Det er ingen tvil om at jeg var nervøs for i dag.
Søvnen har blitt dårligere og dårligere ettersom dagen har nærmet seg.
jeg har vært humørsyk og ustabil.
Og når jeg våknet i dag var jeg både kvalm og stressa i hele kroppen.
I dag var altså dagen hvor vi skulle få en titt inn i magehulen.
Time sent på dagen, så jeg fikk virkelig testet tålmodigheten.
lengre dag skal jeg lete lenge etter.
En stadig leting etter noe å gjøre gjorde at timene gikk og 14.15 var det endelig vår tur.
Det gikk både kaldt og varmt nedover ryggen da jordmoren rundet hjørnet og ropte meg opp.
Av alle, var det hun som tok imot Oda som stod der å smilte bredt mot oss.
Hun bringer bare varme, Et fantastisk menneske med mye omsorg og medfølelse.
Men minnene om fødslene ble veldig klare det er jo bare 15 små måneder siden og plutselig husket jeg alt så godt.
Næmmen hei sier hun og gir oss begge en klem.
Tenk at vi skulle sees igjen.
Hun stråler og vi føler oss virkelig velkommen.
Hun følger oss inn på et rom vi har vært, hele fire ganger før.
Fire ganger før har vi tittet inn i en magehule full av liv.
Jeg sliter litt med å konsentrere meg og senke skuldrene.
Hun er rolig selv og det smitter, etterhvert.
Vi snakker til og fra, om tidligere opplevelser rundt fødsler og svangerskap.
min psykiske historie og hvordan jeg føler meg nå.
Hvordan det er med oss og formen min oppi alt vi har drevet med.
Så titter hun bort på benken?
Skal vi bare sette igang?

Jeg hopper opp på benken og får en god dose gele på magen.
Hun demper belysningen og vi får beskjed om å følge med på skjermen på veggen.
Et par raske strøk over magen og vips kommer det en liten kropp til syne.
En ivrig baby som sparker og turner, sutter på hendene sine og leker med morkaken foran seg.
Sparker ifra med bena, viser styrke og kunster. Svelger fostervann og smatter.
En frisk baby, som har det veldig godt er konklusjonen.
Alt man kan se og måle, er akkurat slik det skal.
Et hjerte med fire kammer, en perlerad av en ryggrad og en liten kropp som vokser som den skal.
Tårene triller, en blanding av lettelse og takknemlighet fyller meg.
Fy søren så heldige vi er .

Nok et liv tar form i magen min, som jeg og min fine mann har skapt sammen.
Som vokser til, og som skal fylle vår familie med sin personlighet og egenskap etterhvert.
Hun gir oss en ekstra rundtur der inne i magehulen.
Hun gir oss valget om vi vil vite kjønn eller ikke.
Vi blir begge enige om at vi vil vite, og svaret overrasker oss.
Tenk at at det gjemmer seg…
Nei kjønnet må vente litt…
Vi har en søskenflokk som må få vite først.
Vi skal fortelle de i morgen, gjett om jeg gleder meg 🙂
Jeg filmet litt fra dagen i dag på snap, legg meg gjerne til om du vil se: idebankmamma

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå