//annonse

Nå er det ikke mange dager før vi offisielt er i sommerferie. Jeg håper på en god sommer med masse badevær.
Vi er, som dere vet, en skikkelig badefamilie. Og i år er planen å bade til krampa tar oss og vi får svømmehud mellom tæra.

Badetøyet er ikke oppdatert på lenge,
Med kul på magen eller nylig født de siste årene har bading vært knapt eller lite prioritert.

Men i år er planen å ta en dukkert så ofte som jeg kan.
SÅ da må jeg ha badetøy.

Og det er SKIKKELIG vanskelig.
For det viser seg at det er et helt hav å velge i.

Jeg skal shoppe badetøy hos ellos, og nå sliter jeg med valgets kvaler.
Høyt eller lavt liv?
Med eller uten rysjer?

Og selvfølgelig får jeg dele en rabattkode som gjelder for badetøy (og alt annet hos ellos.no)
Bruker du rabattkode: 415447
Får du 33% på dyreste vare til ordinærpris og 5% ekstra på salget.

 

Og så til det viktigste spørsmålet, badedrakt eller bikini?

Jeg tror nok at badedrakt er det jeg faller for i år, det er så mange fine !

//leobadedrakt// Baderakt med shorts// Blomstrete badedrakt// //sort med rysjer// enkel rød med drapering//

 

Eller dette som trolig er og blir min favoritt:

 

Det et god utvalg bikinier også.
Og det som gleder mitt hjerte er at det er bikinier for alle former og fasonger og en av mine favoritter er nok denne:

//bikinitopp med rysjer// bikinitruse med høyt liv // bikinitruse med knyting // //bikinitopp ordinær//

Og alle disse modellene finnes i flere farger (trykk på linkene for oversikt)

Også vet jeg jo godt at det blir lite stillesitting i badetøyet for min del, så en slik strandkjole vil nok også være gullverdt mellom de korte øyeblikkene i sola og badingen.

 

Håper vi får en magisk norsk sommer, alle sammen.

Når du leser dette, er jeg på vei hjem med klump i magen, tårer i øynene og knekk i stoltheten.

I dag er dagen vi aldri hadde tenkt skulle komme.
Dagen vi har jobbet så uendelig hardt for ikke skulle vise seg.
Dagen som vi har blødd, svettet og grått for å unngå.

I dag, er Kos med kidsa konkurs.

Jeg har prøvd å si det høyt, det er grusomt.
Det er så mye i dette som er vondt.

Vi var igang med en avvikling, og planen var selvsagt ikke å ende dette hele sånn.
Vi hadde jo et håp og tro og god formening om at vi skulle ha penger nok til alle innen vi låste dørene og sa takk for oss, men slik ble det altså ikke.

Hva skjedde?

Kort fortalt, Corona, fødsel, dødsfall, sykdom og enda litt til.
Den lange versjonen, holder vi for oss selv.

Det er trist, skikkelig trist.
Altså, Kos med kidsa skulle jo uansett avvikles, men at det skulle ende slik er selvfølgelig vondt å se.
Iallfall når vi snur oss tilbake og ser hvilket eventyr Kos med kidsa har vært.

Et krevende, fantastisk, lærerikt og spennende eventyr.

En konkurs er så hardt, så stygt og så dømmende.
For de utenforstående kan den være vanskelig å forstå.
En konkurs er på mange måter ikke noe du har lyst til å ha i CV.

Men en konkurs kan være så mangt. Det trenger ikke være gjeld oppunder ørene, eller mislykket drift.
En konkurs kan være en liten feil kalkulering fordi man ikke forutså en pandemi, noen som gjør så godt de kan, og som strekker seg så langt de bare kan for å kunne lengst mulig ha en arbeidsplass å tilby for de man har med på laget, selv om man burde gitt seg for lenge siden, fordi alt bare tærer på.

En konkurs kan være noen som prøver så godt de kan, men så skjer det ting man ikke kan se komme.
Fordi ingen av oss er synske, heldigvis.

En avvikling ble satt igang av mange grunner.
Vi avvikler ikke Kos med kidsa fordi det ikke var liv laga i butikken,snarere tvert imot.
Det begynte å gå for hardt utover våre liv. For hardt. Men valget var vanskelig å ta.
De siste månedene har vært fryktelig tøffe, vil gå så langt å kalle de grusomme til tider.

Men nå, er det altså straks over.
Det er nok mye jobb foran oss også, papirarbeid og møter.

En konkurs er ingen happyending.
Men vi har virkelig gjort så godt vi kan ut av situasjonen.
Vi har sørget så godt vi kan for at ingen privatkunder lider nød, send ut så mange ordre som mulig, behandlet kundeservice så langt det har latt seg løse.

