Overskriften oppsummerer en tanke som er ganske gjentagende i hodet mitt om dagen.

Hvordan i huleste skal dette gå.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Med en barsel, mombie hjerne og en utslitt mammakropp med underskudd på søvn og en sliten pappa med alt for mye å gjøre skal vi rotte oss sammen og få pakket ned et hus med ni medlemmer, få det til å se temmelig representabelt ut for et salg.

Avvikle en bedrift og prøve så godt det lar seg gjøre å styre den mot en verdig slutt, noe som ser temmelig håpløst ut akkurat nå.

I mellom der skal vi stelle, trøste, amme, bysse, leke, rydde, mate, bade, brannslukker og overleve.

Hvordan i huleste skal det gå?

Og ikke minst, bevare hode og forholdet.
Vi har så vidt begynt, vi har hatt container på plassen her, fylte den opp løpet av en helg med ting vi ikke kunne gi bort og ikke kan selge og som var ødelagt.

I gangen står det 5 fulle søppelsekker med klær som skal doneres bort og 3 store bagit sekker med klær vi skal ha med.
Ferdig sortert og det føles veldig godt.

Utfordringer er jo at vi får kun drevet litt her og litt der, før vi blir avbrutt av krangling, masing, stelling, amming, behov for oppmerksomhet, trøst eller hva nå enn det måtte være.

Hvordan i huleste skal dette gå?

Tenker jeg når jeg står nærmest begravd i klær vi har tatt vare på over tid, og alt jeg ser rundt meg er rot, rot og atter rot.

Men det skal gå, det bare må.

Om to måneders tid skal mye være gjort her, men det er, slik det er nå, veldig vanskelig å vite hvor vi skal begynne.

Så vanskelig at det eneste fornuftige er å skrive en liste.
Få en oversikt og klarhet i hva som bør gjøres først, hva som er riktig å gjøre neste og ikke minst, legge en plan på hvordan samle og flytte tingene våre 50 mil mest effektivt og rimelig. Og la meg ikke glemme enklest mulig.

Og om tre måneder skal vi se et lys i tunnelen..

Og om fire måneder, skal vi være et helt annet sted.

Hvordan i huleste skal dette gå?

Men så står man der og rydder, hører på det som også er latter og lek i bakgrunnen, og plutselig dukker det opp en stolt kar med en stolt lapp.

Som forteller meg at det vil være verdt det. Selv med tårer på badet, frustrasjon, såre armer og ben, grå hår og uendelig lang To do liste, så vil det være så verdt det.

Vi må bare holde ut, og huske, at det vi gjør akkurat nå, er å følge drømmen.

Vi har som sagt planer om å ta dere med på reisen, og vi lurer selvsagt på, hva er det dere vil se, hva vil dere vi skal skrive om i forbindelse med flytting. Hva vil dere vite mer om?

Del gjerne med meg, så skal jeg se, hva jeg får til.