Hva er klokka egentlig?
Jeg nærmest roper gjennom en vegg med unger.
Det er høy stemning i heimen, slik det pleier å være ved disse tider.
Jeg sitter i sofaen med minstemor i armene, minstemann hyler av fryd mens han løper etter minstestoresøster.
Mannen står ved kjøkkenvasken. Hører meg ikke.
Hva er klokka egentlig? Roper jeg igjen mens jeg strekker hals for å komme litt nærmere.
Hm? Han stopper vaskekosten og snur seg.
Hva er klokka?
Den er kvart over fem sier han og snur seg igjen.
Kvart over fem ja, eller kvart over urolig som jeg kaller det.
Det er nå den begynner, kveldsuroen

Minstemor er seks uker. Eier ingen rytme, eneste rutinen hun har er den vi er i ferd med å gå inn i nå.
Ved disse tider bygger deg seg opp. Hun slumrer seg gjennom dagen, varierer mellom dyp og lett søvn. Små våkenstunder innimellom.
Så skjer det noe ved firetiden våkner hun til. Blir klar i blikket og ønsker kontakt. Hun pludrer, skravler og smiler.

Men så, ved denne tiden har hun fått nok.
Kveldsuroen tar over og hun skifter sinnstemning iløpet av få sekunder.

Kveldsuro er for en periode, heldigvis. Men til tider uutholdelig periode.
Med flere barn å sjonglere er det godt å vite at det nærmer seg sengetid.
Da krever det styrke og tålmodighet å vite at du legger de andre barna for å få rom til å takle kveldsuroen til veslemor.
Hun gråter mye, kaver mye, ammer mye, klenger mye.
Det er akkurat som dagens lyder, lukter og lys har overrumplet henne. Selv om hun slumrer får hun med seg mye. Alt er nytt, alt skal oppleves for første gang.
Det er klart det blir mye for en liten jente på 6 uker.
Jeg husker godt, min første erfaring med kveldsuro. Alle barna har hatt det, noen værre enn andre. Førstemann var kanskje ikke værst. Men jeg opplevde den som værst.
Min favoritt tid på dagen, den hvor jeg slang meg på sofaen, svitsjet mellom kanalene og spiste mat. Den var nå byssing, en tv som suste i bakgrunnen, jeg fikk ikke med meg noenting. Var for opptatt med å tilfredstille den lille frøkena.
Jeg hadde fått mange råd på veien som skremte meg vekk fra å gjøre det ene hun ønsket på denne tiden.
Hun ville amme, amme og amme. Jeg drøyde og drøyde og drøyde. Alle sa jo at jeg ikke måtte la henne bruke meg som smokk.
jeg begynte å tvile på om jeg hadde nok mat, puppene føltes slappe og hun ville jo ha mat hele tiden.
Jeg klamret meg til min ammehjelper, heldigvis gav hun meg ro.
Og hennes råd, har jeg spredd rundt meg til andre nybakte mødre, og nå også til deg.
La meg først fortelle deg. Kveldsuro helt normalt. Det er ikke noe feil du gjør.
Punktum.
Bare det, kan gjøre det hele enklere å takle. Det er normalt, og ikke din feil.
Og la oss også få på plass, dette vil gå over.
Noen opplever at det går i bølger, andre opplever at perioden er jevn.
Det som er felles for de fleste er at den avtar rundt 3-4 måneders alder.
Så hva gjør man da, de neste ukene eller månedene?
Jo man overlever. Man ruster seg opp og kommer seg gjennom det.
Man legger tilrette for seg og sine slik at denne perioden blir best mulig.
Ammer du? la barnet die så ofte som det ønsker. Slappe pupper betyr ikke at du ikke har melk, økt etterspørsel betyr ikke at du plutselig har mindre melk.
For mange forandrer sammensetningen i brystmelken seg også, Mindre av den tynne formelken og mer av den fete fløten. Noen barn spiser seg rett og slett litt opp for natten.
Barn som ammer bruker brystet til mer enn bare mat, det er også smertestillende, nærhet, trygghet, sovemedisin i tillegg til mat.
Om barnet er rolig og fornøyd på puppen, vel da er det kanskje akkurat det babyen trenger? La barnet ligge, sett dere godt til rette begge to.
Om barnet endrer på rytmen i flaskematingen så er det kanskje greit også? Her kan jeg ikke snakke av erfaring.
Vi har gjort det enkelt, vi erklærer unntakstilstand i heimen når de er så små
For å ikke gjøre ting verre enn det er, ja for det er faktisk ganske ille til tider.
Det krever sin mann og kvinne å gå gjennom kveld etter kveld med urolig baby.
Jeg planlegger sjeldent noe på ettermiddag/kveld, på den måten slipper jeg å stresse unødvendig rundt i situasjoner hvor jeg føler meg ukomfortabel.
Jeg er selektiv til hvem jeg inviterer også. De som tåler å se mitt rot og som gjerne tar i et tak er behagelig å ha på besøk nå,.
Jeg vet jo at det ikke er for evig og alltid, det er tider hvor jeg tar meg selv i å tenke I have no life.
Jeg sier ikke at det er lett, enkelt å takle eller flott. Men det hele gjør det litt mer holdbart ved å løfte nesen litt opp og se fremover.
Det er land i sikte, jeg lover.

Rigg dere til, ha alt du trenger klart.
Mat, drikke og fjernekontrollen eller en god bok.
Gyng, vugg, byss, rugg.
Bruk bæretøy, amm eller ha babyen så nær den bare ønsker.
Gjør det du vet barnet foretrekker og hold dere ved det så godt dere kan. Plutselig snur det.
For vår del har det hele gått over til at barnet blir mer og mer tydelig på at det ønsker fred og ro og ved 3-4 måneders alder har det begynt å foretrekke å få en lang kveldspupp på en mørkt og stille soverom før det går inn i nattmodus.
Jeg husker nummer fire, han gikk ifra å legge seg med meg rundt 22 til å legge seg selv kl 19 iløpet av 4 dager.
Tidligere og tidligere ble han utrøstelig på stua men roet seg så fort vi to gikk inn på soverommet.
Det er ikke enkelt å forstå, når alt av kommunikasjon som kommer fra den lille kroppen er gråt. det blir lett skurr på linja når man prøver å forstå.

Legger man til en sliten mamma og pappa er det heller ikke lett å tyde.
Tålmodig er man ikke når klokken begynner å bikke seg mot natt heller.
Kveldsuro er de fleste gjennom, i større eller mindre grad.
Det varierer både etter barn og foreldres reaksjoner.
Men vit der du står, klokken kvart over uro og bysser.
Du er ikke alene.
Jeg står der, å bysser jeg og.
Og du… det går over.. jeg lover.

 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame