Hun er kanskje det vakreste menneske jeg vet om, både utenpå og inni.

Hennes omsorg for andre forundrer meg rett som det er. Og hennes tankesett om verden og menneskene rundt seg har vi alle noe å lære av.
I likhet med alle andre, er hun unik, men også helt, helt spesiell.
Det er på mange måter mye som føles feil ved å skrive dette, av flere årsaker.
At jeg blant annet har vært med å lage dette menneske gjør at det hele føles som et prosjekt som skal sette meg i godt lys.
Og det at jeg er mamma til flere enn henne gjør at jeg føler på en forskjellsbehandling som kanskje ikke er innafor.
Nå er det slik, at jeg har laget og formet dette menneske. Utseende kan jeg kanskje ta litt av æren for, cellene mine, har i følge rykte og meninger gitt henne et vist preg og liket med meg, men hvordan hun er som person og hvordan hun tenker, føler og mener om andre, vel påvirkningskraft har jeg, men ikke herredømme. Hun har, uten tvil, sin egen vilje og egen makt over tanker og følelser.

At hun er søster til (snart) fem og en fantastisk god en, er en av hennes vakreste egenskaper.
Og at jeg er mamman til henne og hennes (snart) fem små søsken gjør meg til verdens stolteste.

At jeg likevel velger å skrive kun om henne nå, betyr ikke at jeg elsker de andre mindre.
Men uansett, hvordan jeg vrir og vender på det.
Var det hun som forandret alt.
Jeg var bare meg, før hun kom.
I det hun lå i armene mine, ble jeg plutselig verdens viktigste, for henne.
Hun kastet meg hardt og brutalt inn i rollen som mamma. Vi fikk en tøff start, men spør du meg har vi kommet ganske så godt ut av det.
Sammen har vi tråkket en sti som både har vist oss vakre landskap og sumpete myrer.
Og vi begge, har lært usannsynlig mye.
Det jeg ikke hadde ventet meg, var at jeg skulle lære mye av henne.

Hun som knapt hadde smakt på luft og laget lyd skulle vise meg hva meningen med livet er, og ikke minst lære meg litt av hvert om hva som EGENTLIG er viktig.
Aldri kunne jeg bedt om en bedre læremester.
Hun fyller snart 12 år.
Visere enn flere voksne jeg kjenner, ikke på livserfaring, men på omtanke og omsorg.
Medmenneskelighet og kjærlighet.

Hun er tålmodig som få, en viktig egenskap når man er eldst i en flokk, men ikke noe som kommer av seg selv.
Hun setter mye foran seg selv, men er likevel klar på hva hun fortjener. Heldigvis.
Hun gjør meg stolt hver eneste dag.
Til tider forundrer jeg meg over hva jeg har gjort for å fortjene å være mamma til akkurat henne.
Hun beriker flokken vår med sine refleksjoner, hjelper meg, hennes pappa og hennes søsken hver eneste dag med sine tanker og omsorg.
Et forbilde for de små, og jammen er jeg takknemlig for at det er akkurat henne de ser opp til.

Jeg gruer meg for hver dag som går.
Fordi hun blir eldre.
Hver eneste dag, hvert minutt er et nytt steg ut i den iskalde verden, og jo eldre hun blir vil hun merke mer og mer om hvor egoistisk og grusom verden kan være.
Press både når det gjelder kropp, væremåte, personlighet og valg.
Alle skal de ha noe å si, og aldri vil det være bra nok.
Alle skal de prøve å forme henne til noe hun kanskje ikke ønsker å bli.

Jeg håper så inderlig at hennes fokus og tanker også vil være til hjelp for henne selv.
At hun vil se, at hun er bra nok, tross alt.
Heldigvis har hun løpet av disse tolv årene lært meg mye, så mye at kanskje jeg står sterk nok til å hjelpe henne de neste tolv.
og de tolv deretter, og de neste og de etter….
Hun skal vite at svik har jeg selv kjent på, å bli forlatt og vist ryggen til har satt sine spor hos meg. Stygge arr og blåmerker som har preget meg mer enn enn jeg ønsker. Aldri skal hun oppleve det fra meg.
Jeg skal være og vil alltid være der for henne. Enten hun vil eller ikke.
Hun blir snart søster til fem, det krever sitt.
hvert eneste søsken har hun omfavnet med åpne armer og et varmt hjerte.
Og etterhvert som hun har blitt eldre har hun blitt usannsynlig viktig for meg ved innspurten av svangerskapene.
De siste dagene av mitt mest trolig svangerskap har vært tøffe, men uten tvil enda tøffere om jeg ikke hadde hatt henne ved min side.
Det forundrer meg stadig at jeg aldri må spørre om hjelp, hun bare er der. Akkurat der jeg trenger henne.
Samvittigheten banker selvsagt på, dette er ikke hennes ansvar, ei hennes oppgave.
Men når hun etter en lang dag, kan stryke meg på magen og si at hun gleder seg til lillebror kommer, ja da vet jeg knapt hva jeg skal si.
Jeg er evig takknemlig for at hun valgte meg.

 
 
 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår