At tiden flyr, sier det fleste.
Og en ting er sikkert, det er jeg jammen meg enig i, men fy SØREN som tiden flyr når du har 5 små, en i magen, en butikk og drive og et hus som skriker.
Jeg var sikker på at jeg skrev en oppdatering forrige uke, og når jeg søker, ser jeg at forrige uke var i uke 24.
Altså for en måned siden, ikke forrige uke.
Jeg merker godt jeg er i uke 28, men til tross for at tempoet er høyt klarer jeg fortsatt å henge temmelig godt med.
Men at tiden er hektisk er det ingen tvil om.
Før slike gravid oppdateringer ser jeg alltid gjennom bildene min, og et godt bevis på at tiden er hektisk.
Dette er det eneste jeg har knipset av kula den siste mnd.

 
Mye har skjedd med kula på de fire siste ukene.
Jeg må le litt når jeg ser jeg skriver at jeg ikke kan forstå at jeg skal bli større.
For GJETT om denne kula har vokst.
Første symfysemål er unnagjort, og at vi allerede sprenger skjemaet tyder på at denne kula virkelig har tenkt til å synes denne gangen.
Alt er bra der inne til tross for store symfysemål, men vi har det under litt ekstra ettersyn.
De har jo ikke akkurat vært små disse babyene i magehula mi.

 
At jeg allerede er i uke 28 er helt ærlig uvirkelig for meg.
Og jeg vet godt at tiden fremover ikke heller kommer til å snegle seg frem.
Førjulstid og masse å gjøre både her og der.
Også ELSKER jeg jo denne tiden, og når man koser seg og har det gøy, går jo tiden ekstra fort 😉
Jeg er så ofte jeg orker og kan på jobb. Det er mulig å styre litt hverdagen min litt i forhold til tempo, men helt ærlig synes jeg det er vanskelig å posjonere.
Så rett som det er går jeg på en smell og blir fryktelig sliten.

Kula er stor, beina hovne og bekkenet begynner dessverre også å slarke litt, noe som gjør at det å gjøre de
dagligdagse små tingene er hakke mer slitsomt enn ellers.
På jobb er jeg omringet av småttiser.
Kulemager har blitt til babyer siden vi åpnet og jeg merker at jeg gleder meg virkelig til å hilse på karen i magen.
Det er fortsatt uvirkelig at vi skal oppleve enda en babytid og et nytt menneske i familien.
Men kroppen forteller meg med tydeligere og tydeligere signaler at jeg bærer barn.
At han turner og sparker der inne er mer tydelig nå.
han er fortsatt ikke den mest aktive babyen i magen, men jeg kjenner spark og bevegelser mye bedre.

Betryggende og godt, for jammen har jeg vært bekymret de dagene jeg ikke har kjent noe.
Jeg har bestemt meg for å jobbe litt med å overbevise meg selv om at det snart er en babytid.
Minstemann har enn så lenge to bodyer i skuffen, ingen seng, ingen vogn, ingen bilstol, ja.. egentlig svært lite.
Så fra nå av skal jeg begynne å handle inn sånn smått.
Begynn med litt redebygging rett og slett <3