I går var igrunnen en helt vanlig dag.

Vel nå er jo igrunnen ingen dag vanlig med med fire små utenpå og en inni, men så vanlig som den kan bli.
Rolig igrunnen, et møte i barnehagen men ingen fysiske eller psykiske anstrengelser.

Alikevell kjente jeg på at jeg var sliten og utmattet når kveldsmørket banket på.

Vi ble enige, mannen og jeg om at en rolig kveld med netflix og sofa var på sin plass.
Barna la seg fint, stille i huset og en tvskjerm som lyste opp den mørke stua.

Fy søren så godt dette skulle bli.

Jeg fikk kavet den store kroppen opp i sofaen, det er neimen ikke bare bare med et par ekstra kilo både foran og bak og et bekken som skriker bare du ser på det.

Idet jeg finner den perfekte stillingen, kommer jeg på jeg måtte tisse… selvsagt. Hele 1 time siden sist.

Jeg kaver meg opp igjen, ber mannen sette på pause.

Tisse igjen?
Jaaa… du veet.
Han setter tålmodig på pause og drar opp mobilen som pauseunderholdning mens jeg gakker meg bortover gangen til toaletet.

På veien bort, merker jeg at ting ikke er helt som de pleier, tung i magen og en kynner setter tak der den ikke pleier. Magen føles tung og det er litt vondere å gå.Men toalettet finner jeg, får satt det vonde bekkenet ned på kanten og i det jeg endelig kan tisse igjen tar jeg en gløtt ned.

Det går kaldt nedover ryggen,

RØDT.

I truse og bukse.
Som et ildrødt øye møter det meg.
Jeg får panikk.

Finner frem papir og tørker meg.
Og det blendehvite trygge papiret blir mørkerødt.

Pulsen sprenger i halsgropen, henda skjelver i det jeg tar av meg buksen og tar på meg en annen.
Hva i alle dager er det som skjer?

Jeg vet jeg kjente hun sparket før jeg reiste meg fra sofaen, men blir med ett usikker på om bevegelsene er slik de pleier. Vi har jo kjent hverandre en stund nå. Jeg rekker å tenke, for mye og innser jeg er livende redd for at det hele ikke blir slik vi hadde tenkt.

Tenk om dette er slutten? Tenk om, enn hvis…

Opp trappen og bort gangen.
Da klarer jeg ikke mer, tårene kommer og innen jeg runder hjørnet inn på stua hulker jeg.

Han skjønner ingenting stakkar, han som sitter i sofaen å sparker ball i et fotballmål på en liten skjerm.

Hva er det som skjer? Sier han, det samme tenkte jeg for litt siden.
Jeg vet ikke sier jeg og bare stopper, lar han omfavne hele meg med sine trygge gode armer.

Det er blod, masse blod.

Skal du blø nå?

Nei, jeg skal jo ikke det.

Da ringer vi føden med en gang.
Han har helt rett, jeg selv hadde derimot konkludert med noe annet på vei opp trappen. Jeg ville jo ikke være til bry, det var kveld, og kanskje dette var normalt.

Jeg ringer,
Kom sier de, dette ser vi ikke an.

Kvelden har nesten blitt natt, vi har 4 sovende barn i hus.
Hvordan løser vi dette?

Jeg har verdens beste nabo, og en ufattelig god vennine, hun ligger under dyna, på vei til drømmeland, men river seg raskt ut for å hjelpe.

Hun kjører meg.
Hele veien til sykehuset og er god støtte på veien, får meg på andre tanker. Prater om løst og fast.
Spør regelmessig om det går bra, og det gjør det jo. Det går jo bra.
Det er mørkt, og i stillheten innimellom er det kun redselen min og lysene utenfor som holder meg med selskap.

De står klare når jeg kommer, rødsprengte øyne og et slitent ansikt.
Kom sier de, så tar vi en titt på deg.

Det er blod, ikke like mye lengre, men friskt rødt blod.
Jeg vil igrunnen ikke se en dråpe nå.

Uke 27 på papiret, man skal ikke se blod.

De undersøker babyen, hun sparker, svelger, turner, fekter med armene og snurrer rundt.
Hun har det fint. Normal mengde fostervann og en navlesnor som ser ut til å gjøre jobben sin.

Jeg slipper pusten litt til, men hvorfor blør jeg?
Innvendig ultralyd, alt er lukket og fint, ingen begynnende fødsel.

Ny lege inn.

Hun finner årsaken, Blødning bak morkaken.
Hun tar ordet raskt etterpå, lar meg ikke tenke for mye.
For klarer at det kan skje, at det ikke trenger å være farlig men at man alltid skal ha lavterskel etterpå.
Smerter, ny blødning eller andre bekymringer så skal jeg ringe.

Beskjeden var klar, jeg skulle ikke nøle.
Ikke ta egne vurderinger og analyseringer.

Jeg fikk tilslutt lov å reise hjem da de så at jeg overhode ikke var komfortabel i det firkantetbygge med hvite frakker.

Alt jeg ville var hjem til mann og barn.

Hvor vil jeg med dette innlegget?
Det gikk jo bra.

Jo jeg vil si det samme til deg, med kul på magen og et ekstra hjerte eller fler.
Ikke nøl. Ikke tenk at du er til bry, ikke bruk forum før ekte medisinsk hjelp.

Ring, be om råd.
Du er ingen lege, du er ingen jordmor, men du har ansvar for barnet i magen.

Ring heller en gang for mye, enn en gang for lite.

 

Tenk om…

Enn hvis…

RING!