Jeg merker det merkelig nok mest om kvelden.
Kanskje det er fordi det er eneste tiden av døgnet hvor jeg har tid til å sette meg ned og tillate meg selv å gjøre minst mulig.
Jeg har alltid noe å gjøre.
Ikke at det er noe galt i det, jeg trives godt med å ha noe å fylle hverdagen med.
Noe hadde vært oppriktig galt ellers, jeg har tross alt fem små 😉
Men egentid på kvelden er også gull verdt.
Men i det siste har jeg fått selskap.
Et gjensyn jeg hadde håpet å slippe unna.
Den er heldigvis ikke veldig tilstede enda, men nok til å sette meg litt ut.
Pirker meg på skuldra når jeg aner fred og ingen farge.
Gjøre meg litt uvel og ukonsentrert.
Gi meg et lett snev av kvalme, klamme hender og hjertebank.
Urolig mage og en form for urolighet i hele kroppen.
Jeg snakker om fødselsangsten.
Jeg hadde så inderlig håpet å slippe denne gangen.
Med to relativt gode fødselsopplevelser bak meg burde det jo være et godt grunnlag for å slippe.
men den gang ei.
Jeg har klart meg fint til nå, trodde faktisk jeg hadde vunnet da den har vært følgesvenn hele veien de tidligere svangerskapene.
En periode gledet jeg meg til fødsel, på en måte.
Men nå har den altså fått overtaket.
Den setter meg ut, plukker meg fra hverandre på et vis.
Gjør meg ukonsentrert og ueffektiv.
Kanskje er det fordi ukene går raskere enn jeg klarer å holde tritt med.
uke 28 i morgen, under 100 dager igjen til termin.
Mest sannsynlig vil de vurdere igangsettelse pga tempo på tidligere fødsler.
Med andre ord er fødselen her om kanskje 12 uker.
Og jeg har ingen valg, jeg MÅ føde.
Sånn er det bare.
Jeg kjenner jeg får skjelven i hendene bare ved å skrive det.
Jeg må.
FØDE.
Det er ikke frykten for noe galt som spiser meg opp, men frykten for det ukjente.
Ikke smertene, selv om jeg selvfølgelig ikke gleder meg til å ha vondt, men det å ikke vite hvordan ting går eller blir.
Og sist men ikke minst, jeg er livredd for at det skal gå like hurtig som med Oda, (hennes historie kan du lese her)
En hurtig fødsel har mange fordeler, man er i god form etterpå men fy søren så heftig det er mens det står på.
Iløpet av de minuttene det står på var jeg på et punkt der helt sikker på at jeg kom til å dø.
Angst er ubehagelig. Rett og slett.
Altoppslukende og ekkelt.
For hver eneste gang den tar grep, mister man litt av seg selv.
Man blir usikker, bekymret og redd.
Trikset er å ikke la den få overtaket.
Hver eneste gang den kommer snikende prøver jeg å holde fokus på premien.
Eyes on the price.
Jeg vet jo, at fødselen er verdt det.
At følelsen etterpå er uerstattelig.
Men ukene før føles uutholdelig.
Jeg kan ikke la den vinne.
Den forbanna angsten..
Den forbanna fødselsangsten.
2 kommentarer
Jeg gruet meg veldig til min fødsel nr 3, da fødsel nr 2 ble tøff. Den siste uka før termin klarte jeg ikke tenke på noe annet, og hadde det knalltøft. MEN termindagen kom og fødselen var igang, og den ble så fin, så fin 💕 4 minutter, så var det over. Panikken tok meg da vannet gikk og jeg kjente at NÅ kommer han, men jeg kan ikke huske noe smerte, alt ble bare glede og en helt sinnsyk følelse av mestring!
Hei.. jeg har selv fødselangst.. selv om jeg sitter her høygravid med nr 3 i magen.. tidligere normale fødsler,men det er det å ikke ha kontroll på noe tror jeg som skremmer meg. Redd for at jeg ikke skal klare det,at det skal skje noe med meg eller babyn. Men det værste denne gangen er at ingen hører på meg.. å prøver jeg forklare ender det opp i hysteriske gråteanfall.. jeg vil helst settes igang istedet for å gå 14 dager over.. sist gang gikk det 9 dager over før det starta av seg selv. . På de 9 dagene sov jeg ikke,spiste lite og var generelt helt utslitt av å gå så lenge ekstra å bekymre meg.. prøvde å forklare dette på sykehuset men så lenge ungen hadde det bra var 14 dager over innafor sa de.. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. føler meg bare overkjørt å jeg hater dette svangerskapet akkurat nå.. prøver modningsakupunktur denne gangen da.. i håp om at det kan hjelpe.. har du noe erfaring med det?