Vi er på siste innspurt her i heimen.
Julen synger på siste værs og det gjør jammen meg tålmodigheten min også.
Kroppen er stor og tung, det meste er vanskelig og rent psykisk er jeg ikke meg selv.

Det å ta siste innspurt på svangerskapet i juleferien er både godt og vondt på en og samme tid.
Vi har ingenting vi skal rekke, ingen tidsfrister eller stress, men samtidig er jeg aldri alene, ALDRI.
Til en hver tid har jeg mennesker rundt meg, og er det noe jeg kjenner jeg virkelig skulle hatt, så er det litt alenetid.

Hvem vet, kanskje vi rekker noen dager sånn når hverdagen kommer, før lillebror melder sin ankomst.
Juleferien ble ikke helt som planlagt, vel hva blir vel det med fem små?
Men ekstra seig ble den siden vi fikk en god runde med hånd fot munn sykdom og jeg har hatt en natt på sykehus pga regelmessige kraftige kynnere som ikke ville gi seg.  I tillegg har vi en butikk som må ha varetelling, familie som ønsker seg besøk og andre barn som ønsker at det skjer noe.
De siste dagene har med andre ord vært preget av lite søvn, mye ansvar, mye bæring, byssing. omsorg, lite kontroll og mye mye gråt.
Trenger jeg å si jeg er sliten?

Dagen jeg kom hjem fra sykehuset var jeg vanvittig sliten, og det som møtte meg var en veldig sliten pappa, ei lita frøken som hadde veldig vondt og fire andre små med lopper i blodet.Vi voksne følte begge vi ikke strakk til. Stemningen var ikke akkurat god i heimen og jeg hadde aller mest lyst til å grave meg ned.
Det bikket over tilslutt, så imellom forsøk på å bysse og trøste hun som enda er minst, måtte jeg regelmessig gå på badet for å la tårene renne.

Supermom får jeg æren av å bli kalt, hver eneste dag. De som følger meg på snap er gode på fremsnakk og gir meg Superwoman kappen rett som det er.
Jeg følte meg langt ifra som noen supermom der jeg satt å tørket tårer på dolokket.
Jeg valgte å dele øyeblikket.
Tanker og følelser, ja rett og slett hele situasjonen, akkurat der og da, uten filter.
I løpet av kort tid fikk jeg bekreftet at jeg ikke var alene. Nok en gang fikk jeg oppleve at en situasjon jeg stod i og følte meg fryktelig alene i, så langt ifra var ensom.  Flere av dere som svarte meg gav meg varme ord, men fortalte meg også at tårene hadde trillet der også, eller at lengselen etter hverdagen begynte å bli fryktelig stor.
Det var godt å dele, som alltid.
Og jeg begynte å undre, hvorfor deler vi ikke oftere?
Hvorfor kan vi ikke snakke like lett om de tøffe dagene, siden vi alle har de?
Men så kom de, de som er årsaken til at vi ikke bare stenger baderomsdøren, men låser den, lar vannet renne i takt med tårene så ingen skal høre og skyller ansiktet før vi går ut og later som ingenting.
Dette kan du jo for selv?
Ikke rart du er sliten når du puler på deg seks unger?
Har ofte tenkt at dette er uforsvarlig og nå ser jeg jo det stemmer når du sitter å gråter på badet fordi barnet ditt er sykt.
Håper du tar deg sammen og går ut til de fire største, de trenger deg de og.

Dette er din egen skyld, tåpelig av deg å fremstå så stakkarslig
Når du velger å få så mange barn må du også tåle streken
Og dette er grunnen til at jeg tok det fornuftige valget og stoppet på to barn.

 
Jeg valgte å ikke svare en eneste en av disse, jeg mener, hva fornuftig kan man si til en slik kommentar?
Jeg  er helt enig, det at jeg er mamma til snart seks er mitt valg, og jeg må selv ta mine konsekvenser for mine valg.
Og tro du meg, det gjør jeg.
Konsekvenser på godt og vondt.
Hver eneste dag er jeg omringet av kaos, rot, arbeidsoppgaver som aldri tar slutt, berg med klesvask og rotete gang men også en helt enorm kjærlighet, jeg opplever øyeblikk hver eneste dag som gjør meg varm om hjerte. Som jeg lagrer i lommen til senere, som gjør meg rik og uendelig lykkelig.
Og sliten, slik er det bare.
Heldigvis var disse kommentarene bare en liten del av de 100 vis som ramlet inn, likevel er det nok disse jeg husker best.
Og disse som ødelegger alt. Disse som gjør det så ufattelig mye vanskeligere å dele også de sårbare men kanskje de viktigste stundene.
Jeg vet, veldig godt at følelsene jeg kjente på den dagen, på badet, på dolokket med rødsprengte øyne og sliten kropp.
De har jeg kjent på før også. De kjente jeg på med første i magen også.
Samme når nr 2 meldte sin ankomst og jeg følte jeg ikke strakk til, til hun som skulle bli storesøster.
Eller når nr 3 meldte sin ankomst nesten før nr 2 hadde kommet seg ut.
Jeg vet så inderlig godt at de følelsen var like reelle og voldsomme da.
Alt føltes håpløst og fryktelig fryktelig ensomt.
Jeg turte ikke dele, pga av de.
De som velger å benytte muligheten til å tråkke litt ekstra på de som allerede ligger nede.
De som benytter en sårbar stund til å bygge seg selv sterkere.
De som blåser ut andres små lys for å selv skinne sterkere.

Men denne gangen har jeg ikke tenkt å vær ensom, denne gangen skal jeg dele, dele og dele. Og en ting er sikkert.
Om du som mamma aldri har sittet, sliten på sengekanten og grått noen tårer i selskap med din egen baby fordi alt du ønsker deg er bare ørlitegranne søvn, egentid, eller fri.. ja da tror jeg jammen du har hatt flaks.
Å sitte sliten på badet er en del av å være mamma.
Enten vi vil eller ikke.
Det hadde jo vært rart, om ikke verdens viktigste jobb også er en påkjenning innimellom, hadde det ikke?
 
 
og du, om du vil følge våre kaotiske og slitsomme øyeblikk fulle av kjærlighet, finner du min Snapchat ved å søke på: Idebankmamma