Hentet inn de midlene vi kunne her og der, men så sa det tilslutt stopp.
Dessverre.

Det ble for mye, alt for mye.
Vi kan ikke grave oss ned, har ingen planer om det heller.
En konkurs er ikke verdens ende. Og vi vet så inderlig godt vi har gjort det vi kunne for å motarbeide det.
Målet med å drive Kos med kidsa var ikke å få en tykk lommebok, men å skape arbeidsplasser og lære mye.
Skape et eventyr, et fellesskap og noe unikt.
Vi klarte å nå de målene. Men det er klart vi har gjort noen feilvurderinger underveis, hvis ikke hadde vi ikke hatt en slik situasjon vi har nå.

Vi er ingen a4 familie, men det er flere grunner til at vi er temmelig sikre på at en a4 jobb ikke er noe for noen av oss voksne.
Vi har gründer ånden brusende i blodet, og kort oppsummert vil vi nok bli ganske krevende.
Med over snittet kreative hjerner vil våre påfunn være vanskelig å holde styr på, og med ungeflokken vil det være vanskelig å være tilstede i den grad det er ønskelig både for oss og arbeidsgiver.

Vi må med andre ord skape vår egen arbeidsplass, og det er vi klekkelig klare over.
Kos med kidsa har lært oss mye, veldig mye.

Ikke bare om drift av bedrift men også oss selv.

Vi er veldig klare over hvor vi trådde feil, en del av meg har lyst til å være etterpåklok, feilsteget for meg er veldig tydelig nå, men jeg ser også at det var umulig å se da vi bestemte oss for å ta steget.

Men jeg velger å ta det med meg videre, når vi skal igang med nye prosjekter.
Å være gründer koster, men det skal ikke robbe fra deg alt, til en hver tid.
Men for å sørge for det, er det du som må sette grensene.

Nå, skal vi sette igang den siste prosessen og om litt er Kos med kidsa et avsluttet kapitel.
Det blir nok på mange måter godt det også.

Selv om den lille butikken som tilslutt ble temmelig stor, har fått en meget stor plass i mitt hjerte.

 

Vi er alle en del av dugnaden, selv om vi holder på å glemme den.
1 meter avstand er mulig å opprettholde, og kanskje enda lettere i sommer.
Vi alle har jo et felles ønske, å ikke smitte noen. Ikke la eventuelt uviten sykdom smitte over til andre.

Men verden går i museskritt tilbake til det det en gang var. Servering og utesteder kan holde åpent igjen, folk har savnet det, og en meter når man også kan tilby uteservering er noe vi klarer å mestre, lett.

Jeg liker det, uteservering altså. Jeg er der sjelden, men som jeg elsker det.
Mindre støy, mere å se på for barna, er du ekstra heldig har du solen i ansiktet, litt varm bris i fjeset og kjenner virkelig på sommerstemningen i det du kjipper av deg sandalene og spriker med tæra.

Men så kommer den, først som en liten eim som du kanskje ikke tenker over, så som synlig røyk medfølgende en lukt det ikke er noen tvil om. Røyken, sigaretten, siggen, sneipen. Kall den hva du vil.

Og vipps kommer jeg på, hvorfor jeg egentlig foretrekker å sitte inne.

På null komma niks er man ufrivillig passiv røyker.

Det kan ikke diskuteres, røyk er helseskadelig.
Røyk koster samfunnet, gir ingenting.
Absolutt ingenting, bortsett fra avhengighet.

Likevel, har de som ønsker å røyke en rettighet til å tenne den røyken akkurat hvor de vil ute, så lenge ikke annet er informert.

For all del, jeg er ikke sunnheten selv som skriver, jeg har mine uvaner jeg også, som er helseskadelig.
Jeg spiser sjokolade litt for ofte, drikker brus gjør jeg, og noen ganger synes jeg fastfood er det aller aller beste jeg kan få.
og det er min rett og min mulighet til å konsumere og innta dette, akkurat når jeg vil, MEN dette utsetter jeg meg og min kropp for dette, ingen andres. Burgeren jeg inntar en sen søndag siver ikke ut og plager naboen,  med irritasjon i nese og hals, økt risiko for kreft og en genser som lukter temmelig surt etterpå.

Så sitter man der da, med en rykende varm middag foran seg, sultne barn og lavt blodsukker uten rett til å si ifra.
For han som sitter der å damper, han har lov.

Da holder det plutselig ikke med 1 meter lengre, som vi holder for å ikke smitte hverandre,  dersom røyking skal fortsette å være tillatt på uteservering burde vi innføre 10 meter avstand for å skjerme andre for potensielle helseskader.

