist og lei over at det finnes mennesker som er så usannsynlig korttenkt som dette eksemplet over.
First thing first, man blir ikke synsk av å føde mange barn. Tro det eller ei. Skulle gjerne sett det var en evne man fikk, iallefall som en bonus rundt femte barn, men slik er det altså ikke.
Og for det andre, det er ikke pga antall barn jeg er sliten, redd, frustrert, oppgitt, utmattet og usannsynlig tom. Det er pga situasjonen, situasjonen av et virus INGEN av oss kunne forutse
Kom ikke her å fortell meg at alle de med “normalt” antall barn ikke kjenner på denne situasjonen. For jeg VET at de aller aller fleste kjenner på dette i en eller annen grad. Jeg har en inboks full av slitne mødre som føler de hverken strekker til eller er gode nok akkurat nå. Og vettu hva ? Det er helt greit.
Dette er som å bli med på en karusellrunde du egentlig ikke hadde så lyst til, men som alle andre gjerne ville du skulle være med på. Og som en bonus, aner du ikke når turen er over, og du må sitte hele turen ut.
Ingen tar hensyn til at du både føler deg kvalm, svimmel og redd.
Turen bare fortsetter og fortsetter, og akkurat nå virker den ikke til å ha noen ende.
Jeg kunne ikke forutse at livet skulle være helt på tverra når denne karen her skulle komme.
Å ta imot en nyfødt krever sitt, uavhengig om det er første, tredje eller sjuende. Og de aller fleste, legger så godt til rette som de kan, for å gjøre situasjonen og opplevelsen så god som mulig.
Og vi hadde det, lagt til rettet så godt vi kunne, også denne gang. Forberedt små og store, lagt en plan. Gitt meg rom for å sove og hvile, rom for oss for å roe ned tempoet for en stund.
Tid alene, for meg og mannen med babyen. Søkt minstemann inn i barnehage, roet ned tempo på jobb.
Men så skjer dette.
Det ingen kunne forutse, selv ikke jeg med syvende barn i magen.
Det er viktig å huske at å ha seks barn er noe vi er vant med, det var vår situasjon før viruset snudde alt på hodet, I likehet med at de borti gata har to små, og de enda litt lengre bort har ett barn.
Vi har kanskje ikke stort til felles, men en ting har vi nå og det er at vi står midt i en situasjon vi ikke ønsker skal være slik og alt vi kan gjøre er å vente tålmodig til det går over, samtidig som vi holder ut. For det må vi.
Alt går, Jeg vet jo det, og dette går også.
Alt går, men mye får også konsekvenser. Og om dette fortsetter slik lenge, er jeg fryktelig redd for konsekvensene for oss. Akkkurat nå er jeg skrekkelig klar over at eneste årsak til at jeg fortsatt står, er fordi det ikke er rom for meg til å knekke sammen.
Jeg er oppriktig lei meg, trist fordi jeg vet at all den jobben vi har gjort i forkant for å få denne siste spebarnstiden til å bli så god som mulig, den er forgjeves.
Slik situasjonen er nå, vil det ikke være mye tid til å nyte. Ikke engang tid til å leve, men fokus på å overleve.
Skilte foran døren gir en real advarsel om at ting ikke er helt slik de pleier. Jeg har (heldigvis) ikke vært på mange begravelser i mitt liv, men jeg håper og tror at ingen andre vil bli som denne.
I det jeg får opp den tunge kirkedøren ser jeg det står et menneske i gangen. Jeg lukker døren bak meg, ser knapt noen ting, sollyset er en sterk kontrast til alt som foregår her inne.
I den ene hånden har hun et lite hefte, i den andre en pumpeflaske med håndsprit.
Kondolerer sier hun, i det hun strekker frem flasken og symboliserer tydelig at jeg må strekke frem begge hender.
Tre pump med håndsprit må gnies tørt før jeg kan ta i hefte.
Jeg tar det i hånden og trer inn.
Det er nesten ingen her, og aldri før har jeg sett en slik forsamling, med nesten mere avstand enn mennesker.
Hele kroppen værker etter å klemme, ta på og omfavne.
Helt foran sitter hun jeg har lyst til å klemme, hun er 18 år, og i dag sier hun et siste farvel til sin mor. Helt på andre siden sitter hennes bror, så lang unna, men så nærme det går an.
Midt på gulvet foran oss står kisten, med mamma.
Vår mamma.
Men uansett hvor vondt det er, en klem er ikke lov, ikke en gang et håndtrykk.
Klare beskjeder om at vi skal sitte på hver vår rad, annenhver, og om vi må sitte på samme rad skal det minst være en stol i mellom. Maks 15 mennesker er tillat i en stor kirke. Maks 15 mennesker.
Og ingen av de får være nær hverandre,
Ingen håndtrykk, klemmer eller annen nærkontakt.
Jeg ser og hører hun gråter, lillesøster, musikken begynner å spille og jeg føler på hele meg at jeg sitter på feil sted. jeg vil så inderlig sitte ved siden av henne, ved siden av alle og bare holde rundt, støtte opp og bekrefte at de ikke er alene. Og ikke minst, kjenne noen trygge armer rundt meg.
I stede, sitter jeg her, seks rader bak, på avstand. Slik vi har levd nå en ukes tid.
Presten kommer ut, ingen håndtrykk. Men en runde rundt til hver enkelt hvor hun stopper en meter ifra og legger hånden på hjerte og bukker dypt.
Hele situasjonen føles knapt ekte. Det er jo ikke slik man skal oppføre seg i sorg.
Hva er et bukk i forhold til en klem?
Men viruset som herjer i verden tar ikke hensyn. Ikke til noe.
ikke til glede, lykke, latter eller sorg. Ikke til tårer, ensomhet eller smerte.
Jeg skulle så inderlig gitt dere en klem, alle sammen. Hun står der foran oss.Presten Men verden står på hode nå, og en klem er ikke lenger lov, selv ikke når den er sårt nødvendig.
En stor del av meg, har bare lyst til å trosse alle anbefaler, klemme alle sammen, Jeg vet jo så godt at det hjelper, iallfall litt.
Men det ikke verdt risikoen.
Det vet vi alle, derfor holder vi avstand.
Sammen alene, er følelsen jeg sitter med..
Blikk og ord er lov, en berøring på skuldra drister vi oss til.
Vi er sammen, men langt ifra samlet. Vi er sammen, men langt ifra nære
Slik er det å være i sorg når et virus har makten.
Nei det har jeg ikke, men har hatt tett dialog med legen, og vi har konkludert med at dette er en helt vanlig forkjølelse.
Men hva gjør du her når du ikke er frisk?
Vell, timen jeg skal på er akutt, og nødvendig.
Jeg merker jeg begynner å bli nervøs, jeg har grudd meg til timen, samtidig som jeg gledet meg til å få den unnagjort. Få noen svar og kanskje noen som kunne hjulpet meg litt med plagene.
Jeg må nesten ringe kirurgen først jeg, sier hun og peker på en stol som står helt alene i en gang utenfor venterommet.
Jeg går dit og setter meg, ser det diskuteres der inne.
Det går noen minutter før hun kommer ut. Jeg må be deg gå ut å vente, kirurgen vil ringe deg når vi vet om vi kan ta deg inn.
Jeg tusler ut, og kjenner klumpen i halsen. jeg som har gått å vært redd lenge nok nå, ser at undersøkelse bare sklir lengre og lengre unna.
Jeg venter en god stund, så ringer telefonen.
Jeg kan dessverre ikke slippe deg inn på avdelingen med de symptomene du har, jeg kan heller ikke sende deg hjem. Så om litt vil det komme en lege ut til deg, med smitteutstyr. Henne skal du følge etter, også undersøker de deg, ikke for det du skulle, men for å utelukke corona. Så får vi ta alt derifra.
Ikke lenge etter vi legger på kommer hun, med munnbind og fult utstyr. Jeg merker jeg vil at vi snur og går inn raskt, redd for å skremme mennesker som sitter å venter rett innenfor.
Ta på deg dette, sier hun og gir meg et munnbind. Følg etter meg, og ikke ta på noe.
Jeg smetter på meg munnbindet og følger etter.
jeg blir ført inn på et isolat og hun ber meg vente i sengen. Rett etterpå fylles rommet med fire mennesker, 2 leger, 2 sykepleiere. Alle i gule dresser, vernebriller, munnbind og hansker opp til albuen.
