Hun kom til meg og og gav meg en klem.
Dette var moro, sa hun og så utover lokalene og alle menneskene med sammen meg meg.
Ja helt fantastisk sier jeg og nyter synet.
Vi er 2 timer inn i åpningsdagen. For 2 timer siden nådde jeg et mål, en drøm ja nærmest en visjon. Jeg og min mann åpnet vår egen butikk.
Det ordner seg liksom alltid for deg, sier hun og ser på meg. Forventer jeg skal svare.
Tja sier jeg..
Joh, det gjør jo det.
Her står du, nyinnflyttet i nytt hus, åpnet. butikk, kul på magen og lykkelig gift.
Snakk om å ha skutt gullfuglen liksom.
Heh vel, du har rett i at jeg er veldig heldig sier jeg, skal ikke krangle på det.
Er svært takknemlig for flokken min og alt rundt oss.
Ja jammen har du hatt flaks sier hun, stryker meg noen runder på ryggen før hun forsvinner mot boller og saft.
Flaks, jeg blir stående å tygge på ordene hennes.
Flaks…FLAKS?
Dette er pinadø ikke flaks.
Det kryr av folk i butikken som vi har lagt ned uendelig mange timer i.
Jobbet oss gjennom morgen, dag, kveld og nærmest natt.
Blod svette og tårer.

Så er det kanskje litt flaks, at vi fikk akkurat dette stedet, perfekt beliggenhet, stor og god plass og ikke minst få kjøpe et hus med plass til alle oss i samme kommune.
Men hva jeg har erfart, er man sin egen lykkesmed.
Og dette, det er absolutt ikke ren flaks.
Det er ikke mange år vi skal gå tilbake før jeg ser en helt annen versjon av meg selv enn hva jeg er i dag.
Tyngre, deprimert og temmelig motløs.
Jeg hadde dager hvor jeg ville gi opp.
Jeg hadde akkurat født mitt tredje barn og følte livet stod ansikt til ansikt mot meg og sa hardt og brutalt til meg..
Den som gir seg er en dritt.
Og jeg, jeg ville ikke være en dritt, hvem vil vell være det?
Jeg hadde akkurat kranglet på meg skoene, selv det å knyte de var et ork.
Og jeg, jeg var på vei ut av huset for første gang på 2 uker.
Ikke bare var jeg deprimert og tung, jeg hadde plutselig mistet all glede og interessese av å være sosial.
Jeg som knapt var alene ville aller helst ikke være med andre.
 
Jeg bestemte meg, i den lille gangen, på vei ut døra for første gang på 14 dager, at fra denne dag, skulle jeg ut hver dag.
Hver eneste dag, enten for å se mennesker , få meg en liten luftetur eller bare rett og slett hente posten.
Jeg gjorde nettopp det, gikk ut, hver dag.
og etterhvert, begynte jeg å glede meg over å passere dørstokken.
Frisk luft, andre mennesker og bevegelse gjorde meg godt.
og etterhvert ble jeg bedre.
Fikk igjen inspirasjon og pågangsmot.
Jeg bestemte meg for å rette blikket mot det jeg drømte om da jeg var meg selv.
Jeg er heldig, og har så langt ifra gått veien alene. Med meg har jeg hatt min beste venn og mann.
Og vi har begge to, målrettet gått i samme retning. med samme mål.
Vi har gått feil, mange ganger. Men stede for å grave oss ned og ergo oss har vi valgt å lære.
Lære av feilene, og huske de godt slik at vi unngår å gjøre de flere ganger.
Vi har ofret mye, mer enn vi hadde tenkt.
Mange har vanskelig med å forstå lidenskapen og engasjementet.
Venner har blitt utålmodige forståelig nok, snudd oss ryggen og gitt opp.
Andre har ventet tålmodig, heiet fra sidelinjen.
Gitt oss gode råd og motiverende ord.
Uendelig mange arbedstimer, de fleste ulønnet.
Jobbet syke dager, langer dager og netter.

Mandager, søndager i grunnen alle dager, selv når vi er på ferie.
Så er det kanskje litt flaks, men den har så langt ifra kommet av seg selv.
Den har passert meg i full fart og jeg har kastet meg etter, klamret meg fast og nektet å gi slipp.
Og etter å ha tviholdt en stund, må man tørre å gi litt slipp. Stole på egne avgjørelser.
Jobbe enda litt hardere og holde fokus.
Også står man der plutselig.
Å skuer utover et lite folkehav.
I sin egen butikk..

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå