Hun var sliten, litt redd og bekymret mammaen som sendte meg snap i dag.
Hun satt i sofaen med en liten kar ved sin side på 3 år, i magen hadde hun tredje barn på vei.
Om ikke lenge skulle de bli en familie på fem.
De går en spennende tid i møte, det vet vi alle som har fått æren av å bære frem disse små.
Det er noe helt helt unikt med å få møte de for første gang.
Å bli førstegangs er spesielt. Altoppslukende og spennende.
Man har all tid i verden til å lese seg opp hva som skjer med den lille i magen.

Det er selvfølgelig spesielt 2., 3. , 4. 5., og 6. gang også,
men fokuset er på et helt annet sted.
Man har ikke all tid i verden lengre, og den lille i magen må dele oppmerksomhet på den litt større utenpå. Fokuset er kanskje aller mest der, utenpå.
Alle ønsker jo så inderlig å skape et godt søskenforhold fra første stund.

Hun ventet nr 3 nå, og erfaringene å gå fra 1 til 2 gjorde henne litt stresset og bekymret.
Storesøster hadde ikke synes noe om rollen sin.
Og kampen for søskenkjærligheten var i gang fra nærmest første stund.
Vi snakket litt frem og tilbake, og det som forundret henne var blant annet at mens babyen var i magen var lillebror veldig spennende men i det han kom ut og hjem skiftet alt retning.
Hun ville ikke ha noe med lillebror i det heletatt.
Storesøster sa det mamman følte var stygge ting om sin bror og mente at alt var mye bedre før.
Hun synes mamman kunne ta han med tilbake til sykehuset igjen, og aller helst aldri komme tilbake.
Det er klart, det er vondt både å høre og se at søskenkjærligheten som eksisterte mens lillebror var i magen blir borte med et poff. og det er neimen ikke rart hun bekymret seg for reaksjonene når den lille skulle bestemme seg for å komme ut.
Hun spurte hvordan vi taklet søskensjalusi når vi har bragt et nytt søsken inn i hus.
Og når jeg satt meg ned for å tenke, viser det seg at det har vi ikke taklet særlig.
Vi har rett og slett ikke opplevd det. Vi har så klart søskenkrangling og rabalder nå. men aldri opplevd sterke reaksjoner når vi tusler over dørstokken min en liten nyfødt sjel.
Det kan selvfølgelig være tilfeldig.
At alle være barn har taklet det hele fint av naturlige årsaker.
At det hele bare falt naturlig.
Likevell ble vi enige, jeg og hun. Om at jeg skulle se på hva vi hadde gjort så kanskje hun kunne få noen tips?
Det ble en god prat rundt middagsbordet med min mann.
Hva er egentlig viktig for oss og ikke minst barna når vi bringer nye søsken inn.
Vi har jo gjort det flere ganger enn gjennomsnittet og alikvell ikke opplevd sjalusi.
Hva er det vi har gjort, for å oppnå en god overgang for både liten, stor og større.

Vi kom frem til disse punktene:

1. La barna ta del i forberedelsene.
   Barn inkluderer den lille veldig raskt når de får vite den store nyheten. La de få være med å ordne i stand til han eller hun skal komme også.Skru sengen sammen, se på de små klærne, ordne stelleplass og bleier.Ikke lag for store prosjekt men heller små hyppige som stadig minner på at det snart kommer en som også krever sin plass.
2. Finn en bok.
   Spesielt til de mindre som liker å bli lest til kan en bok på sengekanten være en ide.
   Det finnes mange fine bøker både om å bli storesøsken og ikke minst om babyen i magen.
   Finn en bok som fokuserer der hvor den kommende storesøsken har fokus.
3. Få omsorgsperson nummer 2 godt på banen.
   Hos oss har naturens gang hjulpet oss på dette punktet. Etterhvert som svangerskapet nærmer seg fødsel har jeg blitt mer og mer umobil og sliten. Har tilbragt mer og mer tid i sengen og pappan i huset har måtte virkelig trå til. Dette gjør at barna er vant med at det er pappa de spør først og pappa som kan fikse det meste. På den måten blir det ikke en brå overgang når babyen kommer og opptar mamma mye. For slik er det faktisk, spesielt om mamma har planer om å amme. Man ammer MYE den første tiden.
4. Feire rolleskifte.
   Vi pleier å feire at de har blitt storesøsken.
   En enkel seanse med boller, is eller noe annet “bursdagsaktig” litt pynt på bordet og god stemning.
   På denne måten markerer de at de er blitt storesøsken. Og GJETT om det er stas.
5. Si det slik det er.
   Dette er kanskje det viktigste vi gjør. Vi snakker mye om at den eneste måten babyen kan prate er å gråte, at den liker å være i armene til mamma eller pappa kanskje nesten hele tiden fordi den er vant til å ligge inne i magen. At man må skifte mange bleier, spiser ofte og kanskje til og med er våknen om natten og gjør mamma og pappa veldig trøtte.
   Man har lett for å bare prate om det idylliske og koselige med de kommende søsken, og da er det neimen ikke rart de får litt sjokk om de får en 50 cm lang liten bråkebøtte i hus.
6. Husk at vi alle er forskjellige.
   Selv om du opplevde massiv søskensjalusi første gangen, er det ikke sikkert du opplever det igjen. Selv om du gjør det sammen som oss, kan det fint hende du opplever sjalusi.
   Det er ikke rart, at barna reagerer litt når det plutselig kommer inn noen som de må dele plassen med og som stjeler oppmerksomheten. Sjalusi er en følelse det er vanskelig å takle og svelge på mange måter. Sjalusi er vondt både å oppleve og å se.
   Men glem for all del ikke å fortelle den lille store nybakte storesøsken at det er helt greit å være litt skeptisk.
   Prøv å forstå, være tålmodig og ikke dytte, men heller oppmuntre.

Plutselig en dag, finner du de i en magisk lek og du får beskjed om å holde deg unna 😉