Jeg får forklart prosedyren, en test blir tatt og en blodprøve unnagjort.
Så må jeg sitte å vente, svar på blodprøvene først.
De var ok, dermed kan min akutte undersøkelse vente litt til, iallfall til corona resultatet er avgjort.
Det måtte jeg vente et døgn på.
Jeg fikk meg en knekk, såpass ærlig skal jeg være. Og gråt mine modige tårer til sykepleieren som kom inn og sa hun skulle følge meg ut.
Kanskje ikke så rart, etter å ha vært gjennom en tøff prosedyre for undersøkelsen jeg skulle gjennom. Grudd meg, vært redd og bekymret og ikke minst gledet meg med skrekkblandet fryd til å få et svar.
Så går alt ad dundas pga litt groggy stemme. Samtidig er jeg takknemlig for at de tar dette på alvor. Men når bedømmer vi hva som er mest alvorlig? En akutt undersøkelse for å utelukke alvorlig sykdom, eller en coronatest fordi man har litt sår hals?
I dag fikk jeg dommen.
Ikke smittet av corona, bare en forkjølelse. Slik som vi trodde. Og med andre ord, alt oppstyret unødvendig og jeg gikk glipp av undersøkelsen.
Men, igjen, tenk om, enn hvis, hva om testen hadde vært positiv?
Forhåpentligvis får jeg ny time raskt og får tusle gjennom og inn til avdelingen da.
Hva er det som gjør, at vi her i iskalde nord har så klokkeklar tro på at vi fortsatt har kontroll?
Tallene eskalerer, nye smittede for hver gang jeg trykker oppdater. Viruset har kommet nærmere og nærmere og i dag, til kommunen hvor jeg bor.
Og for noen knappe minutter siden, åpnet jeg en mail fra barnehagen om at en familie i vår barnehage er satt i karantene.
Likevel, var alle velkomne i barnehagen. Iallfall alle som var friske.
Hva er det som gjør at vi tenker at dette går fint, Når INGEN andre land med så stor spredning vi allerede har oppnådd, har fått kontroll?
Jeg vet, jeg vet, dette viruset er ikke farlig for oss halvfeite friske nordmenn som tåler en sjau eller to. Men hva med de som ikke tåler det.
Slik som han som jeg har i hus, som er minst og mest sårbar? Eller han som er ufødt i min mage, som jeg ikke vet helsen til før han kommer ut?
Hva er årsaken til at vi ikke velger å lære av de som har ble rammet før oss, som har “gått under” og har flere døde på listen. Hva er årsaken til at vi tror at det skal være så annerledes her.
Viruset er kanskje ikke farlig, for alle, men gir det oss noen rett til å gamble?
Jeg, forstår ikke hvorfor myndighetene ikke iverksetter strengere tiltak med en gang. Vi kan alle være enige om at viruset har ankommet landet, hvorfor ikke gjøre de tiltakene vi kan for å prøve å gjøre vår skjebne til en annen enn de tidligere rammede?
Kan vi ikke i hvertfall prøve?
Danmark prøver, de stenger skoler. De har færre smittede enn oss, de gjør drastiske tiltak, stede for å sitte å vente på at det blir værre.
Jeg vet at vi kanskje ikke er den fødte dugnadsnasjonen.
Men her synes jeg jammen meg vi kan ta i et tak alle sammen. En nasjonal dugnad hvor vi alle tar kampen mot viruset. Skjermer de sårbare og ikke minst kanskje få stoppet denne dritten?
Se hva større bedrifter gjør? Se hva som skjer med idrettsarrangement, konserter og andre happenings?
Det vil koste samfunnet vesentlig mindre, å gjøre drastiske tiltak nå, stede for å satse på at vi tåler støyten.
Jeg snakker selvsagt om å gå i Danmarks fotspor. Steng skoler og barnehager.
Eller i det minste oppfordre de som kan og har mulighet til å holde barna hjemme, særlig de selv har fått hjemmekontor. På den måten kan vi iallfall kanskje minske smitten.
Man leser om det over alt, og jeg skal nok innrømme at det kan bli i overkant slitsomt.
Antall smittede telles regelmessig, tallet øker sakte men sikkert. Både i verden og i Norge. Media tipser om hva vi bør gjøre, ikke gjøre og serverer oss statistikker om dødelighet og antall land viruset er i for øyeblikket.
Livekart hvor vi kan følge smitten, som sakte men sikkert brer seg utover jordas overflate.
Det kan bli for mye, selvsagt kan det det. Men likevel vil jeg tørre påstå at vi trenger det.
Jeg tror ikke media bare er ute etter klikk og likes, jeg tror de er ute etter å gjøre oss bevisste. Et tappert forsøk på å gjøre oss mer opplyste over situasjon og ikke minst konsekvenser.
Og til en viss grad fungerer det jo,
Det er av en grunn at det er utsolgt for Antibac, engangshansker og munnbind. Og at elevene har kurs i hvordan holde for munnen riktig og ikke minst fokuserer ekstra på håndhygiene.
Men selv om vi er bombadert, daglig over alt, ser det ut til at vi ikke tar det innover oss.
Konatil oppsummerer det hele greit, Norge er fult av idioterskrev hun i går, og refererte til mennesker som er satt i karantene, som ikke får være på jobb pga smittefare, men som likevel synes det er helt innafor å både ferdes til butikken og på treningsstudio. Og hun har så inderlig rett.
Vi er tydeligvis idioter, som driter en lang mars (på godt norsk) i anbefalingene, for de føler jo seg tross alt helt ok? Iallfall ok nok til å både handle og trene.
Så er kanskje ikke koronavirus farlig for de fleste av oss, og det skal vi være temmelig glad for, for dette er tydeligvis smittsomt. Men hva med alle de som mest sannsynlig vil få store konsekvenser ved å bli syk, eller som i værste fall mister livet om de er så uheldige å bli smittet.
Er den turen på tredemøllen virkelig verdt den risken?
Er ikke dette det vi kan kalle idioti?
La meg gi deg et eksempel, sånn for å gjøre det hele konkret.
Ser du han karen her?
Livsglad, sjarmør som stadig får hele familien til å le og smile. Godhjertet, nysgjerrig og en hel verden å utforske.
Han elsker å rive tårn, poppeloppane, at mamma synger og ullteppet strikket av hans bonusbestemor.
Han er 13 mnd, så vidt begynt på sitt eventyr.
Han, vil trolig takle korona viruset svært dårlig, trolig bli alvorlig syk, i værste fall….
Jeg orker ikke skrive det.
Du skjønner tegninga.
Spørsmålet her er vel egentlig, hvem er det som skal ta hensyn her?
Vi halvfeite robuste nordmenn som tåler en sjau eller to, eller han?
Er det du som har fått beskjed om å holde karantene som skal holde deg inne, eller er det han?
Skoler stenges, flyruter kanselleres, idrettsarrangementer arrangeres uten tilskuere, konserter avlyses. Alt sier at dette viruset kødder vi ikke med. Så enkelt er det.
Selv om dødeligheten er så lav at den trolig ikke vil påvirke akkurat deg, er den høy nok til å ta hensyn til: Slik vi holder på nå, vil viruset vinne. Om ikke vi tar hensyn, viser viruset og andre respekt vil det fortsette å spre seg, mutere seg og bli sterkere og sterkere.
Vi er lei hysteriet, det sier vi alle, men vi trenger det tydeligvis. For selv om vi er omringet av fakta om situasjonen, fnyser vi av den og leker superhelter som kjemper mot det grusomme viruset.
Enn så lenge har vi ingen superkrefter, men viruset har lomma fullt av kryptonitt. Det er det på tide å innse.
Så skal vi så absolutt ikke legge skjul på at det tærer på å være foreldre til seks små soldater og en vellagret i magen. Men så gir det såpass mye at det hele er verdt det.
Men så star man der, midt i perioder som tar mer enn de gir. Og både jeg og mannen synger på siste versjet.
Hvor man kjenner på at man ikke strekker til, får ikke trøstet nok, pleiet nok, bysset nok, kost nok, og kanskje vikigst av alt, sovet nok.
Akkurat nå, er vi i ferd med å legge en slik periode bak oss. Den gyselige grusomheten omgangssyken har vært så hyggelig å stukket innom, og våre barnehagebarn har vært nede for telling.
Noe som har innebært usannsynlig mye klesvask, oppkast på de utroligste plasser, og en nattesøvn med ett øye oppe og makspuls til det minste hark.
Det krever to, hele natten, når to er slik syk, og man i tillegg har en med feber og influensa symptomer. Det er det igrunnen ikke rart vi ligger som slakt, på hver vår sofa når klokka nærmer seg leggetid dagen derpå.
Så skjedde det da, jeg slumret, og mannen sluknet totalt. Alle små lå helt rolig, Daniel pludret i lekegrinden, og de andre så på tv og vi nøt stillheten. Så plutselig ut av det blå, står spruten som en prosjektil ut av Jonatan som vi trodde var ferdig med å kaste opp. Utover hele sofaen, og seg selv.
Jeg skjønte at her måtte det skje noe raskt om sofaen vi er så glade i skulle overleve.
Med dårlig bekken, alt for stor mage, ser jeg at den kjappeste løsningen er å dytte til mannen som er så dypt inn i drømmeland at han snorker. Du må opp, du må opp. Jan-Anders (som han heter) du MÅ opp, Jonatan kaster opp.
Mannen (som jeg kaller han til dere) skyter opp øya, men om han er våken eller ikke er jeg usikker på. Han spretter ut av sofaen og er i tydelig krigsmodus. Helt vill i blikket skyter han fart mot lekegrinden.
Neeei ikke Daniel sier jeg, Jonatan.
Han som ikke var så frisk som vi trodde sitter å gråter i sofaen, de som satt rundt han har skygget banen for lengst.
Hva!? Hva!? Si sier mannen mens han fortsetter i retning lekegrinda og plukker opp Daniel som skjønner svært lite.
Han holder den lille pjokken på ett år som om han skulle vært en AG3 og han selv omringet av fiender bak en hver busk. Han svinger den lille gutten fra side til side mens han forskrekket ser seg rundt.
Ikke Daniel sier jeg, JONATAN!!
Jeg ser far selv tydelig var såpass langt inn i drømmeland at han først NÅ er i ferd med å entre den virkelige verden. Jeg spretter opp raskere enn jeg burde og griper tak i Daniel før han slipper han rett i gulvet.
Jeg får tak i den lille forskrekka karen som har blitt svingt rundt og gjentar.
Ikke DANIEL, men J-O-N-A-T-A-N!!!
Jah, nettopp sier far og endelig setter han snuta i riktig retning.
Jeg husker helt ærlig ikke siste oppdatering rundt svangerskapet. Og jeg som skulle bombadert dere med kula denne gangen.
Virkelig skvise ut alt jeg kunne ut av siste kule på magen.
Men jammen skjer det mye annet verdt å skrive om, som elegant har dyttet kula litt til side her på bloggen. Men nå, nå er det jammen meg på tide med en liten oppdatering.
Både for meg og for dere. for nå FLYR tiden.
Alt for fort kjenner jeg, det er slik at det bygger seg opp en ulmende klump i mellomgulvet (magen er opptatt) i det jeg skriver uke 34. Altså da er vi straks høygravide folkens. HJELP!
Så la oss ta 8 punkter om svangerskapet i uke 34.
Kroppen/formen min:
Jeg har allerede et par uker nå følt meg høygravid pluss skal jeg innrømme. Har vært innom sykehuset en natt pga regelmessige kynnere og lite nattesøvn, en natt med noe å sove på gjorde seg og roet kynnerne iallfall for en liten stund. Magen er veldig stor denne gangen, bekkene har begynt å slarke litt, og ben og hender hovner opp så fort jeg sitter ørlitt rolig. Og det gjør jeg ofte for tiden, sitte rolig altså. Jeg sliter med å løfte tungt, og det inkluderer minstemann som veier 13 tunge kilo. Jeg er stolt over kula, men slik kroppen og jeg føler meg nå, er ikke min favoritt. Jeg liker å ikke være hindret til å gjøre ting jeg er vant til, som jeg gjerne vil og egentlig må gjøre. Men så prøver jeg virkelig, å finne fine kroker å henge denne tiden på, for det er siste gang, aller siste gang. Selv om jeg har fått oppleve dette vesentlig flere ganger enn gjennomsnittet tar ikke det vekk magien i reisen. Men ja, innrømmer så absolutt at det er heftig nå.
Inne i magehulen.
Størrelsen av kula tatt i betrakning har lillebror laget seg en ørliten villa. I dag skal vi på vekstestimering og får vite om størrelsen på kula sier noe om at jeg har gått gravid sju ganger før eller om han er stor og god. Han har helt tydelig etablert en form for rytme, som jeg muligens legger inn en bestilling på forandrer seg når han kommer ut. I det 3 av 6 er i seng begynner han å romstere, etter en meget stille dag. Og da holder han på nesten uten stopp til rundt midnatt. Det er også regelmessig aktivitet gjennom hele natta, fram til et siste støt rundt 07 tiden, da roer han seg og det er små dult her og der til leggetid for de andre igjen.
Søvn.
Søvn er så viktig at det får være et eget punkt. Som nevnt tidligere har jeg vært innlagt for å få noe å sove på, og det sier vel egentlig sitt i forhold til ståa på søvn. Jeg sliter med en del regelmessige kynnere når jeg legger meg ned, de er ikke vonde men anstrengende og holder meg våken, vi har hatt like sykdom her og der som holder meg våken, det er press på blæra som holder meg våken og det er denne forbaska angsten som skraper der ute som gir meg en indre uro som gjør at det å finne søvnen kan være en utfordring.
Meeeen jeg sover, litt, men ikke nok, men usikker på om jeg kommer til å gjøre det på en stund ha ha.
Psyken. Er det noe jeg ikke har lagt skjul på, så er det at psyken min alltid får seg en knekk i en eller annen grad i svangerskapet.
Dette svangerskapet har ikke vært det beste, men ikke det værste når det kommer til psyken. Jeg har vært langt nede i mange år og det jeg føler på nå er langt ifra i de skalaene. Akkurat nå er det den hersens fødselsangsten som er i ferd med å sette ørlitt preg på hverdagen. Helt inn har den ikke kommet, men den står å skraper på døra og om jeg lener meg ned for å se gjennom dørsprekken ser jeg han tydelig der. Jeg VET jo at han kommer, jeg får ikke til å holde han helt unna. Jeg bare håper døra holder ørlitt til, for det er så slitsomt når jeg havner inni den hula.
Innkjøp
Ok, her kjenner jeg ørlitt på stress. Om 40 dager er han her, og hva er klart?
Noen bodyer har vi kjøpt (rakk å gi bort alle babyklærne til uff før testen lyste positiv), ingen strømpebukser, bukser, eller annet. Vogn har jeg bestemt meg for å gleeeder meg til å vise dere den for den er såååå fin, sååå smart og genial 😉 Men den kommer i siste liten, men jeg vet jo, at å ikke ha vogn i hus den første tiden ikke er krise.
Men, klær og annet daglig utstyr må jeg få ut fingeren på. Man vet jo aldri, plutselig er han er om tre uker.
Craving: Har ikke hatt noen særpreget gjennom svangerskapet, men får noen innfall med ting jeg bare MÅ ha. Kanelboller, boksbrus, gule epler, gulrøtter, vann, isbiter er ting som regelmessig dukker opp og gir meg et akutt behov som MÅ dekkes.
Familien. Nå er det full nedtelling, sånn på ordentlig. Minstemor har også skjønt greia og lurer på når lillebror besøker oss som hun sier. Jonatan på fire synes det er på tide at lillebror kommer ut så det blir plass på fanget til mamma igjen og de andre ser frem til påske som aldri før. Oppi alt hjelper dette så inderlig. Å være omringet med masse små herlige ærlige mennesker som knapt kan vente til han kommer gir meg på mange måter en ekstra motivasjon til siste innspurt.
jeg gleder meg til. Jeg gleder meg til å hilse på familiens punktum. Se hvem han er og hvilken plass han vil finne. Jeg gleder meg til en kropp som fungerer litt bedre og ikke minst til å ha plass til barna på fanget. Jeg gleder meg til å kunne hjelpe til litt mer hjemme her, og bli ørlitt mer kone. Jeg gleder meg til å se han, hvordan han ser ut, og om han er så lik minstestorebror som ultralydbildene sier.
Psssst, hvordan det går på vekstestimeringen kommer jeg til å snakke litt om på instastory i dag, så heng gjerne med der.
