Man får mye rart for seg, som gravid.
Man leser rett som det er om rare lyster og ting gravide bare må gjøre.

Noen spiser asfalt, kritt og merkelige kombinasjoner med mat.
Noen må til Clas ohlson hver eneste dag bare for å kjenne litt på lukta, andre kunne stått å fylt bensin i evigheter.

Isbitknasking, snøspisere, søthunger som ikke ligner grisen.
Sutteklut, avsmak på det de likte før og intense lyster på noe man bare MÅ ha.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har lest om det meste, og noen av disse har vært tilstede i ett og annet svangerskap hos meg.
Jeg har både stoppet på mc donalds ensporig for å hente isbiter og jeg har hatt en greie for lukta på  clas ohlson.

Men en ting, et behov jeg har hatt i alle fem svangerskap har jeg ikke lest om noe sted.
Det handler ikke om smak, lukt eller lyd.
Men snarere om en adferd.. om man kan kalle det det.

Ikke noe sted har jeg funnet noe om det.
Men er det noe jeg har lært som tabudør åpnende blogger så er det det at jeg er sjeldent alene.

Jeg måtte høre.
Snap ble mediet, og spørsmålet var enkelt.

Er jeg den eneste som bare MÅ lufte kula?

Jepp, vi snakker kulelufting her altså.

Et ekstremt behov for å kle av og blotlegge hele kloden (som seksåringen kaller den)
Slippe den ut i friluft uten nærkontakt av noe i noen som helst grad.

Etter en stund kan et svalt teppe få dekke til litt, men får jeg velge er det best å la den være i det fri.

Behovet er tilstede hele tiden, men er økende mot kveldstid.
Jeg klarer å begrense meg,og gjør det minst mulig i offentlighet, men så fort jeg får noen stakkars minutter alene slippes den altså løs. Ja eller fri.

Det skjer når kula når en hvis størrelse, når man igrunnen kjenner at alt strammer og man tenker at nå kan den bare ikke bli større…

Et par uker senere sitter man der dobbelt så stor og ler litt av seg selv og den vesle klementinen man da hadde som mage.

Men som alltid, fikk jeg svar. Og som alltid fikk jeg bekreftet.
At jeg er så langt derifra alene.

Flere har bedrevet og bedriver kulelufting.
Faktisk kunne flere rapportere om at behovet også eksisterte en god stund ETTER fødsel.
Noe jeg også kan bekrefte har vært tilstede hos meg, spesielt etter amming med en sovende baby i fanget.

Det ER så deilig, når man får vite at man ikke er alene, at det man tenker er rart og snålt er innafor.
Rett og slett fordi man plutselig er en del av et fellesskap.
I dette tilfelle et kuleluftefellesskap.

I og med at jeg er en av få som står i den luksus at jeg har et eget mammaråd på snap, et eget ekspertråd og kartotek av erfarne mammaer velger jeg å skrive om dette fenomenet.

Nettopp for at du der ute med samme behov kan google deg frem til mitt innlegg og få bekreftet at du ikke er alene.
Rar, mmm mulig, men ikke alene.

Så vreng opp og ned, slipp kula fri og vit at vi er flere som akkurat nå gjør det samme.

og vil du følge meg og kula på snap?
Da finner du meg på Idebankmamma