Han er et regnbuebarn.

Regnbuen.
Vakker på en himmel over et landskap som har vært gjennom et uvær.
Et fenomen som oppstår selv om bakken fortsatt er våt, ja til og med mens regnet fortsatt faller.

Regnbuen oppstår etter en storm, et heftig regnskyll og er et magisk skue på den mørke himmelen.
Den gir håp om at regnskyllet snart er over.
Den vesle kroppen i magen er et regnbuebarn.
En av mange.
Et regnbuebarn er et barn som blir unnfanget etter man har mistet et annet.
Enten i fosterlivet eller utenom.

Og han, i likhet med mange andre regnbuebarn er unike på sitt vis.
De bringer håp etter en mørk tid, samtidig som de har noe så uendelig sårbart ved seg.
Man vet hvor skjørt livet er.
Det gjør fortsatt vondt, om jeg tillater meg å tenke ordentlig på det.
Til tross for at vi mistet det mange vil kalle tidlig i svangerskapet.
Det tar ikke mange sekundene før to blå streker på en test forandrer livet ditt, hvordan du tenker, ikke minst forandrer deg.
Enten den ene eller den andre veien.
Uansett om svangerskapet var ventet, overraskende eller uønsket gjør den positive testen noe med deg.
Gir deg tanker og følelser som må jobbes med.
Og litt etter litt forandrer de alt.
Så blir man vant med tanken, og begynner å løfte blikket.
Hvordan blir livet nå, som man har sett to blå.
Man forbereder seg, legger planer og drømmer.
Også, skjer det som bare ikke skulle skje.
Livet i magen ble aldri noe liv.
I stede ble det smerter, både fysiske og psykiske.
En sorg, et tap og en enorm skydfølelse.
Hva gjorde vi galt?
Hva skjedde?
Hvorfor ville ikke det bankende hjerte i magen, den lille kroppen mer?
Man kan trøste seg med at det er naturens måte å rydde opp, ikke levedyktig.
Men uansett gjør det vondt.
Det er ingen trøst, i sorgen.
Så kommer de, regnbuebabyene.
De som på nytt fyller en med håp og forventning.
Men også med en frykt og respekt.
Hva om det skjer en gang til?
Hva om ikke dette hjerte vil mer?
En regnbuebaby er et symbol på håp, men også på en kamp som er kjempet.
og han i magen er nettopp dette.
Vi gleder oss over livet som spreller i magen, men er også uendelig redde for sårbarheten.
Måtte tankene, drømmene og planene få bli denne gang.
Livet altså..

12 kommentarer
    1. Aldri hørt om regnbuebarn – så fint ❤️
      Da er min lille tulle også et regnbuebarn, så fint ❤️

    2. Tårene trillar mens eg ammar vårt regnbogebarn i søvn – så sårt og fint skildra 💕

    3. Så nydelig skrevet! Jeg bærer et regnbuebarn i min mage og frykten for å miste er stor,kjenner de følelsene så altfor godt.

    4. Dette viste jeg ikke. Da er min yngste datter også et regnbuebarn 😍

    5. Tusen takk for at du deler noe så sårt og gir oss et så fint symbol på håp. Det å få ta del i hverdagen din med opp og nedturer har virkelig vært til lærdom og oppmuntring i gravidperioden min. Jeg venter en liten regnbuegutt om 3 uker og er utrolig takknemlig for å snart få møte vårt lille bønnesvar. Som du forteller, så er det aldri en garanti for planene man legger, men håpet gjør at vi tørr å stå i stormen uansett hvor redde vi er. Stor klem ♡

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg