Denne gangen merker jeg at jeg tviholder litt, blir ikke stressa av alt jeg skulle ha gjort mens han sover på brystet, nyter faktisk hver sekund, tviholder på den spesielle tiden dette er. Skrekkblandet fryd kjenner jeg på at dette er siste gangen.
For all del, jeg er veldig klar over at vi er ufattelig heldig som har opplevd dette syv ganger, men det er noe med det å skulle vite at det ikke vil være en nyfødt i dette hus igjen.
Men jeg ser frem mot tiden som kommer, vi er over den første kneika nå, vi begynner å venne oss til livet med syv små, selv om vi enda har mye å lære og erfare.
Lillebror vokser og trives, ammingen begynner å gå seg til nå, litt startproblemer har det vært, slik det ofte har vært med mine små. Men her forventet jeg masse trøbbel skal jeg være ærlig. Siden han kunne tatt gullmedalje i stramt tungebånd.
Tilbakemeldingene fra legen var at de aldri hatt sett så stramt tungebånd før.
Men vi klarte det, jeg armerte meg opp og beskyttet meg så godt jeg kunne mot sårhet og sprekker.
Multi-mam kompressene som jeg har skrevet om tidligere var heldigvis med fra første stund i bagen, og i mellom ammingene smørte meg jeg multi-mam balm. Denne har jeg ikke testet tidligere, men ble anbefalt å prøve, og så også i kommentarene rundt forrige innlegg om kompressene at flere av dere hadde testet denne med gode erfaringer.
Balmen er pleiende og lindrende og kan bruks så ofte man vil, men aller helst minst 2 ganger i døgnet.
for min del var den ikke bare pleiende men praktisk også, fordi den hjalp så ikke ammeinnleggene festet seg til de såre brystvortene.
Altså, jeg haaaater når det skjer.
Folk klager over å rive av plaster, vel prøv å riv av et ammeinnlegg fra en sår og sliten nippel.
Det er pain det!
Balmen kommer i en praktisk og liten tube, er veldig drøy og varer lenge.
Kjekk å ha med seg i stellevesken når man er på farten og ikke har tid eller lyst til å lufttørke sårene.
Nå begynner veslegutt og jeg å finne ut av teknikken og jeg merker sårheten blir bedre og bedre for hver dag.
Jeg er takknemlig for hver dag vi klarer fullamming selv om det krever sitt.
For det er jammen ikke en selvfølge.
Dersom du sliter med sårhet, sår eller sprekker i forbindelse med amming er min første anbefaling å oppsøke hjelp.
Få noen til å se på om dietaket er optimalt, og dere jobber godt sammen. For det er det amming er, et samarbeid.
Og noen ganger er det ikke alltid lett å samarbeide, ei heller å vite om samarbeide er godt.
Noen ganger er det endring av ting og tang som må til, andre ganger er det tid som trengs.
Babyen blir større, mer dreven i (amme)faget og gapet høyere.
Og dersom siste er en viktig faktor er det jo helt supert at det finnes ting som denne balmen
som kan lindre litt i perioden man må stå i det. Den lindrer og pleier og det er det man trenger.
Jeg hadde lovet meg selv å ikke gråte, men slaget er tapt.
Allerede i det jeg skrev overskriften kjente jeg tårene presse på.
Var det ikke i går, jeg fikk hilse på for første gang.
Snuse deg på hodet og sukket lettet ut.
Et svangerskap var over, reisen var i gang.
Du, og jeg, den fine pappan din og en herlig bukett med søsken. Herremin det var verdt ventetiden.
Det var jo du som kom.
I morgen når pappa plukket deg opp kommer gliset til å være ekstra stort o
Bursdaaaaag kommer du til å juble
Og hele flokken skal juble med deg
3 år liten og 3 år stor.
Hvor dette året ble av er jeg usikker på, at det har gått fort er jeg helt sikker på.
Så kjære lille store 3 åringen min, gratulere med dagen.
En av familiens minste trekløver, likevel en av de som tar størst plass.
På godt og vondt.
For det skal du ha lille venn.
Du tar plass.
Du har lært det løpet av dette året, at du kan kreve din plass.
Og at vilje er makt.
Noen ganger er jeg sikker på at viljen din er dobbel så stor som du er.
Du er en bestemt liten sjel, som tydelig kan vise med hele kroppen at verden går det mot.
En liten fot, som stamper hardt i bakken, en furteleppe under en litt småmøkkete nese og et sinna blikk bak noen rufsete hårfjoner.
Selv om du er liten er kroppsspråket tydelig.
NEI, jeg vil ikke! noen ganger får meget tydelig kroppsspråk selskap med tydelige ord også.
De kommer på rams nå, de små kloke ordene fra ditt meget lærevillige hode.
Du er nysgjerrig som få, og rett som det er, står du der plutselig å observerer, mens jeg gjør mine daglige sysler.
Du elsker å få være med, med små armer bidrar du så godt du kan.
Klesvask, rydde, støvsuge, det er ikke den ting du ikke klarer.
Det hjalp mye å komme seg opp på to ben.
Det ble en helt annen verden for deg da, da du begynte å gå.
Nå går du ikke lenger, du løper, overalt.
Og skulle du høre musikk, danser du. Uten stopp.
Hele kroppen din uten stopp, stadig i bevegelse.
Kjære deg, hvor ble det av den lille som bare ville ligge tett inntil og som aldri gav meg armene fri?
Nå løper du rundt som en virvelvind.
Selv om du er liten, krever du plass. Jo mere jo bedre.
Aller helst vil du være ute. Uansett vær og tid.
Du er liten enda men jammen har du blitt stor.
Storesøsterrollen har du tatt med entusiasme og begeistring.
At du som liten, skulle bli mo i knærne og myk i stemmen av å se en som var enda mindre er kanskje noe av det vakreste jeg har sett.
Du har en omtanke og empati jeg ikke kan skjønne få plass i den lille kroppen.
Du fanger opp følelser i rommet og gir omsorg og en klem dersom du tenker det trengs.
Lite er, som noen lubne hender rundt nakken en litt slitsom dag.
For er det noe du klarer, vesle treåringen min, så er det å få meg til å smile.
Flere ganger, hver dag, gjør du meg varm om hjerte og glad langt ned i magen.
Latteren din er en lykkepille og ditt lure blikk lar jeg meg sjarmere av rett som det er.
Men jeg har også lært, at det er viktig å nye de lykkelige øyeblikkene.
For det er kort, fra himmel til helv..ja du skjønner hva jeg mener.
Alt som skal til, er en brødskive som tilsynelatende ikke skulle deles selv om jeg spurte deg.
Eller at barnetv velger å vise brillebjørn og du aller helst skulle sett peppa pig.
Livet med deg, vesle 3 åring er et eventyr.
Og jeg er så uendelig takknemlig for å få være med.
Takknemlig for at du valgte meg, og at du er du.
Hvorfor endre på alt så plutselig?
Hva er det dere holder på med?
Spørsmålene har kommet flere ganger daglig siden vi slapp bomben om flytting og avvikling av butikken vår.
Jeg ser det diskuteres om våre valg i ulike fora og mange har mange oppfatninger og teorier.
Jeg kan forstå, at for de fleste virker denne avgjørelsen litt tatt ut av det blå, spontant og proppfull av galskap.
jeg kan til dels være enig i det siste, galskap er det jo å skulle pakke ned, og flytte ni mennesker, med en temmelig fersk liten en og ellers nok å gjøre.
Men spontan er den ikke.
Jeg kunne valgt å kalle det etterpåklokskap, men av hensyn til eget sinn og vett velger jeg å fokusere på det positive, nemlig at vi har lært en all mass av de to siste årene, på godt og vondt.
Det er litt over to år siden vi annonserte at vi satset for fult på Kos med kidsa. At vi skulle pakken sammen butikken i det pittelille røde huset på bygda vi trivdes så godt i, og flytte den til et stort lokale mer sentralt og med et hav av muligheter.
For å få kabalen til å gå opp, valgte vi å flytte etter, privat.
Til et sted vi hadde bodd 8 år tidligere, det var her vi etablerte oss som familie.
Et sted vi også flyttet fra av en grunn, vi trivdes ikke.
Men nå kanskje?
denne gangen skulle det bli bedre, sant?
Kort oppsummert, det ble det ikke.
Kanskje snarere tvert imot.
Jeg kjente på det veldig raskt, kanskje allerede etter et halvt år.
Stedet hadde ikke forandret seg, og satsingen på butikken var fantastisk moro, men med en heftig pris.
For å få det store maskineriet til å gå rundt, ble det jobbing. MYE jobbing, ikke bare i butikken men også administrativt.
Møter med leverandører, papirarbeid, regninger, lover og regler, usannsynlig mye å forholde seg til, på en profesjonell og formell måte, og er det noe jeg ikke er god på, er det å være formell.
Jeg liker å være nedpå, enkel og direkte.
Snakke et språk alle forstår og henger med på.
Jeg liker joggebukser, snekkers og slitne Tskjorter, ikke dressbukser, høye hæler og skjorter.
og viktigst av alt, prioritere og være med barna mine. Når jeg vil.
Og med et sabla stort maskineri, blir det sabla mye jobb og dette går det sabla mye tid på.
Så mye, at jeg hverken hadde tid til mine egne barn eller meg selv på et tidspunkt.
Da Daniel ble født i 2019 kjente jeg på en form for lettelse, for å ha en anstendig unnskyldning til å trekke meg litt tilbake fra alle forpliktelser. Selv om en annen følelse dro en annen vei. Butikken var også min mann og mitt skaperverk, som en baby om du vil.
Og det føltes langt ifra godt å distansere seg så mye som jeg gjorde.
Så da spratt jeg, frem og tilbake, fra baby til baby
Dårlig samvittighet og magefølelse begge plassene.
Det ulmet lenge før jeg luftet det for min mann,
Jeg husker det godt, jeg grudde meg til å si det. På mange måter skammet jeg meg.
Det skal litt til, å innrømme at man har valgt feil. Tatt en real feilvurdering.
Av seg selv og situasjonen.
Jeg husker jeg sa det, over en kjele med kokende poteter.
Han på den ene enden av kjøkkenøya på det nyoppussede kjøkkenet vårt, jeg på den andre.
Trives du nå?
Gjør ikke du? Var det første han svarte.
Jeg fikk forklare meg, og han kunne fortelle at han ikke var på samme plass som meg.
Selv om han jobbet minst like mye som meg, trolig mere. Jeg gikk tross alt å la meg før midnatt.
Han mente det gikk fint, overskuddet og motivasjonen var fortsatt på plass.
Men han kunne kjenne seg igjen i å ikke ha funnet sin plass her.
Vi lot det hele ligge.
Snakket ikke mer om det.
Sommeren kom, huset ble fylt med familie fra nord, eller Trøndelag om du vil.
Vi hadde flere uker med gjester, men ukene fløy.
Fy søren som vi koste oss.
Så dro de igjen.
Jeg flyttet fra trøndelag som 14 åring, langt ifra frivillig, men som 14 åring har man ikke så mye valg.
Dersom den du bor hos flytter, ja da må du flytte med.
På mange måter savnet trøndelag siden, iallfall menneskene.
Men angrer ikke på at jeg havnet her, jeg mener, se hva jeg har fått?
Den sommeren, satte igang en tankeprosess hos oss.
Ville vi kaste bort tiden med å bo på et sted vi ikke trives?
Bare fordi jobbene våre var her?
Mange pendler, det kunne vi klare og.
Men hvor?
Vi saumfarte finn.no husker jeg, hver for oss og sammen. Brukte kveld etter kveld på å titte, utforske og drømme litt.
Vurderte å krype tilbake igjen til bygda vi flyttet fra eller et helt annet sted, kanskje Nord Norge? Nei, langt unna kunne det ikke bli, vi hadde jo tross alt butikken.
Alt vi visste der, den sensommeren var at vi ikke ville bli boende et sted vi ikke trivdes.
Men det hele var langt ifra enkelt å lande.
Det føltes både flaut, skummelt og trist.
Det vi trodde skulle bli vårt sted å bli gammel og stedet barna skulle lande, det ble bare ikke sånn.
Vi grudde oss til å ta det opp med barna også, og bestemte oss for å drøye.
Vi hadde jo ikke bestemt oss for hvor eller når enda.
Så kom høsten.
Jeg merket noe skjedde med mannen rundt september oktober.
Han sa han bare vare sliten og at høsten satte preg på humøret.
Men idet november banket på døren, knakk han.
Han var sliten, veldig sliten, så sliten at han følte seg lei og mettet på det vi var sikre på var vårt kall.
Sliten av å sjonglere regninger og lønninger, sliten av ansvar og stadig noe som burde eller måtte gjøres.
Lei av å komme hjem, kaste i seg middag for å så jobbe litt mens barna så på tv, kaste de i seng også jobbe til han selv gikk i seng. Sliten av å aldri kunne se ordentlig opp fra papirer og pc, for å være med barn og familie.
Sliten av å aldri kunne prioritere slik han ville, men slik han måtte.
Plutselig stod vi samme terskel.
Vi bestemte oss for å reise bort, vi tok med oss alle, stappet bilen full og reiste opp til Bestefar på Røros.
Selv om to små ikke var helt friske, var behovet for å komme oss vekk så alt for stort.
Bare litt påfyll av fjelluft, trønderfamilie, avlastning og julestemning.
Den turen landet de fleste brikkene.
De gjør ofte det der oppe. Litt roligere tempo, nydelige omgivelser, fjellufta.
På vei hjem, ble vi enige.
Vi måtte gjøre en endring.
Vi bare viste ikke hva eller hvordan.
I magen sprellet vårt siste vidunder, vi visste at om ikke mange månedene skulle vi bli beriket av en liten sjel til.
Og dermed ingen tvil om at vi har hendene fulle noen år fremover.
Vi bestemte oss for å prøve å finne ut hvordan motivasjonen til jobben og arbeidsplassen vi selv hadde skapt til oss selv og våre ansatte kunne komme på plass igjen.
og det aller viktigste?
Vi måtte roe ned tempo, mindre vareutvalg og lavere omsetning var faktisk noe vi traktet etter.
men for å få det til å gå, må også kostnader ned.
Det skulle vise seg å ikke være mulig.
Nok en runde i tankekverna, vi måtte jo få dette til å gå, det måtte vi.
Men hvorfor?
For hvem?
Og var det riktig at det gikk på bekostning av familien vår, barna våre og oss selv?
Svaret der, måtte vi ikke lete lenge etter.
Nei.
Deretter begynte en temmelig tung prossess.
Vi skjønte at butikken, den måtte gå.
Vår egen arbeidsplass, og jobben til tre fantastiske mennesker til.
Vi klarte rett og slett ikke mer.
Likevel pushet vi det, litt til, litt til og enda litt til.
Men tilslutt sa det bare stopp.
Hva som tippet det helt vet jeg ikke, men den kvelden falt alle brikkene på plass.
Jeg satt å rugget minstemann, og helt tilfeldig kom jeg over en husannonse jeg automatisk stoppet ved.
Hvor huset var?
Røros.
Jeg sendte det til mannen uten å tenke meg meg om.
Og responsen fra han var klar.
Det er jo hit vi skal, det burde vi skjønt for lenge siden.
Han hadde rett.
Røros har vært en del av meg siden jeg kan huske.
Her har jeg tilbragt masse tid.
Familie er årsaken.
Røros har vært en del av oss siden start.
Her har vi hatt med hele flokken, og reist alene.
Feiret bursdag, påske, førjul, og pustet frisk høstfjellluft.
Her skjer det noe med oss, med pulsen.
Vi trives her. Barna også
Ikke bare fordi det er ferie.
Det er mange grunner til at Røros gjør noe med oss.
Omgivelsene, lufta, folket, tempoet, stedet.
Har du vært der, tror jeg du forstår hva jeg mener.
Det er klart det skulle bli Røros.
Så vi bestemte oss, den kvelden. Røros er stedet.
Klart det er litt skummelt, men og fantastisk deilig å ha landet på noe.
Vi har en plan.
Samtidig er lite planlagt.
At vi fortsatt skal drive for oss selv ligger i kortene. Tror ikke vi er skapt for noe annet. Men at vi har lært mye av de siste årene om hva som betyr mye for oss skal vi ta med oss. Roligere tempo, drifte slik at vi kan prioritere mere tid sammen som familie og med barna.
Vi har en tanke, et ønske om hva vi vil drive med, og vi håper og tror det vil fungere slik vi håper.
En retning som vil gi oss mer verdi, mere tid med barna og ikke minst mulighet til å inspirere.
Vi er mange, en stor familie utenfor alt som heter A4, å finne et sted å bo er vanskelig.
Vi liker huset vi bor i nå godt, men det er stort. VELDIG stort.
Og så stor plass trenger vi ikke.
Vi har en drøm om å bygge selv, et hus som er bygd opp til den uvanlige familien vi er, som er praktisk og fornuftig lagt opp til antall mennesker, men som ikke er gigantisk. Vi trenger ikke voldsomt og stort hus, vi trenger bare et hus som er tilpasset oss.
Så når vi først er i gang, har vi bestemt oss for å bygge.
Derfor ser vi nå etter et hus å leie, enn så lenge er ikke noe helt i boks, men det dukker opp.
Det bare vet jeg.
Vi har lært så ufattelig mye av dette.
Både om oss selv og verden rundt.
Det har gjort vondt, men samtidig veldig godt.
Kanskje aller mest å se at jeg og mannen har så like verdier.
Det gjør det vesentlig lettere å spille på lag.
Vi står i en tøff tid nå.
Butikken og det vi var sikre på skulle bli vårt livsverk ebber sakte men sikkert ut.
Hyllene tømmes og arbeidsdagene til våre ansatte telles sakte men sikkert ned.
Men vi prøver så godt vi kan å heve blikket.
Det vil bli bedre, det må det bare.
Åh herremin jeg er så glad for at jeg bestemte meg for å unna meg litt nytt tøy i garderoben.
Som nevnt tidligere har det alltid endt opp med at perioden etter fødsel har vært preget av slitne mammaklær og generelt plagg jeg ikke har følt meg særlig vel i. Alt i påvente av at klærne i skapet en gang skal passe.
DET skal jeg ikke gjøre igjen denne gangen. Denne gangen jeg skal jeg unne meg å føle meg fresh og fin nå også.
Første bestilling har ankommet, og jeg er sååå happy.
Bommet ørlitt med størrelsene da det er vanskelig å vite hvor denne kroppen er nå, så noen plagg ble litt store,
men så godt med noe nytt i skapet.
Jeg brukte rabattkode 415445 som gir 33 % rabatt på dyreste vare og 5% på det som allerede er på salg.
Mine favoritter var blant annet denne vide buksen og den freshe fine grønne toppen:
Jeg har allerede funnet meg noen nye ønskeplagg på listen (har satt av et lite beløp hver måned som jeg kan handle for)
Og her er noe av det som står på ønskelista
Det er to enkle kjoler som jeg tror ville vært superdeilige å ha til forhåpentligvis varme sommerdager
Også har jeg alltid hatt lyst på en jeans shorts, og nå fant jeg endelig en jeg likte, den finnes også i en lysere variant.
Og den kan jo kombineres med så mangt.
Med en barsel, mombie hjerne og en utslitt mammakropp med underskudd på søvn og en sliten pappa med alt for mye å gjøre skal vi rotte oss sammen og få pakket ned et hus med ni medlemmer, få det til å se temmelig representabelt ut for et salg.
Avvikle en bedrift og prøve så godt det lar seg gjøre å styre den mot en verdig slutt, noe som ser temmelig håpløst ut akkurat nå.
I mellom der skal vi stelle, trøste, amme, bysse, leke, rydde, mate, bade, brannslukker og overleve.
Hvordan i huleste skal det gå?
Og ikke minst, bevare hode og forholdet.
Vi har så vidt begynt, vi har hatt container på plassen her, fylte den opp løpet av en helg med ting vi ikke kunne gi bort og ikke kan selge og som var ødelagt.
I gangen står det 5 fulle søppelsekker med klær som skal doneres bort og 3 store bagit sekker med klær vi skal ha med.
Ferdig sortert og det føles veldig godt.
Utfordringer er jo at vi får kun drevet litt her og litt der, før vi blir avbrutt av krangling, masing, stelling, amming, behov for oppmerksomhet, trøst eller hva nå enn det måtte være.
Hvordan i huleste skal dette gå?
Tenker jeg når jeg står nærmest begravd i klær vi har tatt vare på over tid, og alt jeg ser rundt meg er rot, rot og atter rot.
Men det skal gå, det bare må.
Om to måneders tid skal mye være gjort her, men det er, slik det er nå, veldig vanskelig å vite hvor vi skal begynne.
Så vanskelig at det eneste fornuftige er å skrive en liste.
Få en oversikt og klarhet i hva som bør gjøres først, hva som er riktig å gjøre neste og ikke minst, legge en plan på hvordan samle og flytte tingene våre 50 mil mest effektivt og rimelig. Og la meg ikke glemme enklest mulig.
Og om tre måneder skal vi se et lys i tunnelen..
Og om fire måneder, skal vi være et helt annet sted.
Hvordan i huleste skal dette gå?
Men så står man der og rydder, hører på det som også er latter og lek i bakgrunnen, og plutselig dukker det opp en stolt kar med en stolt lapp.
Som forteller meg at det vil være verdt det. Selv med tårer på badet, frustrasjon, såre armer og ben, grå hår og uendelig lang To do liste, så vil det være så verdt det.
Vi må bare holde ut, og huske, at det vi gjør akkurat nå, er å følge drømmen.
Vi har som sagt planer om å ta dere med på reisen, og vi lurer selvsagt på, hva er det dere vil se, hva vil dere vi skal skrive om i forbindelse med flytting. Hva vil dere vite mer om?
Del gjerne med meg, så skal jeg se, hva jeg får til.
Vettu, jeg MÅ ta en dusj jeg altså, sier jeg i det jeg passerer han i gangen
Jeg på vei for å redde ferdigpizzaen i ovnen
Han med en lett survete baby på armen.
I bakgrunnen krangler de to midt i mellom.
Han sier ingenting, blikket sier alt.
Han snur seg ved baderomsdøra,
Må du…. NÅ? Virkelig?
Jeg MÅ. Please.
Jeg kan helt ærlig ikke huske sist jeg dusja, jeg lukter både morsmelk og svette, gulp og bæsjebleier.
Jeg LUKTER lite søvn.
Jeg synes du lukter godt jeg sier mannen og prøver å høres overbevisende ut.
Jeg skal være rask, quick as a flash…
Lover.
Mmmhmmmmm sier mannen mens han ruller øynene og går inn på badet for å skifte bleie.
I deg jeg hører han tusle ut,nøler jeg ikke, jeg rasker med meg to håndkler og småtripper mot dusjen.
Halleluuujaaaaa, fem minutter med fred.
Heeeelt for meg selv!
FOR en luksus.
Jeg smetter inn på badet, lener meg inn til baderomsdøren og nyter stillhete, iallefall så nære stillhet man kan komme på i vårt hus. Jeg skal til å låse døren bak meg det en liten hånd tar i håndtaket.
Jeg, jeg, jeg..må på.. mamamaaa?
Jeg må på doo.
Jeg har jo ikke noe valg, han må få slippe inn..
Før jeg åpner dørene krysser jeg fingrene.
Satser på at han bare skal tisse.
Han setter seg på do,
Jeg tok feil.
Jeg rykker lengre inn på badet, stiller meg foran speilet.
Uff, her står det dårlig til for tiden, kan ikke huske sist jeg unnet denne huden litt ekstra.
Sliten barselmamma er det jeg ser, på godt og vondt.
Uendelig lykkelig og takknemlig men også ussansynlig sliten.
Ferdig.
ENDELIG.
Vi tørker og vasker henda, og vips så var han ute.
Jeg skal til å låse…
Nei nei nei nei nei sier mannen…
Mens han kommer småløpende, med en sjokkert baby i strake armer.
Det er ikke til å ta feil av, her skal det skiftes en SKIKKELIG bleie.
Unna vei, vi trenger stellebordet.
Men, men kan du ikke stelle et annet sted?
Nei her tyter det overalt sier han i det han brøyter seg vei inn.
Jeg begynner å kle av meg, jeg må inn i dusjen NÅ,
og dersom jeg er klar når bleien er skiftet får jeg låst før noen i det heletatt får sagt noe.
Mammaaaaaa, maamaaaaaaa, nest minste prinsesse kommer inn.
Bader du? Nei mamma skal dusje.
Maaamaaaa, da, er du naken?
Ja man må nesten være det for å dusje.
Da skal jeg se på deg.
Se på meg? Hvorfor det?
Jo du sa jo det?
Sa det?
Ja, for at jeg skulle lære å vaske håret?
Å kjære vene, den praten hadde jeg glemt.
Så nå skal jeg lære å vaske håret sier hun fornøyd og setter seg til på krakken, rett ved dusjen.
Ja så skal du få lære det da.
Mannen står fortsatt ved stellebordet, frøkna sitter på benken.
Og jeg, jeg er kald.
Nei pokker heller, hun kommer aldri til å klatre ned fra den puffen før jeg har vist henne en hårvask.
Jeg setter igang dusjen.
Se nå…
Hun følger ivrig med.
Hvor er spidermann sier han midt i mellom og kommer inn igjen.
Hysj mamma dusjer sier storesøster
sånn vasker du håret sier jeg, og vasker håret så raskt jeg aldri har gjort før.
Men hun ser ikke ut til å ville gå.
Sånn, da var mamma ferdig sier jeg og titter ut av kabinettet.
Rykker hodet mot døren for å vise henne at hun skal gå.
Her, sier mannen.
Før jeg rekker å stikke hodet inn igjen får jeg se en
naken baby henger og dingler i fars armer foran meg.
Han må dusjes, særiøst den værste bleia jeg har sett.
Jeg tar i mot han,
Der står jeg, med en baby full av bæsj, en åtteåring som ser på meg og en mann og midt i mellom som krabber rundt på baderomsgulvet og leter etter spidermann.
Jeg husker godt hvor usannsynlig desperat jeg var,
Med en baby på noen få uker på brystet satt jeg og slet med å kose meg.
Alle ba meg nyte, og alt jeg gjorde var å
gru meg til neste mating, og når de er så små, så skjer det jammen meg hyppig.
Om du ikke har ammet før, så skal jeg love deg, det er oftere enn du tror.
Gjerne 12 ganger i døgnet, og om du legger på intensesmerter hver gang, er dette en ganske krevende prossess.
lille gule påskekyllingen ammer på barsel.
Hun var midt tredje barn, og jeg var i ferd med å klatre meg over 3. ammekneik.
En kneik jeg tydeligvis må over på hver eneste barn, uansett hvor tett eller spredt de er.
Begge puppene blir såre, i større eller mindre grad.
I de værste tilfellene snakker vi sprekker og åpne sår, i de beste kun ømme og såre.
Å legge henne til var som å få en spiker tredd inn i brystvorten, smertene var så intense at jeg nærmest moste ungen i det hun tok tak. Tårene sprutet hver eneste gang.
Selvfølgelig skal man undersøke, for å amme skal jo helst gå så smertefritt som mulig.
Men her var altså både dietak og teknikk korrekt.
Jeg har hele veien fått høre at om man blir sår er noe galt.
Enten med taket til barnet, måten det ligger på eller lignende.
Min erfaring (og mange andres) tilsier noe annet.
Jeg må gjennom en kneik, det krever sitt for disse skjøre niplene å stadig stå til tjeneste.
De må gjennom en periode med ømhet og sårhet.
Heldigvis finnes det noe som kan lindre en god del, jeg skulle inderlig ønske jeg visste om denne mye før.
Dette har blitt mitt ene musthave i nyfødttiden siden.
Tipset fikk jeg av ei god vennine, og siden har jeg delt det til alle jeg kan.
jeg snakker om
Multi-mam kompresser.
Det er nærmest magi hva de gjør, men kort fortalt, de heler og leger sårhet på en helt unik måte.
Det er nesten som magi.
Jeg har mange ganger lurt på hva det er som gjør det.
En bio-aktiv gel inne i kompressene både lindrer såre vorter, hindrer bakterier å komme inn og reduserer hevelser.
Gelen er helt naturlig, og må ikke tørkes eller vaskes av for amming, og kompresset setter jeg på igjen med en gang etter ammingen er over.
De lukter ikke, de er enkle i bruk og viktigst av alt, de fungerer.
Denne gangen ventet jeg ikke engang til jeg ble sår, jeg tok de på fra første stund.
Brukte de på barsel selv om jeg ikke hadde opplevd å bli sår.
Og denne gangen, har jeg ikke blitt sår i det heletatt!
Som behandling har jeg brukt kompressene, og jeg har også testet balmen fra samme merke.
Den kan jeg skrive litt mer om senere.
Men skal jeg komme med et tips til hva du bør ha i stellebagen, så er det altså.
Multi-mam kompresser.
Jeg kjenner jeg blir varm nedover bena, der var vi i gang sier hun og storsmiler.
Jeg kjenner jeg umiddelbart blir uhell.
Hjerte hamrer så raskt og hardt at jeg kan høre mine egne hjerteslag i ørene og føle de helt ut i fingerspissene.
Jeg blir kvalm, skikkelig kvalm.
Svimmel og kjenner jeg blir rød og varm i toppen.
Jeg legger meg over på siden i fosterstilling mens jeg kjenner vannet sildre.
Har du en kald klut?
får jeg stotret frem.
Mannen spretter opp og ordner saken.
Jeg får den og legger den over HELE ansiktet.
I et desperat forsøk i å prøve å lukke omverden utenfor og stenge panikktankene utenfor.
Det er et salig kaos i hodet, og tankene veksler mellom å være spent, redd, lykkelig på et vis, engstelig.
Men jeg orker ikke si noe.
Jeg ligger slik, med håndkle mellom bena og klut over ansiktet en god stund.
Jeg gjentar lydfilen fra positivfodsel.no i hodet mitt, sier det jeg vet har funket å lytte til, til meg selv.
Også, er det som å det som å skru av en bryter.
Svimmelheten forsvinner, kvalmen fordufter, hjerte roer seg ned og susingen i ørene falmer.
Puh sier jeg og fjerner kluten fra ansiktet.
Det der var heftige greier.
Ja jeg så det, sa mannen, du er temmelig rød i toppen.
Går det bedre nå?
Ja, mye bedre.
Ikke lenge etterpå, kjenner jeg første murring.
Ikke vondt, nesten ikke ubehagelig en gang, selv om jeg merker jeg spenner meg litt.
Nå er vi igang.
Jeg legger meg på siden.
Gløtter på mannen min et par ganger mens jeg bare klemmer hånda hans ekstra hardt.
Han ser på meg også.
Vi sier ingenting, trenger det ikke.
En ny murring kommer.
Ikke vond den heller.
Men må puste ørlitt ekstra for å ikke anspenne meg.
Så blir det rolig igjen.
Jeg ber mannen sette på litt musikk, så lukker jeg øynene.
Tror jeg dupper litt innimellom, mens jeg småvåkner når murringene stikker innom.
Jordmor som har tuslet med sitt i bakgrunnen titter regelmessig innom.
Gir meg positive ord som jeg trenger og høre, og passer på minstemann i magen som også har roet seg ned.
Det tusler innom, rett som det er.
Jordmor sier det aldri, men i ettertid får jeg vite at hun vil kategorisere murringene som dårlige rier.
Jeg må si meg enig, i den grad at jeg ikke vil kategorisere de som vonde.
For gode rier, er vel vonde?
Jeg vet at dette er bare begynnelsen, men klarer på en helt ny og annerledes måte å beholde roen, ikke fokusere så mye på hva som kommer, men hvordan ting er nå.
Etterhvert tørr jeg til og med å flytte litt på meg, setter meg litt opp i skredder stilling og merker takene endrer seg litt.
Fortsatt ikke vonde, men med mer kraft.
Jeg tusler til og med en tur på toalettet, og selv helt alene, er jeg rolig, veldig rolig.
Jeg opplever å endelig få være tilstede.
Vi ler, prater, jeg klarer å kommunisere mer enn korte ja og nei.
Jeg har dialog med jordmor, som forteller om hennes spennende måte å jobbe på.
Hun reiser rundt i landet og hjelper til på ulike fødeavdelinger.
Jeg merker jeg blir glad av å høre det, flere fødekvinner fortjener en jordmor som henne.
Jeg merker etterhvert at hun ser på klokken.
Jordmor altså.
Vi har et skjema vi må følge Nina, og om ting ikke tar seg opp må vi vurdere drypp.
Jeg er glad jeg er tilstede, og får forklart min engstelse for drypp.
Hvordan jeg har hørt dårlige erfaringer om heftige stormrier og ukontrollerte smerter.
Hun betrygger meg om at vi skal ta det forsiktig.
Men du har jo hatt litt murringer Nina, skal vi se om du gjør noe?
Jeg har mine tvil, men siden ting er såpass rolig lar jeg henne undersøke.
Hun smiler enda bredere.
det er 6 cm her altså sier hun.
Så her skjer det noe.
Jeg må innrømme jeg ble overrasket. En slik fremgang har jeg aldri opplevd.
Hos meg har det sagt pang. Fra knapt åpning til barnet ute.
Jeg hadde jo ikke hatt vondt enda?
Jeg tusler en ny runde på do.
Merker at det blir en helt annen stemning i fødestuen så fort jeg ikke er der.
Litt lettere på et vis.
Da snakker de sammen, mannen min og jordmor.
Ler og kniser.
Jeg blir litt ekstra lenge inne på doen.. bare for å få litt tid helt for meg selv, og la de le litt uten meg.
Herremin, i dag kommer du sier jeg høyt.
I dag, i dag er mitt gravid kapitel i livet over, og snart, får jeg se deg.
Det blir både rart og godt å si takk og farvel til denne gravide kroppen.
Jeg kjenner det kiler i magen, ikke babyen, men sommerfugler, og kan nesten ikke tro det.
Jeg kjenner gode følelser i kroppen, og jeg er i fødsel??
Jeg tusler ut igjen.
Smiler til både jordmor og mannen.
Han smiler tilbake.
Og uten og si noe ser jeg at han tenker at det er godt å se meg slik.
Nina, sier jordmor og bryter den gode stillheten.
Nå må vi faktisk hente drypp.
Prøv å stå litt imens også ser vi hva som skjer.
Jeg stiller meg opp på prekestolen, liker den ikke.
Jeg føler meg liksom så fødende da, om du skjønner.
Men kjenner den virker.
Fortsatt ikke smertefulle rier, men kraftfulle.
Jeg må konsentrere meg mer for å ta de imot med en avslappet kropp.
Men det går.
Jeg konsentrerer meg, tillater meg å gå litt inn i boblen mens jeg hører jordmor styrer med drypp i bakhånd.
Jeg later som jeg ikke ser eller hører henne.
Nå er det meg, kroppen og den fine mannen min som sørger for at prekestolen ikke forsvinner hver gang jeg får en ri.
Etter å ha stått en liten stund, slenger jeg meg opp i sengen igjen.
Riene kommer og går, men jeg håndterer de fint.
Benytter meg godt av pausene.
På et tidspunkt ber jeg om lystgassen, ikke for smertene, men jeg merker jeg sliter litt med å slappe av.
Jeg får den aldri til å fungere helt, men å puste i masken hjelper meg å finne roen igjen.
Så merker jeg at det skjer noe.
Jordmor skal sette på en overvåkning på lillebrors hode, og i det hun driver med sitt, merker jeg at lillebror er ferdig med å vente.
Oj, sier jordmor, hun kjenner det også.
Nå tror jeg du bare skal følge kroppen din jeg.
For nå er det en baby som vil ut herifra.
NEI er min første tanke, ikke søttan.
Det er dette jeg gruer meg til.
Jeg kjenner metallsmaken i munnen (slik som jeg alltid gjør før pressetrangen kommer)
Og med ett kjenner jeg at det blir vanskeligere å jobbe med kroppen.
Mannen flytter seg, til “plassen” sin.
Bak hodet mitt, så jeg kan holde i hans hender over hode mitt og bruke som motvekt.
Men jeg merker at jeg spenner meg, livredd for den overveldende pressetrangen som bare overtar kroppen fullstendig.
Følg etter kroppen din nå Nina, slik du har gjort hele veien.
Jeg prøver alt jeg kan å slappe av, venter på neste rie som skal overmanne meg.
Men det skjer ikke.
Pressetrangen er der, men den er kontrollerbar.
Ikke overveldende, ikke voldsom, men tydelig.
Jeg velger å følge etter kroppen.
Presser litt, men ikke voldsomt.
Jeg får en pause, pressetrangen tar en pause.
Også kommer det en ny en.
Dette er en helt ny opplevelse.
Jeg får til å snakke mellom pressingen.
Planlegge hva vi skal gjøre på neste rie, og forberede meg litt.
Jeg merker lillebror sklir lengre og lengre ned, og tilslutt står han der, like ved utgangen.
Jeg merker adrenalinet tar over, kroppen begynner å riste og for første gang under hele fødselen kjenner jeg på smerter.
Det er noe med anatomien her, stort hode, liten åpning, det må jo kjennes på et vis.
Se ned nå, se ned nå sier jordmor i det jeg kjenner neste rie komme over meg.
Jeg klemmer alt jeg klarer i mannens hender og gir lillebror et siste dytt ut av kroppen min.
Jeg ser ned, og ser en baby, hel, rosa og fin komme ut av meg.
fyyyyyy faaaaen jeg klarte det roper jeg og strekker armene i været.
Fyyyyy faen!
Han, i likhet med sin minste storebror gråter litt før han tisser en god stråle utover rommet.
Skjorten min blir knappet opp og en stor liten bylt blir lagt oppå meg.
Jeg gråter ikke.
Jeg jubler.
Og er så ufattelig stolt og ikke minst uendelig overrasket over hvordan denne fødselen ble.
Ikke en eneste smertefull rie? er det virkelig mulig.
For en drømmefødsel!
Vannet tok de 11.00
Murringene kom ganske umiddelbart
kl 15 setter hun igang drypp
kl 16.15 begynner trykketrangen
og kl 16.25 ble lillebror født.
4170 gr, 53 cm lang og 37,5 rundt hodet
Langt ifra liten, tatt i betrakning at han faktisk ble hentet ut i uke 38.
Vi nyter de to timene vi får sammen, spiser godt, både liten og stor.
Og bare fryder oss over, å ha lagt angsten bak oss, og vet så inderlig godt at vi har fremtiden foran oss.
