Det er kanskje det som fasinerer meg mest med disse små.
Iveren og gleden over å lære noe nytt.
Som svamper suger de til seg ny lærdom.
Utforsker på egen hånd eller observerer og lærer av andre.
Vår lille mann er en observatør.
Han gransker, stirrer og beundrer.
De blå øynene titter så hardt og intens at de nesten setter spor.
Han har tre flotte læremestere.
Tre små, men større ivrige studenter på livet som han står klar å krabbe etter.
Ord, ting de gjør, spiser og driver med.
Han følger etter.
Hermer, aper etter og repterer.
Igjen og igjen.
Alt de gjør, spiser og sier, vil han prøve også.
Her om dagen fulgte han med på minstestoresøsters lek.
Hun er full av fantasi og drømmer seg bort rett som det er i sin egen fantasi.
I sang og lek, drev hun med den gode og tradisjonelle brio klovnen.
Stablet og tok fra hverandre igjen, og stablet igjen.
Plutselig tok leken henne videre og hun forsvant nedover gangen.
Det tok ikke mange sekundene før lillebror hadde satt ut kurs mot klovnen som nå var ledig.
Nå skjønte han greia, og jammen så det lett ut også.
Han setter seg til, studerer brikkene, snur de rundt, kjenner på, bytter på og smaker litt på før han dytter smokken inn igjen.
Han prøver, feiler og prøver igjen.
Jeg setter meg ved siden av, han merker det knapt.
Dypt konsentrert.
Men så plutselig.
PLOPP, den første brikken faller ned i bunn med pinnen i hullet
Han klarte det!
Plopp, jammen falt ikke neste på plass og.
Og der, på et helt vanlig stuegulv, på en helt vanlig tirsdag, hadde han blitt enda litt større.
Skjønt logikken kun ved å observere og prøve.
Igjen og igjen gjør vi det, og kontrollen blir bedre og bedre for hver gang.
Så der sitter vi..på et helt vanlig stuegulv… Minstemann, en brioklovn og en veldig veldig stolt mamma.
