Er det noe som er viktig for meg å lære barna mine, så er det både å forstå og ikke minst respektere forskjeller.

De skal respektere andres valg, andres tro, andres væremåte, andres utseende.
Forstå at vi alle er unike og like verdifulle og at vi skal respektere hverandre for den vi er.

Enig?

Jeg tror de fleste oppgående mennesker er det nemlig, altså enig med meg i dette.
Både at det er viktig å vise og ikke minst føre videre.

Er det ikke da merkelig, at vi foreldre (mammaer spesielt.. jepp da jeg vet det svir, men vi mammaer er værre enn pappaer) glemmer hele den reglen så fort det er snakk om andre mammaer og pappaer.

Her er det en regel som gjelder.
Så lenge jeg ikke ville gjort det samme som deg, gjør du det feil.

ja og jeg glemte..det er en til.
Gjør du noe annerledes enn meg, så gjør du det feil.

Jeg må være helt ærlig, det er kanskje det som overrasket meg mest når jeg ble mamma, først trodde jeg det kunne ha med alder å gjøre. At de andre mer voksne mammaene var krasse og kritiske mot meg fordi de trodde jeg var ung og uerfaren. Det startet jo allerede i svangerskapet.

Men så ble jeg eldre, ungeflokken vokste og jeg omringet meg med flere mødre, jeg ble selv av de eldre og erfarne. Alikevell støtet jeg rett som det var på en bedrevitende mamma.

Andre mammaer ble ofte et tema også, over kaffekoppen.
Har du sett hva hun gjorde? Har du hørt hva hun sa til barnet?
Nå er hun jammen meg gravid igjen?
Makan til drittunge, hadde han vært min skulle jeg jammen satt han på plass.

Så ble jeg blogger.
Jeg lærte fort, jeg bør være forsiktig hva jeg sier.
Det utroligste vekker mammapolitiet som føler at et mammaråd er på plass,
uansett om det er ønsket eller ei.

Jeg ble forsiktig, de fleste bilder var gjennomtenkt og skuldrene høye.
Jeg ble nesten redd for å poste noe, redd for å bli angrepet i den viktigste rollen jeg gjør her i livet.

For det ble jeg, rett som det er.
Andre mødre som viftet med pekefingerene og ropte i roperten!
SE PÅ HUN, SE HVA HUN GJØR FEIL!

Jeg ble utslitt.

Jeg sluttet, å vise meg og mitt.
Jeg gjorde jo det beste jeg kunne, og enda litt til.
Alikevell ble det aldri bra nok, det sier seg selv, jeg kan jo ikke gjøre likt som ALLE andre.

Jeg beskyttet meg og mine valg som mamma, som omsorgsperson.
Jeg var livredd for at andre skulle trampe på de.

Jeg sluttet å gjøre noe av det jeg mener er vårt mektigste våpen, nemlig å dele.
Dele med hverandre. Sammen er vi dynamitt.

For meg, er andre mødre, andre foreldre, veldig verdifulle.
Det står midt i samme situasjon som meg, som oss.

Sliten, bekymret, usikker, stolt, lykkelig, forelsket og frustrert på en og samme tid.
Jeg er omringet av en flokk som elsker meg høyere enn høyest, og jeg elsker de tilbake med hele hjerte og kroppen attåt. Det er klart jeg gjør mitt beste.

Og for meg, er en prat med en annen mamma noe av den beste terapien jeg kan få.
NÅR den er full av forståelse, vellmenende ord og råd der man ønsker og trenger den.
Det er når samtalen fylles med heiarop og medfølelse vi får frem det beste i hverandre.

For la oss ikke glemme, vi er jo i samme båt alle sammen.

Jeg holdt mammarollen og valgene jeg tok rundt denne tett inntil meg en god periode.
Helt til en dag, jeg stod på badet og gråt. Jeg var sliten, fryktelig sliten.

Jeg var så sliten at det ikke hjalp å tørke tårene før jeg gikk ut å hjalp fireåringen.
Hun så jeg hadde grått, mye.
Det hele resulterte til et åpen og sårt innlegg på bloggen.

Når mammaer er slitne, gråter de på badet.
Innlegget handlet ikke om valg, det handlet i grunn om følelser.

Jeg valgte å poste det, jeg ville dele.

Noe magisk skjedde, dere viste hva dere var gode for.
Dere heiet, støttet, fortalte meg at jeg ikke var alene og takket for at jeg fortalte dere at dere ikke var alene.

Vi hadde visst alle hadde vært slitne.

Det var da jeg bestemte meg, for å snu.

Jeg respekterer alle mammaers valg, så lenge de gjøres med et ønske om å gjøre sitt beste.
Jeg er takknemlig for alle mammaer som er der for meg, når jeg selv føler at jeg ikke strekker til og ber om et råd, et tips eller en erfaring.

Vi mammaer, vi foreldre er verdifulle for hverandre.Enten vi vil eller ei er vi i samme krig.
Vi kan lære av hverandre, bli motivert og ikke minst se at det er flere måter å gjøre ting på.

Men for å kunne se og forstå det.
Må vi også RESPEKTERE det, Akkurat slik vi ønsker å respektere andre forskjeller.

Vi må bry oss om, istede for å bry oss med.

Å gi et godt råd er både fint og flott, så lenge vi husker at vi alle er forskjellige, både de små og de store.
Bak hver et valg, er det også minst en tanke, en årsak og en historie.

Og det MÅ vi ikke glemme.

Jeg er heldig, jeg har en unik tilgang til uendelig mange flotte mammaer som står klare med et godt råd, en erfaring å dele og noe lurt å si. Dere gjør meg klokere for hver eneste dag.

Jeg er uendelig takknemlig for det.

Alikevell lever jeg også farlig, hver eneste dag kan mødre sitte på sin høye hest og le av meg fordi jeg gjør det annerledes enn de selv.

Mest sannsynlig snakker de om meg over kaffekoppene også.

Jeg jobber hver dag med å la det prelle av meg, råd og meninger  jeg ikke har bedt om, prøver jeg heller ikke å høre på.

Men en ting er sikkert, alene klarer jeg ikke dette.

jeg trenger å lære, lytte og forstå.
Og det,

det gjør du også.