Æsj altså…

De siste dagene har jeg kjent på en ulmende ekkel følelse.
En altoppslukende og forferdelig en.

At jeg er trøtt og sliter er kanskje ikke så rart, med fire små utenpå og ei inni.
Men det er mer enn det.

Det føles rart å dele med dere, føler meg naken rett og slett.
Men jeg vet så inderlig godt at det er flere av dere der ute også.

Og jeg håper og tror at dette på en eller annen måte kan styrke, hjelpe eller ja…

Ja jeg er trøtt, jeg er sliten, men det er følelsen av nedstemthet som spiser meg opp.
Den er der ikke hele tiden, men alt for ofte.

Tiltaksløs, dytter ting unødvendig mye foran meg, hvor jeg påfølgende blir sint og oppgitt fordi jeg har for mye å gjøre. Å komme seg opp og ut gjør mer vondt en godt. Ikke bare i kroppen men også i sjela.
Jeg får et merkelig behov for å gråte når jeg er alene, egentlig uten grunn.
Og det er ikke stille tårer som triller ned, det er skikkelig hulk og en grusom følelse i kroppen.

Jeg er sliten, skikkelig sliten og det tenker jeg er lov og med det kaoset vi har rundt oss er det forståelig, men når slitenheten går over til noe altoppslukende er det noe mer som ulmer.

Dere som har lest bloggen en stund, kjenner historien min, 8 år med depresjon. 3 dype daler, alle knyttet til svangerskap og fødsel. 4. gikk som en drøm. Knapt ingen symptomer, de fleste går under normale humørsvinginger, iallefall til en gravid.

Jeg trodde jeg hadde funnet oppskriften.
Jeg hadde noe å gjøre, noe som holdt hjulene i gang.
Jeg satt ikke bare der å var gravid.

Hele svangerskapet og permisjonstiden har jeg hatt mange baller i lufta, ja de har økt med tiden og nå sjonglerer jeg virkelig.

I samme tempo fortsatte jeg når denne spiren var på plass.
Og i over lengre tid nå har jeg kjent at jeg har måtte kjempe for å holde balansen.

Og flere ganger den siste tiden har jeg vippet mer og mer over.

Hvorfor skriver jeg dette?
Så nakent og kliss ærlig?

Fordi dere trenger å høre det..
Snappene tikker inn, mange hver eneste dag.
Snapper fra mødre som selv sier de “bare har to små” men synes dagene kan bli altoppslukende.

Jeg har akkurat delt en snapp hvor jeg og minstemor sitter å maler.

Hvordan rekker du?
Hvordan orker du?
Hvordan klarer du?

Superwoman, kaller de meg.
Drømmemamman.

Sannheten er.

Ingen er superwoman.

Ikke du og ikke jeg.
Jeg rekker ikke alt, jeg orker ikke alt og jeg klarer ikke alt.
Og akkurat nå…

Kan det å bare puste normalt være en utfordring til tider.

Jeg føler meg overumplet, offer av et bakholdsangrep.
Plutselig skjedde det, føles det ut som.
Selv om jeg er klekkelig klar over at symptomene har skreket mot meg en god stund nå.

Jeg får ta tiden til hjelp, ta hensyn og lytte til kroppen.
En liste med viktig og ikke viktig må frem.

Hva gjelder nå, hva er viktig senere?

Akkurat nå har jeg ikke lyst til å gjøre noe.
Holde sengen, gjemme hode under puta og late som jeg ikke er her.

Jeg kan gjøre det også, litt, men ikke lenge.

Jeg er her, og skal være her.
Verden går videre, livet venter.

Jeg tror bare jeg trenger en liten pust i bakken.
rett og slett…