De samme spørsmålene går igjen.

Hvorfor Røros?

Var ikke butikken vellykket?

Hva skal dere gjøre nå?

Hvorfor endre på alt så plutselig?
Hva er det dere holder på med?

Spørsmålene har kommet flere ganger daglig siden vi slapp bomben om flytting og avvikling av butikken vår.
Jeg ser det diskuteres om våre valg i ulike fora og mange har mange oppfatninger og teorier.

Jeg kan forstå, at for de fleste virker denne avgjørelsen litt tatt ut av det blå, spontant og proppfull av galskap.
jeg kan til dels være enig i det siste, galskap er det jo å skulle pakke ned, og flytte ni mennesker, med en temmelig fersk liten en og ellers nok å gjøre.

Men spontan er den ikke.

Jeg kunne valgt å kalle det etterpåklokskap, men av hensyn til eget sinn og vett velger jeg å fokusere på det positive, nemlig at vi har lært en all mass av de to siste årene, på godt og vondt.

Det er litt over to år siden vi annonserte at vi satset for fult på Kos med kidsa. At vi skulle pakken sammen butikken i det pittelille røde huset på bygda vi trivdes så godt i, og flytte den til et stort lokale mer sentralt og med et hav av muligheter.

For å få kabalen til å gå opp, valgte vi å flytte etter, privat.
Til et sted vi hadde bodd 8 år tidligere, det var her vi etablerte oss som familie.

Et sted vi også flyttet fra av en grunn, vi trivdes ikke.
Men nå kanskje?

denne gangen skulle det bli bedre, sant?

Kort oppsummert, det ble det ikke.

Kanskje snarere tvert imot.

Jeg kjente på det veldig raskt, kanskje allerede etter et halvt år.
Stedet hadde ikke forandret seg, og satsingen på butikken var fantastisk moro, men med en heftig pris.

For å få det store maskineriet til å gå rundt, ble det jobbing. MYE jobbing, ikke bare i butikken men også administrativt.
Møter med leverandører, papirarbeid, regninger, lover og regler, usannsynlig mye å forholde seg til, på en profesjonell og formell måte, og er det noe jeg ikke er god på, er det å være formell.

Jeg liker å være nedpå, enkel og direkte.
Snakke et språk alle forstår og henger med på.
Jeg liker joggebukser, snekkers og slitne Tskjorter, ikke dressbukser, høye hæler og skjorter.

og viktigst av alt, prioritere og være med barna mine. Når jeg vil.

Og med et sabla stort maskineri, blir det sabla mye jobb og dette går det sabla mye tid på.
Så mye, at jeg hverken hadde tid til mine egne barn eller meg selv på et tidspunkt.

Da Daniel ble født i 2019 kjente jeg på en form for lettelse, for å ha en anstendig unnskyldning til å trekke meg litt tilbake fra alle forpliktelser. Selv om en annen følelse dro en annen vei. Butikken var også min mann og mitt skaperverk, som en baby om du vil.
Og det føltes langt ifra godt å distansere seg så mye som jeg gjorde.

Så da spratt jeg, frem og tilbake, fra baby til baby
Dårlig samvittighet og magefølelse begge plassene.

Det ulmet lenge før jeg luftet det for min mann,

Jeg husker det godt, jeg grudde meg til å si det. På mange måter skammet jeg meg.
Det skal litt til, å innrømme at man har valgt feil. Tatt en real feilvurdering.
Av seg selv og situasjonen.

Jeg husker jeg sa det, over en kjele med kokende poteter.
Han på den ene enden av kjøkkenøya på det nyoppussede kjøkkenet vårt, jeg på den andre.

Trives du nå?

 

Gjør ikke du? Var det første han svarte.

Jeg fikk forklare meg, og han kunne fortelle at han ikke var på samme plass som meg.
Selv om han jobbet minst like mye som meg, trolig mere. Jeg gikk tross alt å la meg før midnatt.

Han mente det gikk fint, overskuddet og motivasjonen var fortsatt på plass.
Men han kunne kjenne seg igjen i å ikke ha funnet sin plass her.

Vi lot det hele ligge.

Snakket ikke mer om det.

Sommeren kom, huset ble fylt med familie fra nord, eller Trøndelag om du vil.
Vi hadde flere uker med gjester, men ukene fløy.

Fy søren som vi koste oss.

Så dro de igjen.

Jeg flyttet fra trøndelag som 14 åring, langt ifra frivillig, men som 14 åring har man ikke så mye valg.
Dersom den du bor hos flytter, ja da må du flytte med.

På mange måter savnet trøndelag siden, iallfall menneskene.
Men angrer ikke på at jeg havnet her, jeg mener, se hva jeg har fått?

Den sommeren, satte igang en tankeprosess hos oss.
Ville vi kaste bort tiden med å bo på et sted vi ikke trives?
Bare fordi jobbene våre var her?

Mange pendler, det kunne vi klare og.

Men hvor?

Vi saumfarte finn.no husker jeg, hver for oss og sammen. Brukte kveld etter kveld på å titte, utforske og drømme litt.
Vurderte å krype tilbake igjen til bygda vi flyttet fra eller et helt annet sted, kanskje Nord Norge? Nei, langt unna kunne det ikke bli, vi hadde jo tross alt butikken.
Alt vi visste der, den sensommeren var at vi ikke ville bli boende et sted vi ikke trivdes.

Men det hele var langt ifra enkelt å lande.
Det føltes både flaut, skummelt og trist.
Det vi trodde skulle bli vårt sted å bli gammel og stedet barna skulle lande, det ble bare ikke sånn.

Vi grudde oss til å ta det opp med barna også, og bestemte oss for å drøye.
Vi hadde jo ikke bestemt oss for hvor eller når enda.

Så kom høsten.

Jeg merket noe skjedde med mannen rundt september oktober.
Han sa han bare vare sliten og at høsten satte preg på humøret.

Men idet november banket på døren, knakk han.

Han var sliten, veldig sliten, så sliten at han følte seg lei og mettet på det vi var sikre på var vårt kall.
Sliten av å sjonglere regninger og lønninger, sliten av ansvar og stadig noe som burde eller måtte gjøres.
Lei av å komme hjem, kaste i seg middag for å så jobbe litt mens barna så på tv, kaste de i seng også jobbe til han selv gikk i seng. Sliten av å aldri kunne se ordentlig opp fra papirer og pc, for å være med barn og familie.

Sliten av å aldri kunne prioritere slik han ville, men slik han måtte.

Plutselig stod vi samme terskel.

 

Vi bestemte oss for å reise bort, vi tok med oss alle, stappet bilen full og reiste opp til Bestefar på Røros.
Selv om to små ikke var helt friske, var behovet for å komme oss vekk så alt for stort.

Bare litt påfyll av fjelluft, trønderfamilie, avlastning og julestemning.

Den turen landet de fleste brikkene.
De gjør ofte det der oppe. Litt roligere tempo, nydelige omgivelser, fjellufta.

På vei hjem, ble vi enige.
Vi måtte gjøre en endring.
Vi bare viste ikke hva eller hvordan.

I magen sprellet vårt siste vidunder, vi visste at om ikke mange månedene skulle vi bli beriket av en liten sjel til.
Og dermed ingen tvil om at vi har hendene fulle noen år fremover.

Vi bestemte oss for å prøve å finne ut hvordan motivasjonen til jobben og arbeidsplassen vi selv hadde skapt til oss selv og våre ansatte kunne komme på plass igjen.
og det aller viktigste?

Vi måtte roe ned tempo, mindre vareutvalg og lavere omsetning var faktisk noe vi traktet etter.
men for å få det til å gå, må også kostnader ned.

Det skulle vise seg å ikke være mulig.

Nok en runde i tankekverna, vi måtte jo få dette til å gå, det måtte vi.

Men hvorfor?
For hvem?

Og var det riktig at det gikk på bekostning av familien vår, barna våre og oss selv?

Svaret der, måtte vi ikke lete lenge etter.

Nei.

Deretter begynte en temmelig tung prossess.
Vi skjønte at butikken, den måtte gå.
Vår egen arbeidsplass, og jobben til tre fantastiske mennesker til.

Vi klarte rett og slett ikke mer.

Likevel pushet vi det, litt til, litt til og enda litt til.

Men tilslutt sa det bare stopp.

Hva som tippet det helt vet jeg ikke, men den kvelden falt alle brikkene på plass.

Jeg satt å rugget minstemann, og helt tilfeldig kom jeg over en husannonse jeg automatisk stoppet ved.
Hvor huset var?

Røros.

Jeg sendte det til mannen uten å tenke meg meg om.

Og responsen fra han var klar.

Det er jo hit vi skal, det burde vi skjønt for lenge siden.

Han hadde rett.

Røros har vært en del av meg siden jeg kan huske.
Her har jeg tilbragt masse tid.

Familie er årsaken.

Røros har vært en del av oss siden start.
Her har vi hatt med hele flokken, og reist alene.
Feiret bursdag, påske, førjul, og pustet frisk høstfjellluft.

Her skjer det noe med oss, med pulsen.

Vi trives her. Barna også

Ikke bare fordi det er ferie.
Det er mange grunner til at Røros gjør noe med oss.

Omgivelsene, lufta, folket, tempoet, stedet.

Har du vært der, tror jeg du forstår hva jeg mener.

Det er klart det skulle bli Røros.

Så vi bestemte oss, den kvelden. Røros er stedet.
Klart det er litt skummelt, men og fantastisk deilig å ha landet på noe.

Vi har en plan.
Samtidig er lite planlagt.

At vi fortsatt skal drive for oss selv ligger i kortene. Tror ikke vi er skapt for noe annet. Men at vi har lært mye av de siste årene om hva som betyr mye for oss skal vi ta med oss. Roligere tempo, drifte slik at vi kan prioritere mere tid sammen som familie og med barna.

Vi har en tanke, et ønske om hva vi vil drive med, og vi håper og tror det vil fungere slik vi håper.
En retning som vil gi oss mer verdi, mere tid med barna og ikke minst mulighet til å inspirere.

Vi er mange, en stor familie utenfor alt som heter A4, å finne et sted å bo er vanskelig.

Vi liker huset vi bor i nå godt, men det er stort. VELDIG stort.
Og så stor plass trenger vi ikke.

Vi har en drøm om å bygge selv, et hus som er bygd opp til den uvanlige familien vi er, som er praktisk og fornuftig lagt opp til antall mennesker, men som ikke er gigantisk. Vi trenger ikke voldsomt og stort hus, vi trenger bare et hus som er tilpasset oss.

Så når vi først er i gang, har vi bestemt oss for å bygge.

Derfor ser vi nå etter et hus å leie, enn så lenge er ikke noe helt i boks, men det dukker opp.
Det bare vet jeg.

Vi har lært så ufattelig mye av dette.
Både om oss selv og verden rundt.

Det har gjort vondt, men samtidig veldig godt.

Kanskje aller mest å se at jeg og mannen har så like verdier.
Det gjør det vesentlig lettere å spille på lag.

Vi står i en tøff tid nå.
Butikken og det vi var sikre på skulle bli vårt livsverk ebber sakte men sikkert ut.
Hyllene tømmes og arbeidsdagene til våre ansatte telles sakte men sikkert ned.

Men vi prøver så godt vi kan å heve blikket.
Det vil bli bedre, det må det bare.