Vi må å se på hvilke muligheter vi har til å stimulere oss nordmenn til å få flere barn.
Sa du, på torsdagens innlegg på trontaledebatten på Stortinget.
Et tydelig men utydelig ønske om at vi må lage flere barn.
Med en eldrebølge skyllende over oss og lite ressurser å ta av for å pleie disse forstår jeg problemet ditt godt. Vi blir eldre og eldre og trenger lengre og lengre tid med omsorg og pleie.
Det er klart det krever sitt av et så lite samfunn som Norge.

Den gode nyheten for meg, er at jeg selv sitter temmelig godt i det.
Sammen med min mann har vi dannet en god flokk som kan ta hånd om oss når vi blir gamle og grå.
En flokk fantastiske barn som kan avlaste hverandre for å ikke få for stor belastning over omsorgen de må gi oss.

Jeg anser meg selv som et ganske så enkelt menneske Erna, en kvinne med lite store ord og som liker det enkelt. Det er best sånn, for en sliten småbarnsmor som meg.
Men til tross for lite søvn og stive skuldre etter byssing og bæring i nesten 12 år konstant, har jeg ingen problemer med å forstå at det å øke fødselstallene her til lands ville løst mye.
Vi trenger jo tross alt en form for balanse.
Jeg har derimot heller ingen problem med å forstå hvorfor fødselstallene er synkende. Så absolutt ikke.
Du skjønner Erna, det er ikke alle som er som oss.
Og det forstår jeg godt.
Forstå meg rett, jeg har det temmelig godt, kanskje bedre enn noen sinne.

I januar venter vi vårt sjette barn. I snart 12 år har vi vært konstant småbarnsforeldre og etterhvert som årene har gått har vi fått flere baller å sjonglere. Barneflokken har vokst seg stor, større enn gjennomsnittet ja faktisk over 3 ganger så stor som snittet. Vi er med andre ord langt ifra en a4 familie.
Og vi, vi trives med det.
Men om det er lagt særlig tilrette for oss?
Vel, la oss si det slik at du har vanvittig mange måter å stimulere (eller motivere som jeg kanskje ville brukt) andre  familier til å få like mange barn (eller halvparten) som oss.
Det er ikke mange som er interessert i å ofre alt vi gjør for å leve storfamilie drømmen, og deet forstår vi godt.
Vi har det godt her i landet, med fri svangerskapsomsorg og gratis helsehjelp til barna våre.
Like vell har vi mye å gå på.
Jeg mener, om vi ønsker at nordmenn skal ønske å få flere barn, burde man forsikre seg om at prossessen med å få og føde barn blir en opplevelse man opplever som trygg og god.
Med øyeblikk man ønsker å gjenoppleve.
I det man går ifra å bare være seg selv, til å bli foreldre er stort. Det vet jeg du også vet Erna, som er så heldig å selv være mor. Og enda større blir det om menneskene som er med på øyeblikket også har tid til å gjøre det stort. Å kutte ned på svangerskapsomsorgen forså å kaste sårbare mødre ut ifra sykehuset nærmest før morkaken er født , kutte ned kommunale jordmødres stilling og gjøre hjemmebesøk nærmest umulig er kanskje ikke de riktige tiltakene?
Etter en fødsel er de nybakte mødrene som åpne sår. Med dagens samfunn kan man ikke tro og stole på at de nærmeste hverken har tid eller kunnskap nok til å ta all omsorg alene. Vi trenger fagfolk.

´
Det første året som mor og far skal vi nordmenn ikke klage på.
Et helt år betalt for å gi barnet en trygg start er mye mer enn mange kan be om.
Hvordan permisjonen bør fordeles er et ømt tema jeg ikke skal begi meg utpå, jeg mener at vi i bunn og grunn bare skal se det store bildet og hvor flott det er at vi kan få gi barnet vårt en slik trygg og god start.
Men så kommer livet snikende på, for mange.
Og med et barn er kanskje barnehagebudsjettet ikke så aller værst.
Med en makspris i barnehage som både tar hensyn til inntekt og situasjon i livet er mye tilrettelagt.
Men Erna, det er når ungeflokken øker, utfordringene kommer.
Nei nei, jeg har ikke glemt søskenmoderasjon.
Og den fungerer ok, når barn nr 2 kommer, men det er når barna vokser og kanskje blir flere enn to denne moderasjonen ikke er optimal.
Slik jeg har forstått er også SFO en kommunal barnepass tjeneste, vi betaler iallefall både barnehage og SFO inn til samme kommunale bank konto. Like vell gjelder ikke søskenmoderasjonen over til SFO.
Og vips så betaler man plutselig fult for et barn eller flere i barnehage og et eller flere på SFO.
Med ande ord man da kanskje endelig har kommet seg over den tøffeste småbarnskneika,  blir man overrøst med flere utgifter.
Og la oss si det sånn, at noe av det siste som gir meg iver og lyst
til å lage flere barn er høyere utgifter som hører barna til.

Å få barn krever mye, å få flere krever mer.
Ikke bare av mor eller far men også av forholdet.
Ikke bare blir den tøffe småbarnsperioden lengre, men utgiftene vokser i takt med flokken
Man blir mindre aktuell som lånetager i banken, man blir mindre aktuell som arbeidssøker pga høy risiko for sykefravær.
Vi som likevell velger å gå den veien, fortjener en klapp på skuldra kjære Erna.
Ja jeg vil kanskje til og med gå så langt å si at vi trenger en belønning også.

En gulrot som gjør det hele litt ekstra verdt det.
Kanskje en premie som gjør andre litt misunnelig?
For sannheten er jo, at jeg har gjort en innsats, eller jeg mener selvsagt vi (for du vet, man jo (som regel) være to) og resultatet er noe vi er uendelig takknemlig for, og noe du, og Norge trenger.
Og fortjener ikke en slik innsats en takk?
At vi har valgt å få mange barn er ikke et valg basert på fornuft, men på følelser.
Skulle vi latt fornuften vinne, hadde vi kanskje ikke fått barn i det heletatt?
Men slik ble livet for oss, og slik det er nå gjør vi vårt beste for at maskineriet skal gå rundt.
Proppfull av takknemlighet for at tilfeldigheten gav oss fem, snart seks friske barn.
Vi vet godt at det ikke er mange som får oppleve det.
Jeg håper du knekker koden Erna, at du finner en metode for å motivere oss godt.
En ting er sikkert, tro det eller ei. Vi er en meget takknemlig gruppe mennesker.
Det er ikke mye som skal til, for å gjøre en litt sliten småbarnsmor litt ekstra glad 😉
 
 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå