Bare en liten dupp..

Så skal vi så absolutt ikke legge skjul på at det tærer på å være foreldre til seks små soldater og en vellagret i magen.
Men så gir det såpass mye at det hele er verdt det.

Men så star man der, midt i perioder som tar mer enn de gir.
Og både jeg og mannen synger på siste versjet.

Hvor man kjenner på at man ikke strekker til, får ikke trøstet nok, pleiet nok, bysset nok, kost nok,
og kanskje vikigst av alt, sovet nok.

Akkurat nå, er vi i ferd med å legge en slik periode bak oss.
Den gyselige grusomheten omgangssyken har vært så hyggelig å stukket innom,
og våre barnehagebarn har vært nede for telling.

Noe som har innebært usannsynlig mye klesvask, oppkast på de utroligste plasser, og en nattesøvn med ett øye oppe og makspuls til det minste hark.

Det krever to, hele natten, når to er slik syk, og man i tillegg har en med feber og influensa symptomer.
Det er det igrunnen ikke rart vi ligger som slakt, på hver vår sofa når klokka nærmer seg leggetid dagen derpå.

Så skjedde det da, jeg slumret, og mannen sluknet totalt.
Alle små lå helt rolig, Daniel pludret i lekegrinden, og de andre så på tv og vi nøt stillheten.
Så plutselig ut av det blå, står spruten som en prosjektil ut av Jonatan som vi trodde var ferdig med å kaste opp.
Utover hele sofaen, og seg selv.

Jeg skjønte at her måtte det skje noe raskt om sofaen vi er så glade i skulle overleve.

Med dårlig bekken, alt for stor mage, ser jeg at den kjappeste løsningen er å dytte til mannen som er så dypt inn i drømmeland at han snorker. Du må opp, du må opp.
Jan-Anders (som han heter) du MÅ opp, Jonatan kaster opp.

Mannen (som jeg kaller han til dere) skyter opp øya, men om han er våken eller ikke er jeg usikker på.
Han spretter ut av sofaen og er i tydelig krigsmodus.
Helt vill i blikket skyter han fart mot lekegrinden.

Neeei ikke Daniel sier jeg, Jonatan.

Han som ikke var så frisk som vi trodde sitter å gråter i sofaen, de som satt rundt han har skygget banen for lengst.

Hva!? Hva!? Si sier mannen mens han fortsetter i retning lekegrinda og plukker opp Daniel som skjønner svært lite.

Han holder den lille pjokken på ett år som om han skulle vært en AG3 og han selv omringet av fiender bak en hver busk.
Han svinger den lille gutten fra side til side mens han forskrekket ser seg rundt.

Ikke Daniel sier jeg, JONATAN!!

Jeg ser far selv tydelig var såpass langt inn i drømmeland at han først NÅ er i ferd med å entre den virkelige verden.
Jeg spretter opp raskere enn jeg burde og griper tak i Daniel før han slipper han rett i gulvet.

Jeg får tak i den lille forskrekka karen som har blitt svingt rundt og gjentar.

Ikke DANIEL, men J-O-N-A-T-A-N!!!

Jah, nettopp sier far og endelig setter han snuta i riktig retning.

Det er neimen ikke lett.

Å bare ta en liten dupp på sofaen..

6 kommentarer

    1. 😂😂😂😂😂 takk…dette reddet dagen min…nå fikk jeg veldig morsomme bilder i hodet.😂😂😂 jeg ler så jeg griner her jeg sitter. Kan tenke meg sjokket Daniel fikk samtidig som lille Jonatan sitter der å venter på å få hjelp mens han får med seg ett artig innslag med lillebror og pappa. Nesten rart du ikke fødet av latterkrampe😂😂😂

    2. Hahahaha🤣🤣🤣🤣🤣 Ler så jeg griner😂 Også kjenner jeg meg så godt igjen, man vet hverken opp eller ned.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg