Fy SØREN så dårlig jeg er på å lytte til egne råd.
Med ren og ekte omtanke er noe av det viktigste jeg gjør for de rundt meg å passe på at de tar godt vare på seg selv. At de tørr å prioritere seg selv innimellom og pleier det fine mennesket de er.
Jeg er heldig sånn, omringet av mange fantastisk flotte mennesker.
Gode venner som betyr ufattelig mye for meg.
Og som jeg ønsker skal ha det godt.

Selv om vi kanskje ikke sees så ofte som vi gjorde før, er de like viktige for meg, det håper jeg de vet.
Det vil komme tider i livet hvor man kanskje ikke så mye tid sammen med venner, det betyr heldigvis ikke at de betyr mindre, men noen ganger må andre ting prioriteres. Små barn spiser tid, iallefall når man har fem av de.

At vi er en familie med mange jern i ilden er kanskje ikke så rart, med tanke på antallet i husstanden.
Likevel tørr jeg nok påstå at vi har et temmelig rolig tempo, tatt nettopp antall i hustanden i betraktning.
Hverdagen går raskt, jeg synes knapt vi får tid sammen før vi begynner med leggeballetten vår.
5 skal i seng og det til rett tid, hvis ikke blir det krise dagen etterpå.
Men de siste dagene, har det vært hurra meg rundt og enda litt til.
Jeg kjenner at i dag leter jeg desperat etter pauseknappen.
Det er unntaktstilstand både her og der og alt for mye å gjøre på jobb.
Helgen er lagt bak oss ufattelig mange arbeidstimer, magehula tuslet inn i 3. trimester og minstemor kom hjem på søndag med feber  og en nattehoste som knapt gav oss noe søvn, samtidig ble hele kjøkkenet mitt revet ut av huset, stua gjort om til arbeidssone for snekkere og andre håndtverkere.

Jeg sover dårlig til vanlig også, så ikke akkurat et godt utgangspunkt for en våkennatt,  i helgen har jeg uten tvil jobbet for mye og har noe jeg burde gjort i tankene konstant. HELE tiden.
Hvorfor i HULESTE følger jeg ikke mine egne råd om å ta godt vare på meg selv?
I dag, er kroppen sint på meg, hjerte mørbanket, hode i knipe og vilja seig.
Nå holder det.
Jordmortimen i dag som skulle bli høytidelig og koselig ente i ukontrollerte tårer og en meget meget sliten dame som krøp ut ifra sitt skjulested.

Hun spurte pent, jordmoren.
Forsiktig og full av omtanke.
Det var da det rant over, og tårene bare trillet.
Hvilket råd hadde du gitt din beste venninne om hun satt i din situasjon?
Hva tenker du hun burde gjøre? Hva hadde du oppmuntret henne til?
Lukk døren hadde jeg sagt til henne.. lukk døren, lag deg god mat.
Sov, hvil, spis, se en film, RO ned hvisket jeg mens tårene trillet.
Nettopp sier hun og smiler, og de rådene tenker jeg du bør følge fra nå av.

Det er knappe 10 uker til du er seksbarns mor, ikke start i den rollen på bånn.
Nå må du gi deg selv en klapp på skuldra også lar du roen og hvile finne deg.
Du og resten av flokken din trenger det.
Hun har så rett.
Så fra i dag skal jeg prøve.
Da passer det jo perfekt at minstemor ikke er i form og trenger en hjemmedag i morgen.