Jeg vet du hater når du får dette spørsmålet innleder hun med.
jeg mener ikke å være frekk…

Jeg er i gang med å innlede en av dagens “svare på snap” runder. Satt meg godt til rette og nå var det hennes snap.
”
Jeg vet du hater når du får dette spørsmålet, men jeg må bare spørre likevel.
Hvorfor har dere seks barn? Jeg mener ikke å være frekk
Årsaken til at jeg spør er ikke fordi jeg er skeptisk eller kritisk.
men fordi jeg sitter med et så inderlig ønske om å få et barn til.
Mannen Spør etter argumenter på hvorfor vi skal ha et barn til og jeg merker jeg kommer til kort.
Vi har tre barn i dag, og hvorfor i all verden ønsker jeg meg et til barn?
At hjerte har rom for et til er for lite konkret og for svevende for en mann som er skeptisk.
Hva er fordelen med mange barn?
Hvorfor tenker dere at deres valg er positivt når “alle andre” er så skeptiske?
Hilsen ei med rom for en til”

Hun har helt rett, “Hvorfor det” spørsmålet provoserer meg.
Et spørsmål som er fult av forhåndsdømming og meninger om at det vi gjør er galt fordi du selv ikke ville valgt det.
Men så måtte jeg smile litt.
Dette var en real utfordring.
Hvorfor i all verden skal man velge å ha seks barn?
Hvilke fordeler har jeg, som du som er gjennomsnittsmamma ikke har?
Vel, gjennomsnittet er 1,6 barn ca og det blir litt vanskelig å ta utgangspunkt i, men la oss ta to da?
Hvilke fordeler har vi med mange barn, versus gjennomsnittsfamilien?
Helt ærlig, så er det vanskelig å kaste ut bøttevis med argumenter.
Årsaken er ikke at jeg ikke tror det er noen, men fordi jeg selv knapt husker hvordan det er å ha to barn.
Man la meg begynne.
 
Skuldrene:
En ting jeg er helt sikker på, er skuldrene.
At de er vesentlig lavere når det gjelder det meste og det ER så deilig.
Til tross for mange små soldater som skal være med på det meste, at vi som regel er 7 mennesker (og en i magen) som skal ut av huset samtidig og mange samtaler og møter vi skal gjennom har forventningene senket seg vesentlig både til meg og til barna.
Noe som gjør at jeg stiller mer avslappet til det meste.
Det er faktisk sjeldent høye skuldre, og om de er det er det også et god grunn.

Mer fritid.
Ok, så må jeg innrømme at jeg lo litt når jeg skrev dette punktet.
For det kan kanskje høres merkelig ut, men jeg innbiller meg at jeg oftere får fem minutter her og der med fritid takket være antall barn.
Rett som det er, er det noen som finner hverandre og leker sammen eller hjelper hverandre.
De har det også mer naturlig å henvende seg til sine søsken om det skal være noe, ikke bare oss som foreldre.

Merker ikke om det er flere i hus.
Jeg husker godt når vi “bare” hadde to barn. At et barn på besøk nærmest kunne tappe meg for energi.
Og det måtte alltid litt ekstra organisering til for å tilpasse oss. Nå er det slik at vi nesten ikke merker om vi er 1 eller 2 flere i huset.
Vi lager uansett mye mat, har god plass rundt kjøkkenbordet, har stor sofa og god plass.
Ekstra takknemlig.
Det skal ikke mye til å gjøre en blivende seksbarnsmor litt ekstra takknemlig.
Ungeflokken har gitt meg en takknemlighet som også smitter over på barna (håper jeg)

Det er ingenting som heter urettferdig hos oss.
Barna er ikke like opptatt av at alt skal være helt likt og fordeles jevnt.
De lærer at selv om de ikke er likt akkurat nå vil det jevnes ut etterhvert.
I tillegg forventer de mindre, tror jeg. Fordi de er klar over at de er mange om benet.
De lærer seg at det lønner seg å dele, at man ikke bare gleder andre men også seg selv.

Er det så farlig:
Og siste punktet jeg vil touche innom denne gangen er rett og slett prioriteringer.
Dette tror jeg er vanskelig å forstå for noen som ikke har prøvd å være i mine sko, men jeg tror vi generelt kaster bort mye resurser på å tenke på ting som burde vært gjort, møtt opp på eller prioritert. og med snart seks små barn MÅ man bare prioritere for å komme gjennom hverdagen.
Og det er MYE jeg lot ta opp både mye tid og energi på før som jeg ikke tenker stort på lengre.
Det er mye enklere nå å velge å reise på stranden med hele gjengen fordi været er fantastisk, til tross for at kjøkkenet ikke ser ut i måneskinn.

Når jeg sant skal sies, så er ikke det å ha seks barn noe for alle og enhver.
Skal jeg være helt ærlig så trodde jeg ikke det var noe for meg heller.
Men man vokser inn i de fleste roller bare man vil (eller må)

Når man velger å få mange barn, tar man et valg om å leve en hverdag i et samfunn som ikke er tilpasset seg og sitt.
Så fort man velger å få det tredje barnet opplever man konsekvenser.
Større bil, mere avgifter, utgifter, faller utenfor typiske familiepriser osv.
Og alt dette i tillegg til å konstant leve litt med kritiske blikk, meninger og forventninger.
For hvorfor i huleste velger vi egentlig å få seks barn? 😉
 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå