Hun var sliten, litt redd og bekymret mammaen som sendte meg snap i dag.
Hun satt i sofaen med en liten kar ved sin side på 3 år, i magen hadde hun tredje barn på vei.
Om ikke lenge skulle de bli en familie på fem.
De går en spennende tid i møte, det vet vi alle som har fått æren av å bære frem disse små.
Det er noe helt helt unikt med å få møte de for første gang.
Å bli førstegangs er spesielt. Altoppslukende og spennende.
Man har all tid i verden til å lese seg opp hva som skjer med den lille i magen.

Det er selvfølgelig spesielt 2., 3. , 4. 5., og 6. gang også,
men fokuset er på et helt annet sted.
Man har ikke all tid i verden lengre, og den lille i magen må dele oppmerksomhet på den litt større utenpå. Fokuset er kanskje aller mest der, utenpå.
Alle ønsker jo så inderlig å skape et godt søskenforhold fra første stund.

Hun ventet nr 3 nå, og erfaringene å gå fra 1 til 2 gjorde henne litt stresset og bekymret.
Storesøster hadde ikke synes noe om rollen sin.
Og kampen for søskenkjærligheten var i gang fra nærmest første stund.
Vi snakket litt frem og tilbake, og det som forundret henne var blant annet at mens babyen var i magen var lillebror veldig spennende men i det han kom ut og hjem skiftet alt retning.
Hun ville ikke ha noe med lillebror i det heletatt.
Storesøster sa det mamman følte var stygge ting om sin bror og mente at alt var mye bedre før.
Hun synes mamman kunne ta han med tilbake til sykehuset igjen, og aller helst aldri komme tilbake.
Det er klart, det er vondt både å høre og se at søskenkjærligheten som eksisterte mens lillebror var i magen blir borte med et poff. og det er neimen ikke rart hun bekymret seg for reaksjonene når den lille skulle bestemme seg for å komme ut.
Hun spurte hvordan vi taklet søskensjalusi når vi har bragt et nytt søsken inn i hus.
Og når jeg satt meg ned for å tenke, viser det seg at det har vi ikke taklet særlig.
Vi har rett og slett ikke opplevd det. Vi har så klart søskenkrangling og rabalder nå. men aldri opplevd sterke reaksjoner når vi tusler over dørstokken min en liten nyfødt sjel.
Det kan selvfølgelig være tilfeldig.
At alle være barn har taklet det hele fint av naturlige årsaker.
At det hele bare falt naturlig.
Likevell ble vi enige, jeg og hun. Om at jeg skulle se på hva vi hadde gjort så kanskje hun kunne få noen tips?
Det ble en god prat rundt middagsbordet med min mann.
Hva er egentlig viktig for oss og ikke minst barna når vi bringer nye søsken inn.
Vi har jo gjort det flere ganger enn gjennomsnittet og alikvell ikke opplevd sjalusi.
Hva er det vi har gjort, for å oppnå en god overgang for både liten, stor og større.

Vi kom frem til disse punktene:

1. La barna ta del i forberedelsene.
   Barn inkluderer den lille veldig raskt når de får vite den store nyheten. La de få være med å ordne i stand til han eller hun skal komme også.Skru sengen sammen, se på de små klærne, ordne stelleplass og bleier.Ikke lag for store prosjekt men heller små hyppige som stadig minner på at det snart kommer en som også krever sin plass.
2. Finn en bok.
   Spesielt til de mindre som liker å bli lest til kan en bok på sengekanten være en ide.
   Det finnes mange fine bøker både om å bli storesøsken og ikke minst om babyen i magen.
   Finn en bok som fokuserer der hvor den kommende storesøsken har fokus.
3. Få omsorgsperson nummer 2 godt på banen.
   Hos oss har naturens gang hjulpet oss på dette punktet. Etterhvert som svangerskapet nærmer seg fødsel har jeg blitt mer og mer umobil og sliten. Har tilbragt mer og mer tid i sengen og pappan i huset har måtte virkelig trå til. Dette gjør at barna er vant med at det er pappa de spør først og pappa som kan fikse det meste. På den måten blir det ikke en brå overgang når babyen kommer og opptar mamma mye. For slik er det faktisk, spesielt om mamma har planer om å amme. Man ammer MYE den første tiden.
4. Feire rolleskifte.
   Vi pleier å feire at de har blitt storesøsken.
   En enkel seanse med boller, is eller noe annet “bursdagsaktig” litt pynt på bordet og god stemning.
   På denne måten markerer de at de er blitt storesøsken. Og GJETT om det er stas.
5. Si det slik det er.
   Dette er kanskje det viktigste vi gjør. Vi snakker mye om at den eneste måten babyen kan prate er å gråte, at den liker å være i armene til mamma eller pappa kanskje nesten hele tiden fordi den er vant til å ligge inne i magen. At man må skifte mange bleier, spiser ofte og kanskje til og med er våknen om natten og gjør mamma og pappa veldig trøtte.
   Man har lett for å bare prate om det idylliske og koselige med de kommende søsken, og da er det neimen ikke rart de får litt sjokk om de får en 50 cm lang liten bråkebøtte i hus.
6. Husk at vi alle er forskjellige.
   Selv om du opplevde massiv søskensjalusi første gangen, er det ikke sikkert du opplever det igjen. Selv om du gjør det sammen som oss, kan det fint hende du opplever sjalusi.
   Det er ikke rart, at barna reagerer litt når det plutselig kommer inn noen som de må dele plassen med og som stjeler oppmerksomheten. Sjalusi er en følelse det er vanskelig å takle og svelge på mange måter. Sjalusi er vondt både å oppleve og å se.
   Men glem for all del ikke å fortelle den lille store nybakte storesøsken at det er helt greit å være litt skeptisk.
   Prøv å forstå, være tålmodig og ikke dytte, men heller oppmuntre.

Plutselig en dag, finner du de i en magisk lek og du får beskjed om å holde deg unna 😉

Det er mye som har skjedd de siste dagene.
Helt vanvittige saker har foregått rundt oss og med oss.
Vi veltet om livene våre i juli, flyttet privat og gjorde en massiv endring i bedriften vår.
Så stor at for en drøy uke siden fikk jeg en av mine største drømmer oppfylt.

Sammen med min mann åpnet vi dørene til vår egen butikk.
Dagene før var helt sinnsyke. Vi jobbet 12 timers dager, rasket oss hjem for å se ungeflokken som ble passet på av bestefar og min søster.
For så og sove litt før vi skulle på jobb igjen.

Så kom dagen. 1. august og vi stod stolte å ønsket velkommen til en god mengde mennesker som hadde reist både langt og kort for å se og handle i vår butikk.
De påfølgende dagene har bestått av å møte mange mennesker, hjelpe mange mennesker og ikke minst lære MYE.
lange dager fylt med usannsynlig mye moro og ikke minst mange spennende mennesker.
Energien min har uten tvil gått til butikken de siste dagene.
Sugd ut alt jeg har hatt av krefter og jeg har følt meg tom når jeg kom hjem.
Det hjelper jo ikke akkurat på energilageret at man bygger et lite menneske også.
For kula er med, på alt som skjer.

Blogg og facebook har måtte lide, rolige dager, med lite nytt og spennende.
Mange av dere har etterspurt mer innhold, og flere har spurt om jeg har tenkt å gi meg.
Og svaret er uten tvil NEI 🙂
Å få lov til å dele, engasjere og inspirere er det som er det som inspirerer meg.
Det som holder meg oppe, ja rett og slett frisk og ikke minst som motiverer meg.
Det har kanskje vært deilig, å tatt en ørliten pause, vel helt stille har det ikke vært, men stillere.
Også må jeg bare kjenne min begrensning.
Men det er en kanal som har vært med meg hele veien og som jeg ikke klarer å legge fra meg.
Nemlig snapchat.

Jeg må bare innrømme, jeg er rett og slett avhengig.
Jeg er rett og slett takknemlig for det gule lille spøkelse og verden den bringer med seg.
Det er en liten flokk der inne, som utrolig nok følge med på hva vi gjør, hva jeg tenker, føler og mener.
Og som synes det både er alrigth og hyggelig å se gjennom storyen min løpet av en dag.
Det varierer, hvor mye og hva jeg deler med dere.

Enkelte dager er det nærmest uendelig med innhold, mange små øyeblikk, kanskje er vi ute på vift eller vi tar for oss et tema.
Andre dager er det kun få snapper med små glimt fra en travel hverdag.
Jeg liker å dele, men det er ikke den delen jeg er avhengig av i grunn.
Det jeg er avhengig av, er dere.
Snapfammen min.

Dere som deler små glimt av deres hverdag, hendelser, øyeblikk, store som små.
Jeg har fått følge svangerskap fra positiv test til første ri.
Små sjarmtroll fra nyfødt til første skritt.
Jeg har rett og slett blitt godt kjent med flere av dere.
Dere er blitt mine små orakler, jeg kan spørre dere om alt, søke gode råd og tips.
Diskutere og engasjere. Ikke alt vi er enige i, heldigvis. Men fy søren så mye jeg lærer av dere.
Dere er omsorgsfulle, heier meg frem og gir meg motivasjon.
Og alt dere deler gjør at jeg føler meg innafor, normal og mer enn bra nok.
Innimellom tenker jeg at en hver sliten småbarnsmor burde få ha tilgang til min snapkonto.
For det dere deler, er virkelig fantastisk.
Dere gjør småbarnslivet vakkert.
Tusen takk, for at dere vil engasjere dere i mitt, og lar meg få en sniktitt i deres.
Dere aner virkelig ikke hva dere gjør med og for meg.

Og du, vil du joine oss.
Kan du klikke HER for å legge meg til (om du er på mobil) Eller søke etter Idebankmamma på Snapchat

” Forskere advarer, ettåringer blir stresset av å begynne å barnehage”
“politisk eksperiment å sende ettåringer i barnehage”
“ettåringer utslitt av barnehagen”
“For tidlig barnehagestart kan gi ettåringen varige men”
“ettåringen er for liten til å begynne i barnehage”.

Som bekymret litt sliten småbarnsmamma, midt i tilvenning av minstemann er det dummeste du gjør å google om ettåringen i barnehagen.
Artiklene som popper opp  først er hverken god motivasjon eller oppmuntring for klumpen i magen som kanskje vokser.
Vi er midt i det nå, eller, vi er egentlig ved oppløpssiden.
Det er straks på tide å ta det første hade bra, sees etterpå og tusle rakrygget men krokbøyd ut av barnehagen mens man kniper igjen øynene og tviholder på et verkende hjerte.
I morgen er første dag alene i barnehagen for våre to minste.
Jeg gruer meg litt, men fy søren som jeg gleder meg også.
Jeg gleder meg til hverdag, rutiner og et rom for at jeg kan gjøre mitt, hvor jeg med god samvittighet kan jobbe de timene jeg får til rådighet.
Jeg gleder meg til egentid. Rett og slett.

Men aller mest gleder jeg meg på deres vegne.
Tenk at de er så heldige å skal få begynne i barnehage, begge to.
Et sted proppfull av mange andre flotte barn som de kan leke med og lære av. Knytte vennskap før skole, ja til og med kanskje vennskap som varer livet ut.
Også de voksne, som ånder og lever for å skape trygge rammer, gode erfaringer og dele masse visdom.
Som er utdannet for å ta best mulig vare på mine barn.
Som oppriktig og ærlig ønsker at våre barn skal ha det trygt og godt, hver eneste dag.
Voksne som mest sannsynlig vil gjøre en forskjell for våre små.
Kanskje vil de huske noen av de, resten av livet.
Jeg husker enda Heidi, Hun med det lange håret som jobbet i barnehagen min.
Hun var uendelig flink til å tegne katter, hadde verdens best klem og luktet alltid fersk appelsin.
Så sier kanskje noen eksperter at barnehage både er skadelig og uforsvarlig for de minste.
Og for noen barn stemmer det kanskje.
For det skal selvfølgelig sies, at for enkelte små er det å bli kastet inn i  barnehagehverdagen, hardt og brutalt.
Overgangen blir for brå, men for de aller fleste går det seg også til.
Det krever tålmodighet, standhaftighet og masse kjærlighet.
Både fra deg som forelder og de ansatte.
Jeg gleder meg på mine barns vegne for at vi og de har denne muligheten.
Et sted å være, for å leke og lære.
Om seg seg og andre.
Vokse og erfare.

Min oppfordring er klar, ikke google, ikke les hva ekspertene sier.
Forskningen som er gjort er ikke på ditt barn, ekspertene er ikke ekspert på ditt barn.
Du er.
Møt barnehagen med åpne armer og åpent sinn.
Se på de som en samarbeidspartner og sammen jobber dere for at barnet ditt skal få en best mulig hverdag.
To små fra oss skal i disse dager lære seg å si hade til oss ved porten.
I morgen skal de for første gang oppleve at barnehagen er barnas og de ansattes arena med oss voksne som tilskuere.
I morgen blir det klump i magen, tårer i øyekroken og en klump i halsen.
Men også sommerfugler i magen og et inderlig håp om at våre små er klare.

For det er jeg.
og GJETT om jeg gleder meg.

//Inneholder annonselenker til Cubus

Vi er i siste innspurt folkens.
Hverdagen lusker rundt dørkarmen og jeg må innrømme at det er en fryd å kjenne på.
Juli måned i 2018 har så absolutt ikke vært preget av ferie for vår del. Jeg tror faktisk jeg aldri har jobbet så mye som akkurat denne mnd.
Men barna har hatt fri, falt ut av rutiner og rytme og vi er i full sving med å etablere de igjen.
I år blir alt nytt for oss, vi går fra 2 til 3 skolebarn og helt ny skole ikke minst og Oda som har vært hjemme med oss til nå, skal (endelig?) få begynne i barnehagen sammen med Jonatan som er en dreven barnehagegutt men som pga flyttingen må bytte.
Det begynner å bli litt kriblinger både her og der.
Denne uken starter barnehagetilvenning, og innen den er over må vi gjøre oss klare til skolestart også.
Det er jo ikke rart både liten og stor er spente.
Skolesekken er kjøpt inn og nye skoleklær fra Cubus er klare.

Jeg må innrømme at jeg gleder meg til hverdagen, den er den jeg liker best, selv om avbrekk er deilig selvfølgelig.
Men sommerferien, den kan altså være unektelig lang altså.
Men hvordan få hverdagen til å gå rundt da med barnehage og eller skolebarn.
Mange spør oss om råd, vi er kanskje å annse som drevne i faget?
Min erfaring er at man stadig lærer seg noen tips og triks, men 5 gode tips til både barnehage og skolestart skal jeg kunne gi.
La oss begynner med.

5 gode tips til barnehagestart.

1. En god start på dagen
Sett deg inn i barnehagens rytme og planlegg morningen deretter.
Om det er rom for frokost i barnehagen er det ofte en god start for barnet å få spise en matbit i barnehagen før leken begynner.
Andre barn foretrekker en rolig start hjemme, men da er det viktig å vite når ting starter i barnehagen så man kommer i god tid.
Det er hverken gøy for de andre barna eller barnet ditt om alle må vente på dere.
2. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig..
Klær. Du har sikkert hørt utrykket før og min erfaring er at dette stemmer. Både for liten og stor.
men aller mest kanskje de minste små. Klærne i barnehagen er viktige, både ute og inne.
Gode, myke, bevegelige klær er like viktig inne som ute.
De er aktive alle plasser. Klær som tåler en støyt, som tåler å bli brukt og ikke minst vasket utallige ganger.
Barn i barnehagen blir møkkete, de trenger ofte mere skift enn når de er hjemme.
Akkurat nå er det 3 for 2 for alle barneklær fra minst til størst hos Cubus.
En gylden mulighet til å sanke både barnehage og skoletøy. Du finner  gode tips til barnehagetøy og ikke minst utvalget her

3. Søvn er viktig.
For de aller minste som fortsatt sover på dagen, innebærer det selvfølgelig at barnet også må sove i barnehagen.
Min anbefaling er å la barne få sove i vante omgivelser.
Om du går til innkjøp av en sovevogn i barnehagen, la barnet få sove en stund i denne hjemme også.
4. Lange dager.
Jeg skal IKKE gi et råd om at man skal unngå lange dager. For noen er dette rett og slett umulig å unngå pga reisevei og arbeidstid.
Og det går som regel helt fint, jeg lover.
Det jeg derimot kan gi et godt råd om, er å huske på at det er lange dager også for barna.
Og vet du hva som går hånd i hanske med lange dager i barnehage? Rolige ettermiddager.
Rist vekk dårlig samvittighet og tillatt dere selv å ha 3-4 ja kanskje til og med 5 rolige ettermidager i starten om det er mulig. Her skal det selvsagt også tilpasses barna, noen takler de travle dagene utmerket, andre får mer enn nok og synes at fredagen i barnehagen er like slitsom som du synes arbeidsdagen er.
En helt rolig ettermidag, med rolig tempo og påfyll, er så absolutt å anbefale både for liten og stor.

 
5. Ta den tiden barnet trenger.
Tilvenning har ofte en liten oppskrift for hver enkelt barnehage.
3 dager hvor barn, foreldre og barnehage skal jobbe sammen for å etablere en trygg og god barnehagestart.
Noen barn faller rett inn i rytme, barnegruppa og opplegget og stortrives.
Kanskje holder det i massevis med en dag sammen med mamma og eller pappa men så er det klar for å utforske på egen hånd.
Andre igjen, synes det er trist, skummelt eller veldig annerledes i en god stund, mye lengre enn tre dager og trenger kanskje enda lengre tid.
Man har krav på fri i forbindelse med tilvenning, men i begrenset dager.
Utover det må man bare ha god dialog med barnehage, gi urolige barn litt kortere dager om så mulig og betrygge barnet om at dette er både trygt og godt.

 
Men så sitter du kanskje med en tannløs liten kar eller jente med ny skolesekk og nykvesset gråblyant. Klar som bare det til å begynne på skolen.
Det blir en helt ny hverdag, det er du nok klar over. Skole forventer noe annet av barna, og foreldrene i grunnen.
Er du spent? Skjønner deg godt. Jeg skal i gang med min 3. skolestart.
og her er mine

5 gode råd til skolestart

 
1 . Uten mat og drikke duger eleven ikke.
Noen er vant med å måtte smøre matpakke, andre har flaks og slipper å smøre for barnehagebarna.
men når det kommer til skole er det svært svært svært sjelden man slipper unna.
En god matboks med god plass, flere rom til litt variasjon og en drikkeflaske er en god investering til skolebarnet.
2. Ikke bare bak pulten.
Heldgvis er også elevene ute på flukt innimellom.
Noe som også krever at skolebarna har klær og utstyr “i orden”
Gå over garderoben, passer støvlene, hva med regntøy? Ull? og hva med resten av garderoben. Visste du at barna også skal ha med seg skiftetøy på skole?
Å handle første skoledag tøy er stas, men ikke glem resten av garderoben også. Før du aner det skal de på blåbærtur og regnskyene henger tungt.
Tilbudet hos Cubus med 3 for 2 gjelder ikke bare for basistøy og fine første skoledagtøy, men også ull, regntøy, allværsjakker og andre yttertøy.
Klær som tåler bruk og som ikke minst er ok å røre seg i. Klærne til skolestart finner du her.

3. Lag plass til lekser.
Dersom dette er familiens første skolebarn vil dette bli noe helt nytt og noe kanskje overraskende tidkrevende.
Mange gjør bommerten med å etablere en plass til skolebarnet hvor det ikke er plass til flere.
Å ha et sted hvor både liten og stor sitter godt er viktig, for lekser kan ta tid.
Med å lage plass til leksene mener jeg både fysisk og psykisk.
Lekser tar tid og krever tålmodighet både for liten og stor.
Gjør plass, både ved å ha et sted å gjøre de, men aller viktigst ha tid.
For å hjelpe barnet med å trives med skole og skolearbeid er det viktig å prioritere lekser.
4. Ha et godt system.
I begynnelsen av hvert skoleår ramler det mange lapper og beskjeder inn.
Mange aktiviteter som tilbys, foreldremøter og informasjon ifra klasseforstander.
Fotballtrening, kor, teater, håndball, kunstskole osv osv.
kanskje det er lurt å ta stilling til hvor mange aktiviteter det er rom til før alle lappene ramler inn.
Skole og kanskje SFO har andre tider, plutselig har dere en deadline på morningen også.
Sørg for å ha med hele familien på de nye tidene og den nye rytmen.
Her bruker vi en kalenderbok og en magnettavle på kjøleskapet hvor vi noterer ned alt som skal gjøres.

5. Det blir annerledes.
Siste råd er til deg som foreldre. Forbered deg på at det blir annerledes.
Jeg så selv kanskje lett på det å få skolebarn, med lave skuldre gikk jeg inn og frydet meg over at barnet gledet seg sånn.
Det er viktig for meg og oss og alltid framsnakke skole med barna til stede, for å hjelpe barna med en positiv holdning til skolen.
Men jeg merket fort at jeg følte jeg kastet barnet inn til ulvene.
Helt alene, ingen voksne å snakke med når barnet ble hentet. Ingen rapportering om dagen eller dovaner.
Hvor mye han eller hun hadde spist eller hvem hun hadde lekt med.

Å finne en måte å snakke godt med skolebarna er kanskje ikke så lett, men knekk den koden og jeg skal love deg at skolestarten blir litt enklere å takle.
Og sist men ikke minst.
GLED DERE!
Dette kommer til å gå så fint.

//annonse

Det er temmelig kaos rundt oss om dagen, pakking og pappesker over alt.
Noe er i dette huset, andre ting er i det andre huset.
Vi ordner og styrer og har ekstremt lite dødtid.
Jeg kan ikke huske sist jeg så på TV faktisk….
Oda er med på det meste som skjer, trives godt når det er litt action rundt seg og ekstra stas er det om vi flytter litt på oss løpet av dagen også.
Hun er temmelig blid denne frøkena, så lenge hun har to faktorer.
Mennesker rundt seg som gir litt oppmerksomhet nå og da, og jevnlig tilgang til mat og drikke.
For uten jevnlig påfyll blir denne frøkena temmelig hårsår.
Hun har egentlig vært sånn siden den dagen hun kom til.
Og hele veien vært temmelig glad i mat også, både pupp og fast føde.
Men at hun har noen favoritter er helt klart.
Vår utfordring er at vi er en familie som er veldig glad i felles måltid og enn så lenge er hun litt i utakt med de.
Men vi vet det kommer seg.
Jeg får ofte spørsmål, hvordan Oda spiser nå som hun er ett år.
Og det tenkte jeg at jeg kunne snakke om.
Jeg vil først innlede med å si at jeg så langt derifra er en ernæringsfysiolog, jeg er bare en mamma som gjør så godt jeg kan.
Hos oss finnes ingen nei-mat eller ja-mat. Vi spiser litt av hvert og prøver å varier selv for minstemor som kunne spist det samme hver eneste dag.
Hun har netter hvor hun har et lite nattmåltid innimellom. Ikke hver natt men noen ganger.
Hun nektet selv å amme fra hun var rundt 10 mnd, så hun får en flaske med tillegg om sulten skulle ramme henne på natta.
Dersom det ikke skjer, får hun gjerne en liten flaske på mårra kvisten mens vi venter på at resten av familien skal bli klare for frokost.
Frokost før  kl 08 00
2 grove skiver med variabelt pålegg.
For tiden er det smør og smoothies som gjelder.
Oh yes, klemmesmoothies på skiven.
Supernam i følge Oda.
Mellommåltid kl rett før hun skal sove
Får hun en flaske eller en klemmepose før hun skal sove.
Om det er klemmepose velger vi ofte de som inneholder grøt, disse metter litt mer og litt lengre.
Disse bruker vi ofte om vi er på farten når hun skal sove dupp.

Lunsj kl 11.30
Her varieres det veldig og Oda har helt tydelig perioder med mye.
Noen ganger vil hun ha lik havregrøt som jeg koker meg med litt rosiner og kanel på.
Andre ganger vil hun ha bananlapper og noen ganger er det helt innafor med en ny runde brødskiver

Mellommåltid kl 13.30 
Litt frukt, noen småsnacks som Nutristars eller eventuelt en yoghurt.
Favoritten er uten tvil banan og Nutristars som hun kan plukke selv.
Veldig kjekt for mamman og som kan benytte litt ledig tid til middagsforberedelser.

Middag nr 1 kl 15.
Oda spiser i praksis to middager.
Eller det vil si hun prøvesmaker det vi spiser når vi spiser middag. Men siden hun ikke spiser nok og vi ofte spiser middag for sent for henne velger vi ofte å gi henne et middagsglass ved 15 tiden før det er på tide å hente i bhg.
Hun henger litt igjen og synes ingenting om 1 års glassene enda, 8 mnd derimot er gull.
Jeg bruker middagsglass med god samvittighet, gode råvarer som er riktig sammensatt og som Oda spiser godt av.

Middag nr 2 kl 17.30
Denne fungerer som regel som en forrett før kveldsmaten.
Her får hun som regel myk mat i hånden og smaker på det hun vil smake.
Noen ganger har vi noe som virkelig smaker og hun spiser en god porsjon.
Da hopper vi ofte over kveldsgrøten.
Kveldsmat kl 18.30
Er et sammensatt måltid som varer lenge. Her snakker vi om å fylle på før natten.
Ikke at hun har et vanvittig godt sovehjerte men en ting er sikkert, hun sover bedre jo bedre hun spiser her.
Hun ELSKER God natt grøten til Nestlé. En naturell havregrøt, usukret og beriket med jern, kalsium, jod og Vitamin D.
Denne spiser hun ofte en god porsjon av og sier ikke nei takk til om vi tar i restene fra klemmesmoothien fra frokosten som topping.

I dunkelt soverom får hun servert en liten flaske med tillegg for å finne roen.
Dette er dagens høydepunkt for både meg og henne tror jeg.
Noen ganger sovner hun helt og da benytter jeg muligheten å bare sitte der å beundre.
 

Er det noe vi jobber aktivt for så er det matglede, for så lenge disse små (og store) spiser løser mye annet seg også.
Vi har fokus på felles måltider, hvor vi spiser sammen og samme mat.
Måltidene er en del av vårt samhold rett og slett.
Selvfølgelig har vi også kaotiske måltider med mamma mamma mamma mamma og ord i kor og søl og gris.
Men vi gir oss ikke, og går på med godt mot dagen etterpå og satser på at måltidene blir litt hyggeligere da.
Det er lov å ikke like, hos oss er man ikke flink fordi man spiser men fordi man våger å smake.
Og det tror jeg har vært en god faktor for at barna også både tørr og smake, men også tørr å sette igjen tallerkener med ingredienser de ikke liker.
Dette er en typisk matdag for Oda, men alle barn er forskjellige. Noen gode råd fra en ernæringsfysiologen Tonje hos Nestlé kan være kjekk å ha. Her kan du spørre henne om råd direkte og helt gratis. Og inne på Nestlé sine sider kan du også finne mange gode tips og råd ettersom barnet vokser.
Oda er glad i mat, har matvett og matglede.
Og de er vi VELDIG takknemlig for.

Jeg har planer og ambisjoner om en liten gravidoppdatering hver uke.
Ting forandrer seg så raskt, fra uke til uke.
Og jeg vil gjerne ta vare på de ukene her.
Jeg vet jeg har sagt det før men mye sier meg at dette er siste gangen.
Mye mer enn før 😉
Men jeg skal så absolutt ikke påstå noen ting )
Men her sitter jeg altså, antagelig godt inn i uke 17 (16+ ett eller annet) og er livredd.
Jeg er en travel dame.
Mange baller i luften og enda flere barn å sjonglere.
Sjelden arbeidsledig og takler svært dårlig dager uten planer, jeg liker at det skjer noe.
Skulle kanskje bare mangle siden jeg faktisk har fem barn 😉
Den siste uken har vært den travleste på lenge, lange arbeidsdager, tusen ting i hode og enormt mange følelser.
Vår butikk som lenge har vært nettbutikk, har nå åpnet og blitt en fysisk butikk også.
Lite ro i kropp og hode. Og til tross for at jeg har gått inn for å ta det ordentlig med ro har jeg nok tatt med meg kroppen til det ytterste av hva den synes er ok. For så sliten som jeg har vært i det jeg har funnet sengen, og så overkjørt jeg har følt meg i det jeg har våknet de siste dagene tror jeg aldri jeg har vært.
Men fy søren så gøy vi har hatt det.
Og nå er butikken åpen og i gang.
De siste dagene har vært roligere og jeg har hatt tid til å føle litt mer og ikke minst tenke.
Jeg er 17 uker, kroppen viser det godt.
En voksende kule som blir mer og mer synlig.
Denne gangen trives jeg godt med det.
På jobb har jeg vært omringet av gravide damer og fy søren så fine dere er altså.
Og jeg er så heldig å være en av de.
Men så… dukker de opp… tankene som kverner hjernen din stedefor å gi deg sommerfugler i magen.
Som gir deg en tung, ekkel og altoppslukende følelse.
Hvorfor i huleste har jeg ikke kjent liv enda?
Som førstegangsfødende skal du ikke bekymre deg, la meg få si det. Å ikke kjenne liv i uke 17  er det helt normalt.
Å kjenne liv før ordinær ultralyd er ganske typisk.
men vi er alle forskjellig og jeg har kjent liv tidlig alle gangene.
Så tidlig som i uke 13 i flere av svangerskapene.
Og første svangerskap kjente pappa liv utenpå allerede i uke 19.
Og her sitter jeg, med stor kul på magen og kjenner INGENTING.
ikke et dult, ikke et spark, ikke et fnugg, boble som sprekker eller noe.
Absolutt ingenting.
Jeg har ligget hver kveld å kjenner, venter på et tegn, et dult ett eller annet som forteller meg at den som gjemmer seg der inne trives og har det godt.
Men enn så lenge må jeg smøre meg med tålmodighet.
Formen er fortsatt superfin, kanskje den beste av alle svangerskap.
Ingen bekkenslark, ingen kvalme, ørlittegranne hodepine, litt ekstra trøtthet og en plutselig følelse av at noen stjeler energi fra meg er det få symptomene jeg har.
I tillegg til en voksende mage .
Det er fantastisk deilig selvfølgelige, men akkurat nå skal jeg innrømme jeg gjerne skulle følt meg mer gravid på sett og vis.
En smule negativ og bekymret oppdatering kanskje, men det er også en del av et svangerskap.
Jeg ser frem mot:
Å kjenne liv, kunne kjenne at det vokser inni meg på en annen måte enn at kula vokser.
Jeg gleder meg til å begynne å bygge rede og handle sånn smått inn.
herremin vi skal få en baby til <3
 
 

Hun kom til meg og og gav meg en klem.
Dette var moro, sa hun og så utover lokalene og alle menneskene med sammen meg meg.
Ja helt fantastisk sier jeg og nyter synet.
Vi er 2 timer inn i åpningsdagen. For 2 timer siden nådde jeg et mål, en drøm ja nærmest en visjon. Jeg og min mann åpnet vår egen butikk.
Det ordner seg liksom alltid for deg, sier hun og ser på meg. Forventer jeg skal svare.
Tja sier jeg..
Joh, det gjør jo det.
Her står du, nyinnflyttet i nytt hus, åpnet. butikk, kul på magen og lykkelig gift.
Snakk om å ha skutt gullfuglen liksom.
Heh vel, du har rett i at jeg er veldig heldig sier jeg, skal ikke krangle på det.
Er svært takknemlig for flokken min og alt rundt oss.
Ja jammen har du hatt flaks sier hun, stryker meg noen runder på ryggen før hun forsvinner mot boller og saft.
Flaks, jeg blir stående å tygge på ordene hennes.
Flaks…FLAKS?
Dette er pinadø ikke flaks.
Det kryr av folk i butikken som vi har lagt ned uendelig mange timer i.
Jobbet oss gjennom morgen, dag, kveld og nærmest natt.
Blod svette og tårer.

Så er det kanskje litt flaks, at vi fikk akkurat dette stedet, perfekt beliggenhet, stor og god plass og ikke minst få kjøpe et hus med plass til alle oss i samme kommune.
Men hva jeg har erfart, er man sin egen lykkesmed.
Og dette, det er absolutt ikke ren flaks.
Det er ikke mange år vi skal gå tilbake før jeg ser en helt annen versjon av meg selv enn hva jeg er i dag.
Tyngre, deprimert og temmelig motløs.
Jeg hadde dager hvor jeg ville gi opp.
Jeg hadde akkurat født mitt tredje barn og følte livet stod ansikt til ansikt mot meg og sa hardt og brutalt til meg..
Den som gir seg er en dritt.
Og jeg, jeg ville ikke være en dritt, hvem vil vell være det?
Jeg hadde akkurat kranglet på meg skoene, selv det å knyte de var et ork.
Og jeg, jeg var på vei ut av huset for første gang på 2 uker.
Ikke bare var jeg deprimert og tung, jeg hadde plutselig mistet all glede og interessese av å være sosial.
Jeg som knapt var alene ville aller helst ikke være med andre.
 
Jeg bestemte meg, i den lille gangen, på vei ut døra for første gang på 14 dager, at fra denne dag, skulle jeg ut hver dag.
Hver eneste dag, enten for å se mennesker , få meg en liten luftetur eller bare rett og slett hente posten.
Jeg gjorde nettopp det, gikk ut, hver dag.
og etterhvert, begynte jeg å glede meg over å passere dørstokken.
Frisk luft, andre mennesker og bevegelse gjorde meg godt.
og etterhvert ble jeg bedre.
Fikk igjen inspirasjon og pågangsmot.
Jeg bestemte meg for å rette blikket mot det jeg drømte om da jeg var meg selv.
Jeg er heldig, og har så langt ifra gått veien alene. Med meg har jeg hatt min beste venn og mann.
Og vi har begge to, målrettet gått i samme retning. med samme mål.
Vi har gått feil, mange ganger. Men stede for å grave oss ned og ergo oss har vi valgt å lære.
Lære av feilene, og huske de godt slik at vi unngår å gjøre de flere ganger.
Vi har ofret mye, mer enn vi hadde tenkt.
Mange har vanskelig med å forstå lidenskapen og engasjementet.
Venner har blitt utålmodige forståelig nok, snudd oss ryggen og gitt opp.
Andre har ventet tålmodig, heiet fra sidelinjen.
Gitt oss gode råd og motiverende ord.
Uendelig mange arbedstimer, de fleste ulønnet.
Jobbet syke dager, langer dager og netter.

Mandager, søndager i grunnen alle dager, selv når vi er på ferie.
Så er det kanskje litt flaks, men den har så langt ifra kommet av seg selv.
Den har passert meg i full fart og jeg har kastet meg etter, klamret meg fast og nektet å gi slipp.
Og etter å ha tviholdt en stund, må man tørre å gi litt slipp. Stole på egne avgjørelser.
Jobbe enda litt hardere og holde fokus.
Også står man der plutselig.
Å skuer utover et lite folkehav.
I sin egen butikk..