//annonse  parweb

Ingen av oss reagerer med det første,
Vi har akkurat satt stumpene ned i sofaen etter en lang dag og hektisk ettermiddag.
og nå står den der foran oss og lyser blått.

Babycallen

Og lyden den sender ut skjærer godt ned i ryggmargen.

Ingen av oss reagerer, bare ser på hverandre i sidesynet.

Survingen går over til lett desperat gråt.

Gidder du? Sier jeg og ser spørrende på han.

Mannen sukker, reiser seg opp og stamper litt ekstra demonstrativt i gulvet på vei til rommet.
For guds skyld, jeg satt i jo i 5 sekunder, hører jeg han mumler mens han går.

Det tar ikke mange minuttene før roen senker seg igjen og vi prøver på nytt.
Vi rekker ca 10 minutter, før nestemann begynner.
Han bare ser på meg.

??

Meg igjen? Mener du det?

Nei da, jeg skal gå jeg.

Det tar heldigvis ikke lange stunden før roen på nytt er på plass. Jeg ber en stille bønn mens jeg tusler opp trappen.
La det bare være litt stille iallefall for en episode.

Jeg deiser i sofaen igjen. Mens jeg har vært nede har godisskåla havnet mellom oss.
Vi satser på at ole lukkøyet har gjort jobben sin, jeg mener, hvem vil vel bli catchet av en på fem år med smågodtskåla på en søndag?

 

Fy søren jeg savner det å kunne se en episode i strekk, sier jeg i det jeg signaliserer at han kan trykke play.
Han nikker og sukker.

Vi får se resten av episoden i fred, han foreslår en til. Men det er jeg rett og slett for trøtt til.
Jeg må prøve å få sovet den lille tiden minstebror er i nattmodus.
Den lille kroppen begynner å åle og gnu seg, det er på tide med litt påfyll før natten tar oss.

Nok en dag er over, jeg har lagt meg og han sitter som alltid igjen oppe.
Fy søren som jeg savner å bare kunne sitte i den armkroken uten å støtt og stadig bli forstyrret.

Vi deler ikke en gang seng lengre, kan ikke huske sist vi gjorde det.

Det er best sånn, nei hvem er det jeg lurer. Det er mest praktisk sånn.

Jeg savner å være impulsiv og spontan, jeg savner å være nær uten å ha selskap av andre rundt.
Akkurat nå føler jeg dagene flyr, til mating, snørrtørking, rydding, klesvaskmaraton, skifting av bæsjebleier, trøstig og underholdning av små kropper på gulvet.

I tillegg til brannslukking av søskenkrangling, gulp på begge skuldrene og leverpostei overalt.

Jeg skal være helt ærlig savner å ha litt romantikk i en vanlig hverdag.
Mer rom til oss.
De siste årene har vært en prøvelse, rett og slett.

 

Fordi de er barn, og de er akkurat slik barn skal være.
Og på toppen av det hele har vi syv av de.

Å få barn, er uten tvil en påkjenning for forholdet. Såpass ærlig må jeg være med deg.

Som et uvær som kommer det hamrende inn over deg, der du ligger på en solfylt strand og nyter livet. Røsker opp litt grums på veien og gjør det klare vannet både grumsete og urolig. Store bølger som slår inn mot land, noen større enn andre.
Man er to, og blir tre. Plutselig endres prioriteringene og de fleste blir tatt på sengen av å ha en 50 cm gråtende sjef med skurrete kommunikasjon.

Dårlig nattesøvn, lite egentid, kos og spontanitet gjør også sitt for å sette stemningen.
Men så viser det seg, at normale forhold, takler denne utfordringen særdeles godt.
Faktisk så er det slik, at det til og med for mange kan styrke et forhold.

Ja for det er jo faktisk slik, at for å bli sterk, må man takle å gå noen dager støl.

Enig?

Det letter nå, nærmest for hver dag blir hverdagen ørlitt mer fylt med søvn og rom for å snakke hele setninger.
Vi ser at det både er rom og på tide å ta vare på det mest verdifulle vi to har.

Nemlig oss.

Vi er fundamentet, grunnmuren til vår familie.
Vi er vårt ansvar.

Det går fint med oss, vi har vært gode venner gjennom hele den tøffe tiden med små.
Men kjærester har det i perioder vært vanskelig å være.

Vi har bestemt oss for å ta tak, før det går for langt.
Parweb er en tjeneste som gir oss muligheten til parterapi etter vårt behov og tempo.

En online tjeneste vi selv styrer.

Man velger selv sti, utfordringer eller krise.

Vi har valgt utfordringer.
Og planen er, å unne dette noen minutter når kveldsroen har senket seg, stede for en serie på Netflix.

Barna har gitt forholdet en utfordring, men også gitt oss en samhold.
Vi står mye sterkere sammen nå, enn før barna kom inn i våre liv.

Nå, må vi finne ut hvem vi er etter barn. Og ikke minst bli gode på å se de små
romantiske øyeblikkene i hverdagen, som det kysset i gangen vi gav hverandre i det vi passerte med hver vår lille som trengte en ny bleie. Eller da vi rullet rundt på stuegulvet av latter fordi kompis så så inderlig morsom ut da han prøvde å hoppe og gjorde det igjen og igjen fordi han synes det var topp at alle lo. Det var klemmen på kjøkkenet mens jeg stod å rørte i gryteretten.
Det var armkroken de 30 minuttene vi fikk i strekk sammen med tv serien vår.

Det finnes ikke den ting jeg er stoltere av, enn familien min.
Og at jeg har formet den sammen med mannen min, er det fineste jeg har gjort.
I hele mitt liv. Det er ingen tvil om at en investering i vårt forhold er det viktigste jeg kan gjøre

 

Sjekk gjerne ut parweb dere også.
Et laverterskel tilbud for en god investering i deres forhold.

Dere styrer selv tempo, og tema.

Og jeg lover, det vil gi minst en tankevekker, eller to.