I går, satt jeg på badet å gråt.
Ikke stille romantiske tårer, men ordentlig hulkegråt.
Det er ikke første gangen tårene har trillet på badet, det er på mange måter stedet hvor alt er greit, badet altså.
Men det er kanskje første gang jeg gråt slik jeg gjorde i går.
Livet de siste 8-10 månedene har vært mye
Kort oppsummert overveldende.
La meg oppsummere de på to linjer:
Flytting med fem små, nye skole for to, første skoleår for ei, ny barnehage for en, barnehagestart for ei.
Flytting av bedrift, åpning av fysisk butikk på 500 kvm, ansettelse av 4 mennesker, pusset opp kjøkken, svangerskap, fødsel, barseltid.
Og selvfølgelig alt det daglige imellom.
Sykdom, foreldresamtaler, dugnader, treninger, middager, husvask, klesvask, snømåking, byssing, amming, rugging, leking osv osv.
Og jobbing oppi alt.
Tiden har flydd avsted, rett og slett.
Vi har hatt det ufattelig gøy, til tross for en eviglang og konstant to do liste.
Men,
Jeg har merket det de siste ukene.
Kanskje de siste to månedene egentlig.
Først bare små ting som litt vondt her og der og en trøtthet som aldri slipper taket.
Hodepine som titter innom oftere og oftere.
Bekken som plutselig slarker.
For ikke snakke om pusten som hveser bare jeg må opp fra kjeller til topp etasje.
Men alt dette til tross, jeg tenkte ikke over det.
Ikke før i går.
Jeg har sviktet det viktigste jeg har og eier.
Og det til gangs.
Jeg burde vært takknemlig, og hedret den usedvanlig fantastiske jobben den har gjort, stede har jeg forsømt den.
Langt ifra prioritert den eller tatt vare på den.
Jeg snakker selvsagt om min egen kropp.
Den som båret frem seks små, ammet de, bysset de, lekt med de.
Den som får meg opp av sengen hver eneste dag.
Den som har fått og får meg opp og frem.
Det hele begynte foran speilet. Jeg stod der med en bukse midt på låra.
Skuffet måtte jeg finne mammabuksen og hoppe inn i den, som nærmest føltes like trang som før termin.
Jeg tror aldri jeg har vært så svak som nå, så dårlig form som nå.
Og vekten har jammen meg krøpet oppover også.
Ikke at det betyr noe, men når det merkes på kroppen, betyr det noe.
Tårene rant i det jeg brettet magestrikken oppover magen og trakk Tskjorten ned.
Å svikte noen er ingen god følelse, ei heller når det er deg selv.
Det skumleste er at det liksom har skjedd i smug og underbevistheten.
Jeg er da vitterlig klar over egne handlinger, jeg har bare ikke tenkt over konsekvensene.
Og ikke engang tenk at du skal ta deg tid til å fortelle meg årsaken eller lete frem gode grunnet til meg.
Jeg er klar over, at det har vært mye.
Men det betyr da ikke at jeg skal la meg selv forfalle.
Å gi kroppen god næring stede for en bollepose tar ikke stort lengre tid.
Å trille ute stede for å gynge vugga inne er et valg, som jeg selv tar.
Men jeg skal ikke ta meg selv for hardt heller.
Lite søvn, uendelig med gjøremål og unger som krever sitt gjør selvsagt mye med egentid og egenfokus.
Det er greit, at det har blitt som det har blitt.
Men nå er det nok.
Kroppen skal slippe å håndtere mere dritt, jeg må begynne å gi den hva den fortjener.
For FY søren hvilken jobb den har gjort.
Og jammen har den litt igjen før den kan anse seg som ferdig også.
Og dette er på en måte min, tja kall det løfte til min egen kropp.
Fra denne dag, skal du kun ha velbehag…
Sorry, jeg måtte..
Nei, fra spøk til alvor,
Nå holder det.
Og for å forplikte meg til å gjøre noe, sier jeg det høyt og tydelig her.
Og for all del, dette ender ikke opp med å bli en blogg full av trening og superfood.
Men kanskje, kanskje kan jeg inspirere noen andre også?
Kanskje kan jeg ta med meg noen på prosjektet.
Kanskje satt du også på badet å gråt i går?
Hva mine mål er?
Å pleie kroppen min kort oppsummert.
Mer detaljert?
Vel jeg har ingen plan, men bevegelse og god næringsrik mat er gode stikkord å leve etter.
Førstprioritet er maten, også håper jeg tid og lyst til å bevege seg sniker seg inn også.
Hvordan er stemningen, dele kampen eller er det totalt uinteressant?
Hvordan skjedde dette?
22 kommentarer
Ja, del!!
Er i samme situasjon- latt kroppen bare forfalle og smått begynt å prøve å snu situasjonen. Sunnere mat, droppe småspising av sjokolade, snacks og annet usunt i mellom måltidene. Mer bevegelse skal også til, man angrer jo aldri etterpå? Det er bare det å komme ordentlig igang da…
Lykke til med prosjekt egen-kropp! 😊💪
MEN DU, husk at dette er OK . og det går over, og det går bra 😘 ting vil gå seg til, din superwoman!
Stå på! Viktig med en kropp man føler henge rmed på det man vil gjøre
Del med oss 🙂
Var «der» for en måned siden, og har innsett at jeg har vært alt for bedagelig i barselstiden. Sola kom, og jeg fikk motivasjon til å røre på skrotten. Det føles helt magisk nå, og jeg håper det fortsetter, selv om vinteren har besøkt oss litt igjen. Det er ikke så mye som skal til før godfølelsen kommer.
Anbefaler på det sterkeste boka «Hjernesterk – hvordan fysisk aktivitet styrker hjernen» av Anders Hansen. Den har gitt meg veldig mye inspirasjon og økt lyst til å trene. Den finnes på Storytel, og du kan høre på den mens du triller 😉
Deldeldel! Trenger litt motivasjon til å gjøre det samme
Nå møtte jeg meg sjøl i døra her kjenner jeg. Jeg gråt ikke på badet i går, jeg gråter i skrivende stund på badet etter å ha lest dette innlegget! 😭 Jeg er i akkurat samme båt og jeg føler meg helt forferdelig som ikke har hverken sett eller tenkt over dette før nå.. Jeg er med.. 💪🏻 forandring må til..
Og hvis du som har så mange små og store klarer å få til dette skal jammen meg jeg også! Du er en fantastisk inspirasjon med alt du får til! 💖 Heia oss! 😍
Del kampen!
Du og kroppen din er RÅ👊
Jeg deler gjerne kampen! Har to barn på snart 3 og 6 år. Gikk ned i vekt etter andre fødsel, og kom ned i trivselsvekt mi.. men når lillesøster var 1 1/2 år slutta jeg å amme, har også vært travelt med hverdagsstress med familie og jobb.. unger som sovner altfor seint om kveldene, når roen endelig har senket seg har det gjerne blitt cola og noe godt, enten snacks eller sjokolade…dette har jo ikke overraskende ført til at alle kiloene jeg jobbet hardt med å bli kvitt (var flink og trene og gikk lange turer under permisjonen) sakte men sikkert er kommet tilbake igjen. Så har innsett at jeg må legge om, og virkelig ta i ett tak selv, har bare ikke greid å finne fram motivasjonen enda..
Har det på samme måte, merka plutselig at klærne var litt trange! Har tre unger, jobb og skal ta eksamen neste torsdag, men som du sier er det ingen unnskyldning 😀 Vi må ta vare på oss selv, I’m in!! 💪🏼😅 (Etter eksamen da vel og merke.. 😜😜)
Del gjerne, jeg er midt i en sånn snuprosess selv nå. Det er tøft, men godt
Har det akkurat på samme måte😅sliten trøtt,vekt på vei opp😝småbarnsmamma til tre en på 1 og halvt, 4 og 7:)
Ny jobb som kjøkkensjef,dagane går i et😂
Kan signere på samme, no må ej ta tilbake MEJ sjøl🙂og mi eigentid🙂👍
Sunn mat, søvn og bevegelse – i den rekkefølgen. ✔️
Del gjerne. Du er ikke alene! Her er klærne blitt trange…
Og jeg er så enig med Cecilie! Du er superwoman!
Deler gjerne 🙂
Har såvidt begynt, har klart å småspise mindre ved å heller ta et glass vann og så en tyggis enn å tråle skapene 🙂
og spiser litt mindre porsjoner til måltidene. Har gått ned 5 kg bare på dette.
Trening er verre med, er snart 39 år og har egentlig aldri trena, så den dørstokkmila er laaaaang 🙈🙈🙈🙈
Del gjerne, trenger inspirasjon! 😄
Jeg skulle gjerne kommet meg ut av kose buksene og inn i dongeribukser igjen etter to år og to barn mere i hus jeg føler det litt på samme måte men nå er våren komet og sommeren er rett rundt hjørne har ikke lenger noen unnskyldninger og komme med de to minste sover faktisk bedre i vogna ute en de gjør inne og jeg får bevegt meg vis i stede for og sitte inne eller gå og legge meg ned på fordi jeg er trøtt og har vondt i hode og bevegelse ute i frisk luft gir jo mere energi og mindre vondt i hode 😊👍
Ja! Jeg kjente på AKKURAT det samme for 3 dager siden! At nå trenger den stakkars kroppen min litt mer oppmerksomhet og kjærlighet enn den har fått på et års tid😳
Lest do IT!
Akkurat sånn hadde jeg det og. Lillemor kom i høst og når kroppen ikke spilte på lag hele graviditeten var det tungt å starte igjen. Var godt i gang med studier da hun kom og med undervisning, prøver, oppgaver og praksistimer har det blitt mye sjokolade og kake og lite bevegelse. Men nå har det blitt fint vær og bedre tid, så det hjelper. Lillemor sover best i vogna på tur så det er jo en god måte å komme seg ut. Og med 6 uker ferie sammen i sommer gleder jeg meg til mer tid til meg og oss.
En eller annen gang har vell alle opplevd en slik situasjon!
Selv er jeg i samme båt, har en sønn på 22 mnd, og har siden før han kom til beveget meg lite og trykket nedpå alt som jeg hadde lyst på! Etter han kom til rant kg av pga amminga, og etterhvert en aktiv jobb i utebarnehage. Men nå etter å ha startet i kontorjobb kan jeg ikke la dette gå lengre!! Kroppen (rygg, skuldre og hofter) streiker.. dermed har jeg gjort små endringer! Målene er å jogge annenhver dag, da har jeg en løype på 3,5 km i skogen som er helt perfekt! Tar under 25 min nå, og sikkert enda raskere etter hvert. Så bruker jeg 15-20 min etterpå på å strekke ut, og ta noen styrkeøvelser😊
Har ikke verk i rygg og hofter lengre👏🏻👏🏻 Og det et ikke mye som skal til, litt motiverende å forbedre løpetiden sin også😊👌🏼 Når det gjelder mat kutter jeg ut godter o.l i ukedagene, og prøver å ha fullverdige middager til oss hver dag😊
Lykke til, du klarer det! Og det avler energi❤️
Jeg hørte nettopp et veldig klokt utsagn; jeg trener ikke for å bli yngre jeg trener for å kunne bli gammel! Det er så sant! Eks: Min far har aldri trent noe særlig i hele sitt liv, generelt hatt en ganske bedagelig tilværelse. Og helsa hans er ganske langt fra ok. Helt fra i midten av 50-årene har han slutt med div. plager som er livsstilsrelatert. Jeg vil ikke ha en alderdom der mesteparten av tiden min går til sykehus og div. medisinske oppfølginger pga. en tilstand jeg kunne unngått med å være aktiv. Selvsagt rår man ikke over alt, og man kan få andre sykdommer, men trening er den billigste forebyggende medisinen man kan ta.. og høyner sannsynligheten betraktelig for å bli gammel nok til å se barna sine bli voksen!
Deeeeeeel!!!!
Og helst til du blir grønn!
Spør du meg er kostholdet mye viktigere enn aktivitet. Jeg endra på mye i oktober 2018 og har gått ned 18 kg. Jeg kjente på mye av det samme som du skriver om, hodepine, bekken som krangle, slapp og trøtt. Jeg kanbikkehuske å ha så mye energi som jeg har nå. Er så viktig med det riktige drivstoffet for denne kroppen vår 🙂 vekta i seg selv er (som du skriver) ganske ubetydelig. Men alt det andre som ligger rundt. Og som (for meg) gradvis har blitt borte ettersom vekta har gått ned. Du gjør en helt fantastisk jobb med barna og jobb og blogg. Bare det at du tørr dele det som er vanskelig er jo en tankevekker. Men så er det også veldig godt å høre at du ønsker å ta med vare på deg selv <3