Det går ikke lenge imellom at jeg tenker, hva i huleste er det vi driver med.
Hva var det vi tenkte på da vi bestemte oss for å ta imot det lille livet som gav oss to blå streker en mai kveld.
Enda en liten en i dette kaoset her.
Enda en liten sjel vi skal passe på og som skal fylle huset vårt med sine lyder og bevegelser.
Enda en som skal bysses, bæres, stelles, ammes, rugges.
Enda en som trenger oss.
De blir seks, vi er to.
Hvordan i alle dager skal det gå?
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er sliten for tiden.
Mye jobb, mye barn, mange tanker og følelser krever sitt i tillegg til å bygge et menneske i magen.
Og da kan jeg kanskje også trøste meg med at det kan være vanskelig å tenke klart.
For jeg VET vi var temmelig sikker på vårt valg den dagen i mai, det er klart vi hadde plass til en til.
Men så kommer heldigvis slike dager som dette.
Dager med null planer og masse tid.
Med et hav av muligheter til å puste helt ned i magen, se hvert enkelt menneske i huset og bare være.
En hel dag full av liv og røre, med mennesker du selv har laget.
En dag proppet med søskenkrangling, mammaklengning, snørr og gørr, grisete leverpostei og
masse masse masse kos.
I dag har jeg sett øyeblikkene.
Øyeblikk skapt av mennesker jeg, vi har skapt av kjærlighet.
Det er latter, det er gledeshyl, det er små øyne som ser stort opp til noen større.
Det er samarbeid, omtanke og forbilder.
Og alle er de mine.
Det er da jeg husker, veldig godt, hvorfor vi var så inderlig sikre på at vi hadde plass til en til.
For meg, er de alt.
Uten de, har jeg svært lite.
Nesten bare meg selv.
I dag har jeg sett øyeblikk proppfull av familieidyll som jeg trodde jeg bare kunne drømme om.
Og her sitter jeg, sliten, litt lei men ufattelig rik.
Det er så inderlig inderlig verdt det.
Dagene med tvil og motløshet vil komme igjen, før jeg aner, kanskje allerede i morgen.
Dager hvor jeg gråter en skvett på badet, eller ikke helt aner hvordan jeg skal klare å i det heletatt stå opp.
Dager fylt med store og små tårer fra både liten og stor, med tøffe valg og uendelig lange timer.
Dager hvor jeg sliter med å huske, hvorfor vi i det heletatt tenkte at vi hadde plass til en til.
Men så vil dager som dette også komme igjen, før jeg aner, kanskje allerede i morgen.
Dager hvor hjerte står på skøyter og sommerfuglene tar piruetter.
Hvor jeg må felle tårer, ikke fordi jeg er trist eller lei men så uendelig stolt og ikke minst takknemlig.
Dager med fingermerker i nakken, møkkete bukse og en liten som hikker i magen.