Overdriver jeg tenker du?

tygg litt på disse tallene fra NHI:

• Årlig rammes tre barn i Norge av plutselig spedbarnsdød på grunn av passiv røyking.
• Årlig rammes 1667 barn i Norge av luftveisinfeksjoner på grunn av passiv røyking.
• Årlig får 10 000 barn i Norge ørebetennelse på grunn av passiv røyking.
• Årlig oppstår det 1833 nye tilfeller av astma hos barn på grunn av passiv røyking.
• Årlig er det i Norge 792 sykehusinnleggelser av barn på grunn av passiv røyking.

Klart passiv røyking kan skadeliggjøre, så hvorfor skal det da være en rettighet for å utføre det?

Skal jeg gå? Eller han som pumper ut giften?

Jeg har røyka selv, begynte når jeg var 13 (jepp) slutta når jeg var 20 og stod med to blå i hånden.
Hvorfor?  Fordi jeg ikke ville utsette noen andre for mine dårlige valg.

Men jeg vet hvor fantastisk god den røyken kan være, i allefall i kombinasjon med en iskald øl i hånden og sola i ansiktet.
Men uansett hvor god den er, så skader den mennesker rundt deg, og vil du det? Når samme mennesket respekterer en meter avstand for å hindre å spre et virus, burde man ikke da også hindre å utsette andre for risikoen for kreft? Astma?

En revidering av røykeloven er på sin plass, nå som vi vet, at ikke er røyken skadelig for den som røyker, men den er også  uten tvil skadelig for de som blir utsatt for passiv røyking

Jeg vet jeg vet, å sitte ute er ikke noe folkekrav, jeg kan velge å sitte inne. Det er stoler der også.
Men helt ærlig, det valget vil jeg ta fordi jeg selv ønsker, ikke fordi jeg ikke ønsker å få kreft.

 

 

Sara Emilie opprettet i går ett opprop for nettopp denne saken, et forbud mot å røyke på uteservering, altså en røykelov som gjelder i lik grad både ute og inne på et serveringssted. OM du tenker at ja jammen, det er jeg enig i, så setter hun stor pris på ditt bidrag med en signatur, det har jeg gjort.

Du vet, de dagene hvor du står opp med friskt mot og masse energi og tenker at i dag er dagen man skal gjøre unna det meste på lista og enda litt til.

De dagene man blir så ivrig at man glemmer at man er omringet med flere faktorer som kan stikke kjepper i alle hjulene og snuble alle planen på null komma niks.

De dagene man snur seg og ser tilbake på, og innser man burde skjønt det allerede før frokost at dette var et Mission impossible fra første stund.

Det begynner i det man prøver å smøre knekkebrødet men før smøret er på kniven er babyen i
gang med en gråtekonsert ut av dimensjoner.
Mamma skal bare smøre maten sin…

Ikke aktuelt sier minstemann og kort tid etterpå står man å vipper vippestolen
med en fot mens man smører knekkebrød så raskt man kan.

Frokosten blir inntatt med baby koblet på brystet, kaffe må vente til den blir kald før den drikkes med baby på skuldra.
Så kjenner man at kaffen har renset systemet.

Mamma skal bare på do…

Helst ikke sier mini, og hyler så intenst at man knapt har sammvittighet til å fullføre strålen før man løper tilbake mens man rister henda etter håndvask og plukker opp den lille kroppen.

Så er man effektiv, rugger minsten i søvn mens man svarer på litt mails og skrolle gjennom facebook.
I det det ser ut som mini er godt inn i drømmeland kan man benytte muligheten.

Mamma skal bare ta klesvasken som har hopet seg opp de siste dagene.

 

Lurte deg, sier minstemann om litt og setter igang hylekoret igjen,
Veien hjem fra drømmeland var kort.

Tilbake til rugging,  et raskt sveip med blikket over kjøkkenet forteller meg at jeg henger langt etter på lista mi.

Klokken er jo allerede langt over 12.

Mini har ikke tenkt å sove mer, det er på tide med påfyll.

I det han er koblet godt på og jeg har satt meg godt til rette kjenner jeg at det er flere mager som burde hatt påfyll.
Mamma skulle bare… hatt litt lunsj, men det er uaktuelt sier mini og spiser så lenge han aldri har spist før.

Magen vrenger seg nesten i det jeg får lirket han i melkekoma av puppen og løper bort til brødfjøla.

Jeg har ikke engang dekte første skive med pålegg før jeg hører han begynner å knirke.

Mamma skal bare smøre seg litt lunsj.

Ikke bli for lenge borte, sier mini og knirk går over til klaging.

Jeg klasker to skiver sammen og småløper tilbake til hissigproppen.
Han roer seg heldigvis i det han får komme i armene igjen.

Klar for å være sosial tydeligvis, smiler så det nærmest går rundt og spreller med hele kroppen.
For en liten stund, glemmer jeg alt jeg skulle ha gjort.

Vi prater om alt og ingenting, jeg føler du har en hel verden jeg ikke forstår å fortelle meg om.
Etter en stund gnir du deg godt i øya, på tide med en dupp igjen.

Jeg rugger det på nytt inn i drømmeland, mens jeg prøver å få oversikt.
Klokka fyker unna, og lista har vokst mer enn den har krympet siden i dag tidlig.

Med en fot på rugging, rydder jeg kjøkkenet litt sporadisk, de utroligste ting har en merkelig tendens til å havne her.
En lekebil, en pinne, en legokloss, hodet til en dukke.

Mini i drømmeland. endelig.
Mamma skal bare få klesvasken inn i tørketromlen.

Knirkingen fra vognen begynner før jeg har trådd over dørkarmen.
Hva er det med deg og den lille kroppen din i dag?

Jeg gir opp før jeg har prøvd, snur og går til bake til den kontaktsøkende lille kroppen.
Løfter han opp og tar han tett inntil.

Den lille urolige kroppen roer seg med en gang.

Jeg skjønner, burde skjønt det for lenge siden.

I dag er ikke en dag hvor mamma skal bare.
I dag er en dag hvor mamma skal bare, la alt ligge.

Det ligger der garantert i morgen også.

//annonse   ellos

 

Denne pinsen har uten tvil gitt oss en smak av sommer.
Det er nesten så jeg har kjent på at varmeskalaen for min del har sprengtes litt.

Altså jeg liker sommeren, veldig glad i den, men når varmen når det punktet at man ikke orker annet enn å søke etter skygge, da synes jeg det blir litt seigt.

Men sommeren må omfavnes, for på null komma niks er den over.
Jeg innser at garderoben er litt stusselig.

Jeg prøver å være litt taktisk denne gangen, og fylles med plagg som kan brukes på kryss og tvers. Gode basics og heller unne meg noen spesielle plagg innimellom.

I samarbeid med Ellos deler jeg ut en rabattkode som gir 33% på dyreste vare til ordinærpris og 5% ekstra på salget.

Rabattkoden er: 415447
Perfekt rabattkode til å fylle garderoben med basics og unne seg et plagg man har ønsket seg.

Her er noen plagg jeg ønsker meg i garderoben om dagen:

Denne maxikjolen har det jeg kaller det perfekte snitt.
Ikke for vid og ikke for stram.

 

De er også superfine å matche med jeansjakke

 

Ønsker du noe litt kortere, er denne korte kjolen et fint alternativ.
Lett og vid fasong, med fin detalj på ryggen. Perfekt som den er eller med sykkelshorts under feks.

 

Denne finnes i flere farger enn du ser her også.

 

Jeg har aldri fått til shorts, vet ikke hva det er men det er liksom ikke min greie,
I år derimot, har jeg bestemt meg for å prøve.
Kanskje et slikt bukseskjørt kan være noe (disse går helt opp til strl 52 btw)

 

Eller kanskje denne shortsen (som går helt opp til strl 60)

 

Tilslutt må jeg nevne denne fine singleten, kjempe fin slik den er, eller under en skjorte eller cardigan.
Litt liten i strl synes jeg (men det er kanskje ammepuppene som snakker)

 

Hele ellos sitt utvalg finner du her.
Og husk rabattkode: 415447

Det er ikke ofte jeg ikke vet hvor jeg skal begynne, men når jeg skal prate til deg blir det litt sånn.

Men la meg begynne med å si takk.

 

Takk for at du har holdt ut med meg, stått på, gjort ditt ypperste.
Båret meg og syv fine barn frem.
Latt meg danse natten lang, ja faktisk natten gjennom, syklet og kjent vinden i håret, reist og opplevd verden.
Kysset og klemt de jeg er glad i, gitt meg livets gave hele syv ganger, ført meg opp midtgangen og inn i armene på verdens fineste mann,

Du fulgt meg i opp og nedturer.

Båret meg til tross for at jeg ble tyngre og tyngre og lot deg forfalle.
Holdt ut, i tykt og middels tynt.

Den er en blandet følelse når jeg står foran speilet.

Jeg er først og fremst stolt.
Over hva du og jeg har fått til sammen.

Tenk, vi har båret frem syv barn.

syv små!

Du og jeg.

Du bærer preg av min bruk, kjære kropp.
Og jeg burde kanskje også si unnskyld.

For jeg har krevd mye av deg, uten å gi særlig tilbake.
Takk for tålmodigheten.
Takk for standhaftigheten.

Takk for at du enda står på to ben.

Noen vil kalle deg mammakropp.
Jeg må innrømme jeg liker ikke det ordet.

Mammakropp.

Er det at jeg er en mamma som skal definere deg? og hva legger jeg i det ordet.

Tygg litt på det,

Mammakropp.

Hater ordet mammakropp.

Strekkmerker, slitne pupper, hengemage og disserompe er mine første tanker.
Og det har du, for all del. Men også så mye mer.
Det er langt ifra det som definerer deg.

Bankende hjerte, fregner på skuldrene, arr på mage og kne etter mye moro, smilerynker, hår på legger og lår og dobbelthake.
Stolt rygg, sterke armer, myke hofter, rytme helt ut i fingrene.

Hva kaller man det?

En kvinnekropp?
Min kropp?

En kropp?

 

Du er rå, rett og slett.
Og det er ikke rart du er litt skakk, skeiv og hengete. For til tross for dine 34 (straks 35) år er det jammen meg litt av hvert du har fått prøvd deg på. Tenk, du har i flere år, båret 140 kilo, daglig. Løftet et deprimert og slitent sinn ut av sengen, ut i skog og mark hver eneste dag.  Du fikk meg frisk, og lettere til bens og sinn.

Fy søren du er rå!

Og det er takket være deg jeg er her, så enkelt er det.

Takk for at du fortsatt står på to ben.

Kjære kroppen min.

Jeg elsker deg, akkurat slik du er.
Men nå er det på tide, at du også får tilbake.
At du får den oppmerksomhet du fortjener.
Den næring du trenger, og pleien en sliten kropp må ha.

Jeg har latt deg forfalle, bli svak og dvask, fylt på med feil og dårlig energi.
Jeg har tatt deg for gitt.

Nå er det min tur, til å bære deg på gullstol.
Jeg har lovet deg mange ganger, men mye har skjedd, livet kom i veien på et vis.
Og ungene har kommet som perler på en snor.

De fem siste årene har du ammet og båret frem barn konstant.
Men nå… nå er det vår tur.

Jeg vil hoppe, løpe og danse med mine barn.

Kaste de i lufta så latteren triller, snurre rundt så vi begge blir svimle.
Leke gjemsel og gjemme oss under bord og inni skap,
Jeg vil kunne løfte en liten kropp og holde den så lenge den trenger.

jeg vil oppleve verden, med deg på bena, ikke på slep.
Jeg vil elske, danse, og se barna vokse til  med min mann.

Jeg vil leve, ikke bare overleve.

Det er ingen jeg skylder så mye som deg.
Det er ingen som fortjener så mye som deg.

Og det er ingen, som betyr så mye for meg som deg.

Uten deg, ingen meg.

Uten deg ingen mamma

Uten deg, ingen moro.

Vi begynner nå, kjære deg
Fra og med i dag, ikke i morgen.

Jeg gleder meg.

Gjett om jeg gleder meg…

 

Gjør du ?

 

Jeg merket det i det jeg åpnet øya, soverommet var varmt, kroppen klam selv om den lå uten dyne.
Fuglene synger og blå himmel kan skimtes i mellom persiennene.

En bonus fridag ligger i vente og sommerkjolen hang klar.
DETTE blir en herlig, rolig dag i solen… tenkte syv barns moren og gikk ut av soverommet klar for å få litt sol på kroppen.

Frokosten var alt i gang rundt bordet, leverpostei og syltetøy fløy veggimellom mens pappan stod i midten og sjonglerte med blekksprutarmer.

Kan vi bade nå? Spør 4 åringen utålmodig.

nei vi må spise først, svarer pappan tålmodig

Et tygg av brødskiven i full fart.

NÅ da? Spør han ivrig.

Nei, svarer pappan rolig, en skikkelig frokost på alle mann først.

Det er så vidt jeg rekker å rydde av frokostbordet før lukten av solkrem sniker seg inn.
Med syv små og to store kropper som skal smøres er det bare å sette igang.

Opp med henda – stå rolig – snu deg rundt- lukk øya – bena tar du selv.

 

NESTE.

 

Det blir som et olja maskineri.

Det hele tar selvsagt tid, og innen jeg knapt har smurt ferdig min egen nese er kroppen til førstemann tørr.

 

Kan vi bade nååå da?

Vi bare gløtter på hverandre, jeg og han jeg har laget dette kaoset med.
Og innser begge to uten å si noe at vi har bommet.

Det er klart vi burde smørt kropper før vi smørte skiver.
13 år i gamet, også klarer vi å glemme den viktigste regelen av de alle.

Vi innser begge to, at vi har en utfordrende halvtime foran oss.

Nei, først må vi danse solkremen tørr, sier jeg og vrenger opp shakira.

Sommervibbene strømmer på og vi danser hele gjengen.
Varmen har allerede rukket å bli intes selv om dagen knapt begynner.

Vi må passe på så alle får i seg nok drikke rekker jeg å tenke mens jeg snurrer rundt på 3 åringen som har funnet strutteskjørtet for anledningen.

Kan vi bade NÅ!?

Like optimistisk hver gang han spør.
Men denne gangen har han en grunn.

Ja ok.

Nå kan du bade.

Jeg rekker ikke fullføre setningen før han er på vei.
I det jeg ser halve flokken løpe mot bassenget står 8 åringen igjen og nærmest rister
Hun kniper øynene og før jeg skjønner hva det er kommer et dødens hyl.

Solkrem i øya.

Jeg løper inn, henter klut med vann, setter henne til rette i stolen etter en god klem og beroligenden ord om at det snart går over.
Latter og gledeshyl fra bassenget fyller uterommet, og jeg sikter meg inn på solstolen min, jeg rekker å ta to skritt mot den, før minstemann våkner.

Det er på tide med frokost nummer 6.

Jeg setter meg i skyggen med han, sitter barnevakt mens jeg ammer.
For en fryd det er å se på gjengen more seg.

 

Minstemann spiser en god stund, før han går inn i melkekoma, jeg legger han forsiktig tilbake i vogna og lister meg retning solstolen. Rompa rekker akkurat å lande før.

 

MAMMAAAAA – JEG MÅ TIIISSSEEE.

 

Fireåringen står å tripper, søkkvåt fra bassenget står han og krysser bena.

Jeg spretter opp, røsker med meg et håndkle på veien, tørker godt før mannen kommer løpende, tar han under armen og løper mot do.

For et syn, den vesle kroppen dinglende mens pappan løper sjumilssteg.

Jeg henger håndkle til tørk, og rugger minstemann som har begynt å våkne til igjen.

Rett etter kommer 4 åringen løpende ut og hopper rett i bassenget igjen.

Jeg legger Daniel sier pappan med Daniel på armen.

Ja kjære, han og ja.. jeg må innrømme jeg hadde nærmest glemt han i kaoset.

Ja gjør det, jeg holder vakt.

Rugging på plattingen fungerer etterhvert , og minstemann finner roen.

Jeg ser mitt stikk til å nok en gang prøve å plassere rompa i solstolen.

Jeg lander, legger meg bakover og lukker øynene.

herremin for et herlig vær rekker jeg å tenke før jeg merker noen kalde dråper drypper ned på bena mine.
Jeg ser opp, og ser rett i øynene på tre våte og kalde kropper.

Mammaaa…vii fryyyser.

Ja klart dere gjør sier jeg og spretter opp.
Jeg skal finne håndkle til dere.

Tre håndkler hanker jeg inn og i det jeg snur meg, sitter to små kropper i min stol, og en i mannen sin.
Tre kropper med blå lepper og frysninger.

Se her sier jeg, og kaster et håndkle rundt hver og en.
Tørk dere godt, så blir dere varme.

Minstemann kvekker til igjen, hallo dyp søvn, hvor er du?
Og mens jeg står å rugger kommer mannen ut i fult badeutstyr.

 

NÅ er det min tur.

Med nestminste på armen kommer han seg ut i bassenget, de tre små glemmer at de er kalde og løper etter mens de kaster fra seg håndkleene på veien.

Håndkleene samles, henges opp, og jeg setter på nytt rompa i solstolen.

Iløpet av 3 sekunder er jeg blitt søkkvåt, jeg spretter opp og innser på veien opp at det er for sent.
Jeg satte meg i en dam av bassengvann.

FLOTT.
Jeg hadde jo ikke tenkt å bade.

Inn å skifte, og innen jeg kommer meg ut igjen, ligger alle rundt om kring på plattingen og slikker sol, mens minstemann er klar for nytt påfyll.

Jeg setter meg i skyggen og mater han mens jeg ser på gjengen.
Så herlig å se de nyte en sommerdag sammen.

Minstemann på nytt i melkekoma, jeg lirker han oppi, flytter stolen jeg satt i til mere sol, setter rompa ned.

Vi er tøøørste.

Stemmer, sier jeg og spretter opp. Mannen er på vei men jeg stopper han.
Vi trenger ikke vaske gulvet med bassengvann.

Vann må man ha.

vann til en flokk tørste små blir fikset, og de slurper de i seg som sultne kameler.

Jeg får satt rompa ned på stolen, herremin så deilig det er å kjenne sola varme.

Mannen gløtter på klokka, hva er den spør jeg.

kvart over fem sier han.

Herremin hvor ble tiden av?
Jeg tusler inn, middagen må på bordet.

Middag spist, barnet-tv sett og en etter en går de i seng.

jeg kjenner det lukter solkrem og klor av fireåringen, akkurat slik en soldag skal lukte.

Jeg kysser nesa med fregner på før jeg sier god natt.

Han gjesper en solid gjesp i gangen i følge med pappan på vei til senga.

Så deiser vi begge to i sofaen, med nettflix og et iskaldt glass cola og en baby på puppen.

Fy søren så deilig det er med en rolig dag i solen sier mannen.

Ja fy søren sier jeg…og innser jeg hadde glemt at jeg var mamma til syv.

Jeg er skrekkelig klar over at jeg er heldig.
At det ikke kommer av seg selv, selv om det er det mest naturlige i verden.

Jeg tok det som en selvfølge, helt til jeg fikk et barn jeg ikke mestret det med.
At vi fikk det til igjen denne gangen tok jeg med andre ord ikke som en selvfølge, men skal innrømme jeg hadde et brennende ønske om å få det til.

Jeg snakker om ammingen.

Og denne gangen, ser det ut til at vi får det til.
Sårheten er i ferd med å forsvinne, små deilige valker og dobbelthake begynner å titte frem på en liten kar som vokser mye.

Han er seks uker, snart sju.
Vi er i ferd med å krabbe over ammekneika og mine såre skuldre er i ferd med å senke seg.
Tenk at vi skulle klare det denne gangen.

Å amme er vanvittig praktisk.
På mange måter er det en viktig nøkkel for å kunne være nogenlunde spontan som 7 barnsforeldre.
Alt vi trenger er bleier og servietter, maten har jeg i puppen.

Men amming er også krevende.
Veldig krevende.

Å skulle være matfatet til en sulten sjel som krever mat hyppig til alle døgnets tider er i seg selv krevende nok.
Og her om dagen, knakk jeg sammen.

Etter å ha løpt igjennom dusjen, hørte en kaotisk hysterisk gråt langt i det fjerne.
Mamma var borte i 10 minutter og krisenivået var allerede på vei mot maksimalt nivå.

Lillemann var sulten og han var sulten NÅ.

Mannen bysset og hysjet alt han kunne, smokk var absolutt ikke å foretrekke, så fort puppen kom, kom roen, stillheten og en sulten liten mage fikk slukket sulten som brant i magen.

Tårene rant mens den lille kroppen drakk. Fy søren så altoppslukende denne ammingen kan være snufser jeg frem.

Skulle så inderlig ønske det var noe jeg kunne gjort for å avlaste deg, sa mannen fortvilt.

Si jeg er flink, svarte jeg.

Si jeg er flink, forsett å  kna meg litt på skuldrene i det du tilfeldigvis går forbi og du vet de er såre og støle.

Sørg for at jeg spiser og drikker når jeg sitter stuck men junior på fanget.
Det er nydelig når du bare kommer med et glass vann uten at jeg har spurt, bare fordi du vet jeg trenger.

Trill gjerne en tur innimellom så jeg får 30 min med armene fri.

Lytt til meg når jeg klager over ammingen, lytt til meg når jeg skryter over samarbeidet jeg og den lille kroppen har.
Hei på meg, skryt av meg, si at jeg er flink.

Å amme er en 24 timers jobb, med særs dårlig avlastning og noen svært intense 4-6 måneder før fast føde kan introduseres.

Likevel, it takes a village to raise a child.

Vi kan alle bidra, støtte, hjelpe, heie, rose, skryte.
Er du så heldig å skulle på barselbesøk, bring med mat eller en hjelpe hånd til klesvask eller en trilletur.
Ikke spør om hun har nok mat, gi henne en klapp på skuldra og si godt jobbet.

Ikke fortell henne at hun burde slutte å amme om natten, at hun ammer for ofte eller for sjelden.
Fortell henne at hun gjør en strålende innsats.

Å amme er ingen selvfølge, selv om det er naturlig.
Å amme krever mye, både av liten, av mor og alle rundt henne.

Si hun er flink, det er det minste du kan gjøre.

 

 

Å ha fullstendig kontroll, er vanskelig å oppnå.

Fullstendig umulig som forelder.
Oh yes, det er så mange ting man rett og slett ikke kan ha kontroll over som en mamma eller pappa.
Uansett hvor mye man etterstreber det.

Foreldrerollen setter deg på prøve, byr på utfordringer og usannsynlig mye mestring bare man ser det.
Men når ting går skeis, er det fort gjort å sette seg ned å skalle hode i veggen.

Bebreide seg selv og kaste bort tid på å lure på hva man gjør galt.

Det kan være vanskelig å kjenne på det å miste kontroll, i et liv hvor man er vant til å ha temmelig kontroll.

Men, saken er. Det er enkelte ting man ikke kan få kontroll på, noen sinne.
Om du ikke aner hva jeg snakker om, vell da kan jeg fortelle deg 6 av de.
Og neste gang det skjer, vell da kan du riste lett på skuldrene og tenke, dette er ikke under min kontroll.

Søvn.
Jeg går rett på sak, på det punktet så mange foreldre strever.
Selvfølgelig finnes det ting og tang man kan gjøre eller kjøpe for å tilrettelegge for mer og bedre søvn.
men, sannheten er like hard og brutal som jakten på søvn.

Vi er født forskjellig.
Noen sover godt og lenge, andre sover kort og lett, noen sover knapt, andre må vekkes for å spise.
Noen treger byssing og rugging, andre trenger fred og ro.
Og det er ikke du som GIR disse barna uvaner, de er født med de.

Så om du sitter å rugger hver kveld, eller synger, eller holder en hånd for at en liten kropp skal sove, så er det ikke din feil.
Det er du som møter den lilles behov, det er du som er en trygg forsørger.

Og om storebror sov bedre, eller naboens barn sover lengre. Så er det ikke du som gjør noe galt, det er vi som er ulike og unike.

De første skritt.

Jeg har allerede sagt det et par ganger i teksten men sier det igjen.
Husk ditt barn er unikt. Ingen andre er det likt. Å sammenligne barnet ditt med andre gjør ingen godt.

Men det er så fort gjort, og det skjer gjerne før man er klar over det.
Plutselig sitter man i en barselgruppe med en på 4 mnd, alle andre ruller, men ikke din.
Eller 1 års samling, hvor du stolt setter ned en liten en som akkurat har lært seg å sitte mens andre løper rundt.

Ditt barn krysser sine milepæler når det er klart, ikke når andre mener det er på tide.
Vakkert og frustrerende på en og samme tid.

Men lukk øynene for verden rundt, fryd deg over milepælene som krysses når ditt barn er klar for det.

Jeg liker ikke.

Dette er det punktet som kanskje tar fra meg mest motivasjon og pågangsmot om dagen.
Uansett hva jeg setter på middagsbordet er det en eller annen som ikke liker.
Og det får jeg ikke kontrollert eller styrt. barn som spiser alt, kan plutselig våkne en dag å knapt pirke i tallerken.

Her også kan du selvsagt gjøre tiltak, prøve mye og mindre, men til syvende og sist kan du ikke kontrollere
hva og hvordan barnet ditt foretrekker maten.

Meltdown
De vandrer rundt som tikkende bomber. Rundt 2-3 års alder skjer det gjerne noe som er uforklarlig for et helt vanlig menneske.
Eller det kalles vel vilje. En viten om at de kan være sin egen sjef, å ved å ha totalt meltdown, oppstår det både kaos og masse oppmerksomhet. MASSE oppmerksomhet. Og ingenting er så gøy som en helsvett mamma som stresser over en liten en som gjør opprør.

Men her er greia, du kan legge tilrette så mye som mulig, gjøre alt silkeglatt og klar for en perfekt dag. Likevel så kan alt gå skeis, absolutt alt, Og det er takket være at din lille soldat har blitt sin egen herre.

Sykdom.

I flere år bebreidet jeg meg selv for at barna ble syke, feber, omgangssyke, forkjølelse dukket opp på rams.
Hadde på seg for lite? Vasket vi ikke hendene godt nok?

Men nok en gang, her har vi ikke kontroll. Vi kan ikke det. Feber kan komme uten årsak. Og forskere sier faktisk at man ikke kan bli forkjølet av kulde men at viruset må ligge latent først.

Også må det sies, det er ikke din skyld at barnet ditt er sykt, selv om du ikke ammer.

Andres tanker og meninger.

Før man får barn blir man gjerne kjent med begrepet mammapoliti, men man har ingen aning hva det innebærer før man får erfare det. Foreldrerollen gjør deg usikker og bekymret, og tro du meg, da hjelper det svært lite å få pekefingre og velmenende råd fra utsiden fra mennesker som knapt kjenner deg og din situasjon.

Som forelder vil du nok merke at andres tanker og meninger om hva du gjør vil treffe deg på en helt annen måte enn før.
Det å følge magefølelsen blir en kunst og veldig viktig, ditt barn er som ingen andres. Du er unik og det samme er barnet ditt.

La de snakke, er mitt motto. Du får ikke gjort noe med det uansett.