Jeg står inne på kjøkkenet over grytene.
Hodet er full av tanker fra dagen som har vært.
FOR en dag!
Jeg, kroppen, kula med 31 uker gammel baby og hodet er fryktelig sliten.
Nå skal det bli godt med middag.
Det er alltid litt tiltak, det å lage skikkelig middag på slike dager, men det er igrunnen slike dager man trenger det mest.
Kjøkkenvifta suser, så høyt at alt annet bare blir bakgrunnstøy.
Jeg hører lyder fra stua, to stemmer som eskalerer, men hva som blir sagt hører jeg ikke.
Jeg kremter litt høyt bare så de er klare over at jeg er der.
Hører de.
Stemmene fortsetter, jeg hører godt at stemningen er i ferd med å ta av, i feil retning.
Jeg skrur av vifta, matos får være matos, dette må jeg få med meg.
Auuuuuuu hører jeg minstefrøken si.
Ja men så flytt deg da, får hun til svar av broren.
Det blir stille en stund.
Auuuu lyder det igjen.
Ikke SLÅ Markus sier hun bestemt.
Han ler,
Hun sutrer.
Markus og Matilde roper jeg fra grytene.
Rører noen ekstra runder i sausen før jeg tusler ut på stua, gir de begge et blikk .
Ingen av de ser på meg.
Begge sitter de med nesa godt ned i hvert sitt nettbrett.
Markus og Matilde gjentar jeg med enda litt strengere tone.
De ser på meg et kvart sekund før blikket flakker tilbake.
Nå må dere klare å være venner, hvis ikke må jeg ta brettene for i dag.
Jaaa daaaa…svarer begge monotont.
Jeg får så vidt retunert tilbake til sausen før jeg på nytt hører lyder.
AUUUUUU!
Jeg kremter igjen.
Nå er det broren som får vondt, og lillesøster fryder seg.
Det varer ikke lenge, latteren fra minstefrøken går over til gråt.
Ikkke slååååå Markus sier hun før gråten tar fullstendig over.
Jeg rører noen runder til og stamper inn på stua.
Hva er det som foregår? Sa jeg ikke at dere måtte prøve å være venner?
Hvor slo han deg?Hun gråter fortsatt, sitter med nettbrettet i fanget mens tårene triller.
Du vet godt at du ikke skal slå, sier jeg oppgitt til broren som tydelig ikke er stolt.
Dette er noe nytt her i huset, krangling, vell det har vi selvsagt. Men fysisk er det lite av.
De roper og skriker mer til hverandre. Jeg foretrekker heller det.
Å vite at de kan fysisk skade hverandre liker jeg ikke tanken på.
Jeg blir lite pedagogisk, står over de som et mammamonster, nærmestroper over gråten til vesla.
Prøver å få det svar
Hvor slo han deg? Gjentar jeg, jeg vet jo godt at en nuss og en blås vil ta bort det meste og jeg hører på gråten at dette er ikke den værste støyten.
Hun hikster høyt, tørker noen ekstra krokodilletårer..
Deeeer sier hun, med en pinne…
Hvor der? sier jeg og mangler et pek.
Også pinne? Hvor har du gjort av den?
Broren setter opp et merksnodig smil.
Deeer sier hun igjen..
Hun peker… det gjorde hun første gangen også…
Jeg bare så det ikke.
Han slo meg der sier hun igjen, og peker ned på nettbrettet.
Midt i hodet med en pinne….
På Minecraft…
Haha!! Kjenner det så alt for godt igjen. Jeg har også trodd at det var fysisk slagsmål de holdt på med, men neida det er på Minecraft. Og det kan gå ganske hardt for seg også.
Ha, ha, ha, jepp, vi har hatt en internett-fri uke etter at de stadig vekk de siste ukene har klart å krangle med hverandre ONLINE. Ikke nok med krangling ellers liksom. Uten wifi har nettbrett tid igjen blitt en rolig stund 🙂