Hun har gledet seg lenge til å begynne på skolen.
Ifra første dag i siste år i barnehagen har hun vært både klar og tydelig på at nå var hun klar for neste steg. Det store steget inn i skolegården med sekk, nykvesset blyant og alt for stort viskelær.
Sommerferien kunne nesten ikke gått fort nok, hvorfor i alle dager var den så lang?
Fantes det i heletatt noen som trengte så lang ferie?
Det føltes godt i mammahjerte, å se hun gledet seg slik over den store overgangen som ventet.
Storebror hadde ikke denne forventningen og nærmest gruet seg til det hele.
Det gikk fint med han også, men det er ingen tvil om at det er enklere å følge en førsteklassing inn i skolegården for første gang når det er sommerfugler som fyller magen og ikke småstein.
Det var en stor dag, hun klarte nesten ikke slutte å smile, og hadde det ikke vært for ørene hadde smilet gått rundt. Stolt som få satt hun på stolen og hilste pent på læreren.
ENDELIG var vi i gang.

Men så skjer det noe, hun som spratt opp den første skoledag kl 05 og stod klar i trusa med sekken på blir vanskeligere og vanskeligere å få opp. Sommerfuglene forsvinner og det samme gjør iveren etter å komme seg på skolebussen.
Mammahjerte blir bekymret, har hun ikke venner? Mangler hun noen å leke med?
Hvordan er læringsmiljøet? Er det noe galt?
Hun er seks år stor, like vell føler jeg ofte det er vanskelig å spørre de riktige spørsmålene.
De som ikke leder til et svar jeg kanskje ønsker, men et svar som kommer fra hennes hode og hjerte.
En annen ting er å finne tid, hvor hun tar seg tid og får tid til å svare ordentlig.
Ikke bare med stutte “vet ikke” eller “husker ikke”
Så fikk vi litt tid, hun og jeg.
Jeg fant tegneblokk og farger.
Målet var tid sammen, og prøve å nøste opp i skolesituasjonen?
Hvordan er det å være skolejente da?
Drister jeg meg til å spørre etter at Elsa har fått farge på både hår og armer.
Ikke så gøy som jeg trodde, sier hun uten å nøle og uten å se på meg.
Hun bytter farge og fortsetter på den overdrevne sexy kjolen (om du spør meg)
Ikke så gøy? Hva er annerledes da?
Jeg må jo plutselig klare alt, sier hun og ruller øynene mot meg.
Jeg må kjempe mot smilet, forstår godt hva hun mener.
Ikke rart hun kjenner på den, fra å ikke ha stort til forventninger har hun gått gjennom en sommer hvor vi gjentatte ganger har fortalt henne at dette må hun klare, hun er tross alt skolejente.
Alt i fra å åpne å lukke de vanskeligste jakker, tre strikken over skoene, tørke seg på do og pakke sekken selv. Det er klart det er overgang.
En stor overgang fra en bekymringsfri og nærmest ansvarsløs hverdag i barnehagen med lillebror.

Ja det forstår jeg godt sier jeg, mens vi begge fortsetter å fargelegge.
Men synes du har klart deg veldig fint, jeg stryker henne på ryggen.
Hun smiler og gir meg et raskt blikk.
Så stopper hun opp.
Holder begge hendene på den isblå fargeblyanten og tenker en stund før hun rynker pannen.
Ser på meg en stund… før hun legger blikket ned på arket igjen.
Også tror jeg de har glemt at vi er barn, sier hun mens fargene fyller kjolen.
Glemt at dere er barn?
Ja, sier hun bestemt og slutter å fargelegge.
Vi får jo ALDRI leke.
Og der, akkurat der faller alle brikker på plass.
Det er klart, jenta savner leken.
Hun er seks år, proppfull av fantasi og livlige historier.
Hun kan bruke timesvis på rommet, i sin egen verden.
Hun som lekte og lekte og lekte og lekte hele dagen i barnehagen.
Sitter nå på en stol, til en pult, med forventningene bokstavelig talt hengende over seg.
Målet er at alle skal knekke lesekoden første skoleår (aller helst første halvår)
Hun skal kunne telle både høyt og langt, og forstå at 1 og 1 er to.
Sette seg inn i et nytt klassemiljø, nye rutiner, nye voksenpersoner og systemer.
Gjøre lekser, holde orden og pakke sekken selv.
Hun er jo tross alt skolejente.
Det er ikke det at jeg ikke tror hun leker i skolen, hun har fått flere venner og friminuttene blir nok fylt med både fantasi og magi. Men sammelignet med tidligere hverdag er det langt ifra nok.
Uten lek, ingen fantasi og mindre glede.
De har kanskje ikke glemt at dere er barn lille venn sier jeg og tar håret bak ørene.
De har bare så veldig lyst til å lære dere masse masse.
Tenk hvor heldige dere er, fortsetter jeg. Som får lære nye ting, hver eneste dag.
Ja, sier hun og smiler.
Biter litt i blyanten som nå har blitt rosa (selvfølgelig)
før blikket igjen går ned på arket.
Men vi trenger ikke lære så mye hver eneste dag da.
Vi har det jo ikke travelt.
Vi snakker ikke stort mer om det, jeg og den store lille førsteklassingen min.
men hun fikk meg til å tenke.
Og kanskje med dette innlegget får hun flere til å tenke?
Det jeg vil, med dette innlegget er å sende en ekstra hyllest og klapp på skuldra til
de viktigste studentene vi har her i landet.
De som kanskje trår igjennom det tøffeste året i sitt liv uten å engang være klare over det.
Har du en førsteklassing i hus, gi han et rusk i håret og et kyss på kinnet.
Fortell at du er stolt av henne og at du beundrer den innsatsen hun gjør.
Lag en hverdagsfest ut av leksestunden, drikk eplejuice av stetteglass og ta en kjeks ekstra.

Også bør vi kanskje sette oss ned, tenke litt på, om vi har glemt at de er barn?
Det er ikke bare Matilde som synes det er for lite lek, 49% av lærerene er også enig.
Det er selvfølgelig fint å flotte å både lære bokstaver og tall, men det er også mye læring i lek og fantasi.
Og la meg sitere min kloke vakre seksåring.
Vi har det ikke SÅ travelt da.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå