Om Isak er ditt virkelige navn vet jeg ikke,  har liksom ikke fått meg til å spørre.
Anledningen har vel kanskje ikke vært der heller, om jeg tenker meg om.
Vi har på en måte møttes i svært folksomme anledninger.
Derfor, velger jeg å skrive til deg, og kanskje, om jeg er riktig heldig, når det frem.
La meg ta deg helt tilbake til begynnelsen, eller iallfall vår begynnelse.
Ni år siden, vi var på tur og i armkroken hadde jeg ei frøken på 3,5 år.
På magen hadde jeg en gigantisk kul.
Hun i armkroken skulle bli storesøster for første gang, målet for turen var rett og slett å nyte tilværelsen som “bare” 3 en siste gang før lillebror kom og snudde opp ned på alt.
Og nå satt vi der, jeg, pappan hennes og henne.
På den sorte dame.
Du vet, skuta til selveste Kaptein Sabeltann.

Og det var her det hele startet, for ni år siden mens vi oppfylte drømmen til ei lita frøken på 3,5 år.
Det var her du gjorde fantasi og eventyr til virkelighet.
Det var her vi fikk møtt deg for første gang.
Isak, en av Kaptein Sabeltanns mest betrodde menn.
En ekte sjørøver.
Seks år siden, i vognen har vi ei på ett og en på to år. I hånden har jeg ei på seks år.
Jeg merker hun klemmer hånden min hardere og hardere.
Ved undergangen hører vi det smeller i noen kanoner, jeg merker hun skvetter.
I det vi kommer opp på parkeringsplassen ser og hører vi den sorte dame som legger til.
Nå kan hun ikke klemme stort hardere.
Så stopper hun opp, jeg stopper ved siden av.
Jeg ser hun tørker en tåre som renner ned.
Gledestårer rett og slett, ekte gledestårer.
Jeg er bare så glad sier hun.
Jeg må sett meg ned på huk og gi henne en klem.
Tror du Isak er her nå også?
Isak? spurt jeg,  jeg husket deg ikke da, det skal jeg være ærlig å si.
Ja sjørøveren vel.
Det er han kanskje, sa jeg uten å vite hvem hun snakket om.

Men så satt vi der, igjen.
På den Sorte Dame, og jammen dukket du ikke opp.
Jeg husket ikke navnet, men jammen husket jeg deg.
Fem år siden.
Vi har med oss tre små, våre venner vi har invitert med har med to.
Tilsammen har vi fem pirater som får stjerner i øynene bare vi nevner Sabeltann.

Vi har allerede fortalt de om deg, og hvordan du på turen på Grashavet har gitt oss frysninger og gåsehud.
Hvordan du gjorde eventyr til virkelighet for de små.
Hvordan du gjorde oss til vaskeekte sjørøvere iløpet av få sekunder.
Jeg tenkte, kanskje det bare er oss.
Og at du mest sannsynlig ikke var der, siden det var høsten, høysesongen var over, og det var hele fire år siden sist.
Jeg tok feil.
Nok en gang, gjorde du en helt enkel båttur magisk.
Du gav to fireåringer, om mulig, enda større øyne.
Og oss gåsehud og frysninger.
fire år siden, Vi og vårt vennepar gjentar suksessen.
Og denne gangen går vi all in. Abra Havn og det hele.
Vi har den største Sabeltann fanen du kan finne med oss.

Med oss hadde vi med oss de samme små piratene som sist, i tillegg til en liten pirat i magen.
Tre dager som ekte sjørøvere ventet oss, og det var en ting som stod på toppen av to-do listen.
Kjøre den Sorte Dame.
På veien bort spøkte jeg og eldstemor, som nå var 8 år og snart storsøster til 3.
Tenk om Isak er her DENNE gangen også.
Vi begge skjønner det er temmelig usannsynlig, men tenk om.
Ja tenk om.
Og jammen, i det vi stiger inn i Sabeltanns verden, hører skuta kommer rundt svingen, ser vi deg stående i giv akt ved siden av roret.
Mamma, Isak jo. Vesla så deg med en gang, og jammen var du ikke der denne gangen også.
Tre år siden.
Parken har oss i sin hule hånd, det er liksom blitt litt sånn at vi i en eller annen grad må ha en liten del av parken for at sommeren skal bli komplett.
Denne gangen har vi invitert med oss familie.
For første gang, er vi skikkelig uheldige med været.
Parkturen ble langt ifra slik vi hadde håpet.

Førstegang i park med familien, pga regn mistet vi en etter en, pga våte ben og kalde kropper.
Men vi ville liksom ikke gi oss, vi ville få mest mulig ut av dagen, til tross for at regnet høljet ned.
Men det var sannelig ikke bare bare, iallfall ikke med fire små og minstebror som var så liten.
Vi var akkurat i ferd med å finne utgangen da de to største stoppet brått.
NEI, vi kan jo ikke reise nå! Jonatan må jo ta den sorte dame.
Jeg hadde ikke lyst til å snu, jeg skal innrømme det. Men så kom vi på, at køen mest sannsynlig var kort, regnet tatt i betraktning.
Vi hadde rett.
Køen var knapp, og der, slik du alltid pleier.
Til tross for høljende vær, stod du å ønsket oss velkommen om bord.
Hiv o Hoi smilte du.
Hiv og Hoi smilte vi tilbake, og akkurat der og da gjorde du parkdagen komplett.
Et år siden.
Vi har lurt ungeflokken. Vi klarer knapt å slutte å smile.På vei hjem fra Danmark, tror barna nå at vi kjørte av i Oslo, de aner ikke at parken er rundt neste sving.
Du kan tenke deg jubelen som setter i gang i baksete når fem barn får vite at ferien ikke er over, men at ferien hadde to bonusdager i dyreparken.

Stemningen stod i taket, og før vi hadde svingt inn på parkeringsplassen var ønskelisten eviglang.
Jeg vil se giraffene,
Ååhh løven!
Jeg vil spise bolle i Kardemommeby!
Kan vi kjøre Hakkebakkeskogen toget?
Og jeg, satt i mitt stille sinn og tenkte.. Tenk om Isak er der denne gangen også.
Mamma, mamma han er her enda!
Hun på seks er i vill begeistring!
Isak er her enda!

Jeg kan nesten ikke tro det, åtte år siden første tur, stod du der jammen.
Like standhaftig, rakrygget og med det skeive smilet på plass.
Hiv o hoi!
I dag.
Ni år siden første gang.
Med en ungeflokk som har blitt seks ganger så stor.
Er vi nok en gang samlet i parken.
For første gang som komplett familie på 8.
Vi hadde strategisk valgt denne helgen, i midten av mai.
Første stor utflukt med seks barn. Lett galskap.
Vi trengte en park med lite folk for å komme oss gjennom dette helskinnet.
Jeg må innrømme, at jeg skulle felle tårer på Den Sorte Dame, ikke helt var en scenario jeg hadde sett for meg.

Men når du, nok en gang, dukker opp.
Etter ni år siden første gang.
Da ble det på mange måter litt for mye for en sliten småbarnsmamma.
Jeg kjenner ikke deg Isak, eller hva du nå enn heter.
Og det er kanskje litt rart, merkelig og underlig at jeg velger å skrive et brev, åpent sådan til en mann jeg ikke kjenner.
Kanskje, har jeg flaks, og at noen du kjenner leser og bringer videre, eller for alt jeg vet, har du kanskje små barn og leser mine ord selv?
Det er viktig for meg at du er klar over hva du har gitt meg, min familie, mine barn.
Du har nemlig gitt de, noe som kanskje er det viktigste i en barndom.
Nemlig magi.
Du har gjort Kaptein Sabeltanns verden virkelig.
Du har gjort eventyr ekte.
Du har gjort oss alle en smule ville etter Selveste Sabeltann.

Du har gitt oss minner, fantastiske sommerminner.
Jeg håper og tror, at dyreparken tar godt vare på slike som deg.
Jeg vil du skal vite at jeg beundrer deg, for at i over ni år, har stått trofast ved den sorte dame, og gjentatte ganger gjort en temmelig enkel båttur usannsynlig magisk.
Jeg vil at du skal vite at du har satt spor.
At jeg beundrer deg for din tålmodighet, for den må sannelig være enorm med tanke på hvor ektefølt hver eneste tur med det har vært.
Takk!
 
Hiv o Hoi Isak, Hiv o Hoi.

 
 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår