Det skal kanskje være noe av det mest naturlige en kvinne kan gjøre, det å amme.
iallefall om hun selv ønsker det.
Babyen er som skapt for å amme, kvinnekroppen lager melk og melken metter.
Happy baby, happy mom
Det var iallefall det jeg tenkte når jeg satt der med klekkeklar mage og enorm motivasjon til å få ut babyen.
Fødselen kom, jeg overlevde, vi overlevde.
Nå satt jeg der, på sengekanten.
Ved siden av meg lå en tre uker gammel baby.
Hun sov, jeg gråt
Jeg hadde vondt, VANVITTIG vondt.
To såre brystvorter værket og blødde.
Slitne skuldre og en sliten mamma.
Jeg grudde meg.
Jeg visste at snart våknet hun, med en tom magesekk og ulvehunger.
Jeg visste at dette kom til å gjøre vondt. Fryktelig vondt.
Jeg kunne ikke skjønne hva det var.
Kunne det gå an å ikke amme riktig?
Det var jo bare en pupp og et gap?
Vi fortsatte, en uke til.
Melk hadde jeg jo, vokste gjorde hun jo også.
Hadde alle mammaer så vondt som meg hver eneste amming?
Hvordan klarte de da å sitte på resturant, med babyen så avslappet på puppen mens de sippet naturlig av kaffekoppen sin.
Jeg bestemte meg for å gi opp, jeg maktet ikke mer.
Jeg gråt hver eneste gang. Både før etter og under.
I et siste forsøk googler jeg.
Kan man amme feil husker jeg at jeg skrev.
Første treff var ammehjelpen.
Hva i alle dager? Ammehjelpen?
En gruppe mammaer, både helsepersonell og helt vanlige.
De stod frivillig klare for å hjelpe, akkurat slike som meg.
Jeg kvinner meg opp, og mens tårene renner en sen vinternatt, skriver jeg en mail til en ukjent mamma om mine såre brystvorter og tårer som ikke stopper. Om melkespreng og raping, om frustrasjon og smerter.
Jeg fikk svar.
En engel dukket opp i epost innboksen min, gav meg tips og råd men aller mest en medfølelse og omsorg.
Ammehjelpen ble redningen.
Amming som ofte blir omtalt som vakkert og kos burde oftere blitt omtalt som en hard og krevende jobb. Babyen spiser rett og det er du som produserer maten, det vil kreve. Det er en viktig jobb om du ønsker å gjøre den. En jobb verdt å kjempe for.
For når man kommer seg gjennom kneiken, ja da kan man begynne å snakke om kos, vakker kos.
Uforglemmelige nære, trygge øyeblikk.
Ammekneiken er for lite snakket om. Det er tydelig.
Nesten daglig får jeg henvendelser fra slitne, fortvilet og frustrerte mammaer.
Nybakte mammaer, med gråtende baby på senga og såre brystvorter.
De sitter der, slik som jeg gjorde.
Og lurer ikke bare på hva de gjør galt men også om de er den eneste i verden som ikke klarer verdens mest naturlige oppgave.
Jeg har vært gjennom kneika, ikke bare en, men fire ganger. Fire av fire mulige.
Fire ganger har jeg grått, fire ganger har jeg vært utslitt og ved randen til å gi opp.
Med fire ammehistorier bak meg, vet jeg jo de fleste tips og triks i boka. Jeg har jo lært.
Hva som kan hjelpe mot sprekker, hvordan man kan legge til barnet på ulike måter.
Salver som kan hjelpe, hvordan få barnet til å gape enda litt høyere.
Men når man står der med vonde pupper og hormoner på utsiden er det fryktelig lett å glemme ikke bare litt, men ALT.
Det er kun en ting som virkelig har hjulpet meg gjennom kneika. Ingen vidunderte eller salve.
Men en ammehjelper, en motivator, rådgiver og heiagjeng i ett.
En som kan minne deg på hvorfor det hele er verdt det, og at det er lys i tunnelen, nesten alltid.
Vi kan diskutere frem og tilbake, om ammepress og hvorvidt det er på kanten eller ei.
Men så lenge forholdene er tilrette for det, så lenge mamman er komfortabel med det, er amming det beste for barnet.
Morsmelkens egenskaper er undervurdert.
Hadde vi alle vært klar over hva den er i stand til, er jeg sikre på at vi alle hadde hatt mer forståelse for ammepresset også.
Mamming er viktigere enn amming,
men enten vi vil eller ei, så er amming en stor og naturlig del av det å være mamma.
Men det betyr ikke at det er lett.
Ammekneika kan være uendelig lang for noen. Uendelig for andre.
Noen velger å gi seg, noen ganger kan det være fornuftig.
Andre ganger ikke?
Ammehjelpen har utført magi for meg, og jeg anbefaler alle mine venninner som venter barn å gjøre seg kjent med mulighetene.
Jeg informerer gledelig om at det finnes faktisk mammaer der ute med erfaringer og kunnskap.
Klare til å dele, hjelpe, støtte og rådgive. De er tilgjengelig på epost, pr telefon og via sin facebookgruppe deler de fantastisk informasjon og ikke minst en herlig åpenhet rundt amming. Her er det tydelig at flere mammaer synes ammingen både er utfordrende og vanskelig.
Jeg har straks min femte ammekneik å komme gjennom.
Jeg er klar, gruer meg det gjør jeg, men jeg vet det er verdt det.
Og mens jeg venter…. jobber jeg med å bli ammehjelper selv.
Fordi jeg vet, at det er verdt det.
Åh, jeg blødde fra åpne sår i seks uker med begge to ? Med masse melk, og at jeg kviet meg for å amme, og baby som ikke var så sulten, fikk jeg brystbetennelse flere ganger med førstemann. Da sa jeg jeg ikke skulle ha flere. Men her sitter vi ?
Ammehjelp er så undervurdert! Ingen blødande brystvorter her, men ein sugesvak baby med tunga opp i ganen som ikkje fekk til å drikke eit fullt måltid frå puppen før han var 6 veker. Mange timar med amming, pumping og koppmating kombinert med ei fantastisk støtte i jordmor på barsel og helsestasjonen i etterkant ga motivasjon til å ikkje gi opp. Evig takknemlig for hjelpa eg fekk og veldig bevisst på at hjelpa fins når nr 2 kjem i mai ?
I 6 uker strigråt jeg, og fikk omtrent sammenbrudd hver gang ungen var sulten, som var ganske ofte. Jeg fikk det jeg kaller for en ammedepresjon.
På helsestasjonen ble jeg fortalt at hvis jeg ga meg før det hadde gått 6 uker, skulle i hvertfall helsesøster sørge for at jeg ikke gjorde det med god samvittighet. Hver uke kom jeg på veiing med tårer i øynene å spurte om råd, og hver uke kom det samme “du må bare forsette som du gjør, og en dag vil det gå”.
Etter 6 uker skjønte jeg at dette var galskap. Da tok jeg kontakt med ammehjelpen, og vi fikk så god hjelp og oppfølging som jeg er evig takknemlig for. Nå har vi ammet i snart et år, det hadde jeg aldri klart uten god støtte fra ammehjelpere!
3 ganger gjennom ammekneika.
Her var det soppinfeksjoner flere ganger og bakterier i melka. Dette er det lite info om. Jeg måtte igjennom 3 tablettkurer mot sopp og likeså med antibiotika mot bakteriene i melka. Det var vondt fra dag 1 på sykehuset, så det er noe ikke alle opplever mem dog viktig å vite om ! Men såå verdt alle tårer , slit og vondter når man endelig etter 4 mnd får det til 😀
Helt imponerende hva du har stått i, Nina! Du er et stort forbilde!
jeg skulle ønske jeg hadde lest mer om amming før jeg fikk barn. Jeg hadde vel en tanke om til alt skulle komme så himla naturlig. Men da han lå der og melka ikke kom, kom panikken i stedet. Jeg fikk høre at han sugde litt dårlig, men at jeg måtte fortsette å legge han til så ville melk komme. Tre dager gammel kom melka. Men jeg stolte nesten aldri på at han fikk nok så jeg gav vel erstatning ved siden av store deler av de første tre mnd. Det var jo sikkert en tabbe sånn jeg ser det nå, men en blanding av egen usikkerhet og at han fikk erstatning på barsel de første tre dagene gjorde vel at vi bare fortsatte. Ammehjelpen har vært masse til hjelp! De er fantastiske og støttende og aldri dømmende for noen av avgjørelsene man måtte ta. Ikke nøl med å skrive til dem 🙂 Da lille var 3-4 mnd mistet jeg mye blod og melka var dermed borte innen 5 mnd alder. Jeg var knust! Men lærte at det ikke hjalp å straffe seg selv. Barnet hadde god vekt, sov godt om natta og var veldig fornøyd. Og det er han fortsatt ??
Strigråt og ristet i hele kroppen når lille våknet og var sulten. Blødende og super såre brystvorter. Helsesøster satt å så stor øyet på en gang jeg ammet og lurte på hvordan i all verden jeg taklet det, tårene rant men jeg holdt henne til uansett hvor vondt det var, kunne nesten ikke ha klær på fordi det gjorde så vondt. Jeg prøvde ammehjelpen, men det funket desverre ikke for meg, så i samråd med lege og helsesøster ble det 2,5-3 månder amming, så morsmelkerstatning. Nå, 3 år etter, har jeg nesten ikke følelse i brystvortene etter ammingen. Men skulle jeg få et til barn en gang blir det amming, selv om første gang ikke var helt vellykket kan neste bli det 🙂
Jeg sluttet ved 3 uker, da kom kneika vår… Problemene ballet på seg og jeg turte ikke spørre. Helsestasjonen maste om å gå over til mme fordi hun gikk sakte opp i vekt så det gjorde jeg.. Neste gang skal jeg stille mer forberedt og med mer kunnskap!
Takk for deling! Her var det ammekneika etter 6 uker med såre, blødende, pusende brystvorter for første jenta. Gråt hver gang, fikk frysninger når det var på tide å amme. Men så etter myyyyye salve (purelan) og tørrlufting så var det ikke vondt lenger!!! Og det ble suuuper kos (og veldig praktisk på tur?). For andre jenta, så smurte jeg meg 2 ganger per dag hver brystvorte hele graviditeten, fast bestemt at det IKKE skulle være vondt denne gangen, kanskje unødvendig vil noen si. Men tro det eller ei, så ble det ALDRI sår!!!! Det funka!!!!! Det ble kos fra dag 1 her med masse melk. Begge jentene har jeg ammet nesten 1 år til det punktet hvor de bare beit og beit og ikke ville ha, selv om jeg prøvde og prøvde. Men når de beit til blodet så ga jeg opp ?. Jeg hadde gjort mitt følte jeg. Men tror det er lurt å smøre med salve hver dag siste trimester i graviditeten altså, og det står ingen steder,men jeg merker at det gjorde mine brystvorter mye mer “elastiske”. Lykke til til deg med neste Nina!
Åh, å lese dette gleder et ammehjelperhjerte ? tusen takk for at du deler. Du har en viktig historie og en tydelig fortellerstemme som når ut til mange.
Hjertelig hilsen Stine ammehjelper
Åh, å lese dette gleder et ammehjelperhjerte ? tusen takk for at du deler. Du har en viktig historie og en tydelig fortellerstemme som når ut til mange.
Hjertelig hilsen Stine ammehjelper
Vi burde hatt betalte ammehjelpere sånn som i USA, ammehjelpere som kommer hjem til deg og du kan ringe til en hver tid.
Ammehjelpen og ammepoliklinikk var fantastiske, jeg fikk også 2 ekstra døgn på sykehuset for å få orden på amminga med nummer en.
Synd det er så varierende oppfølging med amming fra det offentlige.
Jeg sleit med ei baby som hadde tunga i ganen. Var 5 dager på sykehuset for å få til ammingen. Var et mas, og press uten like. Fikk beskjed til slutt å heller gi flaske. Noe jeg var glad for, men sleit også litt med det når vi kom hjem. Måtte bruke skjee for å få ned tunga, før hun fikk flaska. Men pumpa meg i 4 mnd, så hun fikk litt morsmelk. Det jeg lærte etter det er at jeg kommer ikke til å presse meg så hardt neste gang. Er absolutt ikke verdt det. Bedre å ha en fornøyd baby, og mor enn å amme for enhver pris.
Jeg er en som gir opp… hver gang! ? Og nå med fjerdemann er jeg i ferd med å gjøre det igjen… jeg pumper for harde livet, og jeg legger henne til mesteparten av dagen… men jeg gjør det ikke med glede. Det er en lettelse hver gang jeg kan lage en flaske og hun blir god og mett. Denne gangen er babyen sugevillig og jeg har nok erfaring til å legge henne til riktig… det går bedre enn før med andre ord. Men jeg ønsker ikke å amme? Og DET plager meg. At jeg som mor kan være så egoistisk…. ?
Takk for delingen!
Norge har kommet langt med ammingen og ammehjelpen er fantastisk men ammekneiken kan gjerne får mer oppmerksomhet, absolutt!
Til siste Stines innlegg: Synes ikke at du er egoistisk! Du prøver jo! Og det må være greit for deg.
Selv lærte jeg mye med nr.4 og en ny runde med ammehjelpen!?