Bilde på topp er lånt fra kosogkaos.no
 
Vi trår altså inn i uken hvor fødselen kan skje, når-som-helst.
Jeg har ingen historikk med å slippe disse barna for tidlig, så i utgangspunktet burde jeg kanskje ikke ha noen panikk..
men det er noe med uke 37 som gir meg puls.
Hvor langt er jeg på vei.
I dag fullførte jeg uke 36 og vi har offisielt gyvet løs på uke 37.
Babyen er like stor som en honningmelon og dersom lillegutt hadde vært en gjennomsnittlig baby hadde han vært 2700 gram ca nå.

I magehulen.
Men i magen skjuler det seg ingen gjennomsnittsbaby.
Jeg har kjent på en gigantisk mage i noen uker nå og fikk påvist mye fostervann når jeg ble innlagt.
Tidligere denne uken var det på tide med en liten sjekk der inne for å kontrollere ståa.
Fostervannmengenden kan variere gjennom svangerskapet og ved denne målingen var den jammen meg det man kan kalle normal.
Litt rikelig men absolutt ikke noe å påpeke.
Lillegutt viste rikelig med trivelstegn med en en navlesnor med meget god gjennomstrømming, han imponerte med å vise frem pusteøvelser og krumspring til tross for trang magehule. Hikket og styrte på. Vi så til og med litt hår på ultralyden.. det har jeg aldri opplevd før.
Han har det godt der inne, så godt at han ligger godt over snitt.
For noen dager siden ble han estimert til å være hele 3100 gr.
Gode 18% minst over snitt er denne karen.

 
Søvn og humør:
Jeg innser at jeg har sovet godt i svangerskapet frem til nå.
Den siste uka har jeg rett som det er våknet, enten fordi mini turner, jeg må tisse eller bare generelt er gira i kroppen på et vis,
vanskelig å sette fingeren på hva det er som gjør det, men som de fleste av dere vet har jeg en god venn på skulderen med navn fødselsangst jeg mistenker tukler litt med sjel og kropp om dagen.
I morgen har jeg offisielt siste arbeidsdag før permisjon og jeg vet helt ærlig ikke hva jeg føler rundt det.
Jeg merker godt at motivasjonen min for jobb er på et annet plan enn tidligere siden jeg ikke er i stand til å gjøre så mye pga magen, men uff… skal jeg klare å ikke være tilstede sånn ordentlig på jobb på en god stund da? Jeg har helt sikkert godt av det, jeg ser den altså.. men jah. Det er jo en så stor del av meg butikken også.
Men at jeg ikke har stort å gjøre på jobben om dagen er det ingen tvil om, sliten kropp, slitent hode, stor mage og lite søvn gjør en ikke akkurat vanvittig serviceminded.
 
Cravings:
Isbiter for life! Jeg knaser og knaser ca 2 kilo is om dagen. Stakkars tenner sier jeg, men FY søren så godt.
I tillegg nyter jeg godt av pepperkaker og annet julegodt som kommer med nå.. HELDIGVIS har jeg ikke plass til så mye og det meste går ned i små mengder 😉

Fødselsforventninger:
Pokker altså, her kjenner jeg skikkelig på at den kommer litt sånn kastet på igjen. jeg må innrømme at jeg husker alt alt for godt fødselen som jeg la bak meg sist, og hvordan jeg og min mann feiret i timene etterpå. Fordi dette skulle jeg ALDRI gjøre igjen. VI hadde lagt bak oss vår siste fødsel og ikke minst siste periode hvor jeg mister meg selv litt for hver dag.. fordi angsten tar et realt jafs av meg hver eneste dag.
Jeg har fått satt ord på hva det er som er min utfordring.
Det har gått opp for meg de siste ukene hva som sitter igjen som gjør at jeg ser på det hele med angst.
Det er ensomheten til tross for at fødestuen er full.
Jeg kan prøve å forklare.
Jeg føder ikke etter boka, fødselen går raskt og har en fremgang utenom det vanlige.
Fra 5 cm til barnet er ute er rekorden 10 minutter.
Jeg forsvinner langt inn i en boble under fødsel og blir fryktelig vanskelig å kommunisere med, i etterkant av femte fødsel fikk jeg også vite av jordmor at det var vanskelig å se at virkelig hadde det vondt. Alt fokuset mitt går til å beholde roen, holde angsten unna og prøve å henge med kroppen.
Jeg kjenner kroppen min, og hvor jeg er i fødselen. Men når de rundt meg ikke henger med, og tenker jeg er så vidt i gang, når jeg føler på hele meg at jeg snart er ferdig.. ja da blir kontrasten vanskelig å håndtere.
En frykt for at jordmor har rett og jeg mistolker kroppen vokser, en desperasjon etter å få de til å forstå hvor jeg er er stor og ikke minst, en kamp mellom meg og kontrollen pågår for fult for å henge med kroppen som har det travelt med å få barnet ut.
PUH lang avhandling der, om det var forståelig vet jeg ikke.
men det jeg vet, er at jeg gleder meg noe vanvittig til akkurat detter:
 

 
 
Shopping:
jeg har offisielt ørlitt panikk.
Har så vidt begynt å handle inn litt klær til han nå, og løpet av neste uke må vi fikse senga hans kjenner jeg.
Kanskje vi skal prøve å få litt ting i hus så vi kan putle litt i romjulen?
Jeg har jo mulighet siste dag på jobb? 🙂
Kroppen:
AAAAAALT går i slow motion nå.
Hodet er ikke festet men presser godt på nedover så maksfart er ikke akkurat noe å skryte av.
Magen sprengte symfyseskjema på siste kontroll, så følelsen jeg har av at jeg ikke kan bli større er helt innafor.
Jeg har blitt flinkere til å drikke så blodtrykket er litt mer på plass, men lagt ifra stabilt.
Jeg har ikke lange tiden denne kroppen tåler å stå rett opp og ned før jeg må sette meg ned.
Bleieskift feks er temmelig håpløst rett og slett.
Bena er hovne, men ikke henda.. jeg kan fortsatt bruke gifteringen.
Jeg har økt vekten med 12 kilo frem til nå, helt innafor men føler meg likevel fryktelig stor og tung.
Jeg kjenner det skal bli godt å få tilbake muligheten til å ligge på magen, gi menneskene rundt meg en skikkelig klem og ikke minst løfte litt på disse småtrolla mine litt igjen.