Det er ikke ofte jeg ikke vet hvor jeg skal begynne, men når jeg skal prate til deg blir det litt sånn.

Men la meg begynne med å si takk.

Takk for at du har holdt ut med meg, stått på, gjort ditt ypperste.
Båret meg og syv fine barn frem.
Latt meg danse natten lang, ja faktisk natten gjennom, syklet og kjent vinden i håret, reist og opplevd verden.
Kysset og klemt de jeg er glad i, gitt meg livets gave hele syv ganger, ført meg opp midtgangen og inn i armene på verdens fineste mann,

Du fulgt meg i opp og nedturer.

Båret meg til tross for at jeg ble tyngre og tyngre og lot deg forfalle.
Holdt ut, i tykt og middels tynt.

Den er en blandet følelse når jeg står foran speilet.

Jeg er først og fremst stolt.
Over hva du og jeg har fått til sammen.

Tenk, vi har båret frem syv barn.

syv små!

Du og jeg.

Du bærer preg av min bruk, kjære kropp.
Og jeg burde kanskje også si unnskyld.

For jeg har krevd mye av deg, uten å gi særlig tilbake.
Takk for tålmodigheten.
Takk for standhaftigheten.

Takk for at du enda står på to ben.

Noen vil kalle deg mammakropp.
Jeg må innrømme jeg liker ikke det ordet.

Mammakropp.

Er det at jeg er en mamma som skal definere deg? og hva legger jeg i det ordet.

Tygg litt på det,

Mammakropp.

Hater ordet mammakropp.

Strekkmerker, slitne pupper, hengemage og disserompe er mine første tanker.
Og det har du, for all del. Men også så mye mer.
Det er langt ifra det som definerer deg.

Bankende hjerte, fregner på skuldrene, arr på mage og kne etter mye moro, smilerynker, hår på legger og lår og dobbelthake.
Stolt rygg, sterke armer, myke hofter, rytme helt ut i fingrene.

Hva kaller man det?

En kvinnekropp?
Min kropp?

En kropp?

Du er rå, rett og slett.
Og det er ikke rart du er litt skakk, skeiv og hengete. For til tross for dine 34 (straks 35) år er det jammen meg litt av hvert du har fått prøvd deg på. Tenk, du har i flere år, båret 140 kilo, daglig. Løftet et deprimert og slitent sinn ut av sengen, ut i skog og mark hver eneste dag.  Du fikk meg frisk, og lettere til bens og sinn.

Fy søren du er rå!

Og det er takket være deg jeg er her, så enkelt er det.

Takk for at du fortsatt står på to ben.

Kjære kroppen min.

Jeg elsker deg, akkurat slik du er.
Men nå er det på tide, at du også får tilbake.
At du får den oppmerksomhet du fortjener.
Den næring du trenger, og pleien en sliten kropp må ha.

Jeg har latt deg forfalle, bli svak og dvask, fylt på med feil og dårlig energi.
Jeg har tatt deg for gitt.

Nå er det min tur, til å bære deg på gullstol.
Jeg har lovet deg mange ganger, men mye har skjedd, livet kom i veien på et vis.
Og ungene har kommet som perler på en snor.

De fem siste årene har du ammet og båret frem barn konstant.
Men nå… nå er det vår tur.

Jeg vil hoppe, løpe og danse med mine barn.

Kaste de i lufta så latteren triller, snurre rundt så vi begge blir svimle.
Leke gjemsel og gjemme oss under bord og inni skap,
Jeg vil kunne løfte en liten kropp og holde den så lenge den trenger.

jeg vil oppleve verden, med deg på bena, ikke på slep.
Jeg vil elske, danse, og se barna vokse til  med min mann.

Jeg vil leve, ikke bare overleve.

Det er ingen jeg skylder så mye som deg.
Det er ingen som fortjener så mye som deg.

Og det er ingen, som betyr så mye for meg som deg.

Uten deg, ingen meg.

Uten deg ingen mamma

Uten deg, ingen moro.

Vi begynner nå, kjære deg
Fra og med i dag, ikke i morgen.

Jeg gleder meg.

Gjett om jeg gleder meg…

Gjør du ?