Han vet ikke helt hvor han skal se stakkar.
Mobiltelefonen har allerede vært opp og ned av lommen unaturlig mange ganger på kort tid.
Tenker han skulle gitt mye for at noen, hvem som helst, kunne finne på å sende han en melding eller ringe. Helst Akkurat nå.
Foran han står en temmelig gravid kvinne.
Hun puster og peser og ser grå og blek ut.
Hun løfter hånden rett som det er og tørker svette fra ansiktet.
Sukker, stønner og leter desperat etter et sted å støtte seg, men rundt henne er bare ustødige søyler med en tråd i mellom.
Flere ganger har hun satt seg ned på huk, og hver gang køen beveger seg litt sliter hun med å komme seg opp.
Den gravide kvinnen er meg. Hvem han med mobilen er, vet jeg ikke.
Eneste jeg vet er at han er meget ukomfortabel, kanskje til og med verre enn meg.
Jeg står midt i sikkerhetskontrollen på Gardemoen. I magen har jeg en baby på 30 uker og akkurat i dag bestemmer kroppen seg for å ikke spille på lag.
Kraftige kynnere og blodtrykksfall setter meg helt ut og jeg sliter med å puste.
Svimmel, kvalm og vondt. Midt i en et mylder av mennesker. Jeg reiser alene, eller rettere sagt jeg og han i magen.
Vi hadde gledet oss til denne reisen lenge men akkurat nå angrer jeg. Hva i huleste tenkte jeg på?
Jeg ser flere og flere stjerner og blikket mitt flimrer, jeg setter meg nok en gang på huk selv om jeg vet det nærmest vil bli umulig å komme seg opp neste gang.
Men heller det enn å svime av.
Når vi steg inn i slusen for kontroll var det tett i tett med mennesker.
Nå hadde jeg fritt spillerom. De foran meg stod med ryggen til. Tilsynelatende uvisst om hva som foregikk bak seg.
Og han bak, vel, han var bak. Bare mye lengre bak.
Plutselig hadde vi flere meter glippe mellom oss. Han fortsatt mer opptatt av belysning i taket og en telefon det ikke skjedde noe på.
Køen beveget seg igjen, og jeg får kavet meg opp.
Denne gangen hjalp det ikke like mye som sist på svimmelheten og svetten sildrer enda mer.
Jeg kan virkelig ikke gå i bakken her, midt i sikkerhetskøen. Det kan jeg bare ikke.
Jeg ser meg litt desperat rundt etter mennesker i uniform men står midt i slusen av mennesker som også har planer om å reise.
Som kanskje har kroppen full av sommerfugler i magen eller morgenstress.
Jeg puster og peser som en hval på land men har ikke stort annet valg for å holde meg ved bevissthet.
Nå snur de foran seg rundt og ser også. De har nok hørt meg.
De snur seg synkront, ser på hverandre med et dømmende blikk, før de snur seg tilbake igjen.
De snudde seg aldri igjen.
Heldigvis rykker vi fremover.
Jeg kan, selv om jeg tenker meg godt om, ikke huske at jeg har følt meg så ille noen gang.
Ikke bare var kroppen på bærtur, men jeg følte meg beglodd, til bry og vanvittig ensom.
Og verst av alt.
Helt ubetydelig for alle menneskene rundt meg.
Akkurat som om jeg bare kunne ha druknet, mens de stod å så på.
Greit nok, jeg kjente ingen der. Alle var ukjente mennesker for meg.
Men betyr det at jeg kan oversees?
At hvordan jeg har det og føler meg er ubetydelig?
Hadde de trampet over meg om kroppen hadde gitt etter og jeg hadde falt om?
Jeg kom meg frem til skranken, gjennomvåt får jeg lagt ifra meg sekk, belte og verdisaker.
Både lettet og skuffet.
Og veldig redd.
Så skal jeg scannes.
Blir plukket ut til tilfeldig kontroll.
Vi sjekker alle gravide, sier hun som står der i uniform.
Det går fint sier jeg.
Hun søker over hele meg, klemmer meg i sidene og gnir en strips over fingrene mine.
Ser på meg med granskende blikk.
Går det bra med deg sier hun?
Jeg knekker sammen.
Tårene som har presset på siden midtveis i køen får fritt spillerom og jeg lar de bare trille.
Ja nå så, sier jeg smiler fattet mens tårene triller
Nå så.
Sikker? sier hun og stopper søk og legger en hånd på skulderen min.
Sikker, sier jeg og går for å finne sakene mine.
Et menneske av flere hundre brukte de fem viktige ordrene.
Går det bra med deg?
Kanskje fordi hun får betalt for å spørre, forhåpentligvis fordi hun brydde seg.
Vi mennesker skal utvikle oss, selv i 2018 skal vi jo det.
Lære oss nye egenskaper, utvikle nye metoder og teknikker.
Men vi må for all del, aldri slutte å bry oss.
Vi må ALLTID våge å bry oss.
Vi må tørre å gjøre det ukomfortable mindre ukomfortabelt med å strekke ut en hånd.
Tilby oss å hjelpe, bry oss.
Ikke trekke opp telefonen eller telle lyspærer i taket, ikke snu oss for å se for å så overse.
Det finnes ikke noe som er viktigere, enn å bry seg.
For sannheten er, at uten hverandre.
Er vi ingenting.
Bare ubetydelig, redd og fryktelig fryktelig ensom
For all del, ikke bry deg.
7 kommentarer
får utrolig vondt av deg! å ha de følelsene… det viktigste jeg lærer mine barn er å se andre og være snill og hjelpe til. frøkna blir sur og vi har kamper om lekser og holde munnen igjen når vi eter, hu bare jo egentlig bare sååå utrolig mye å si. men jeg får høre fra skole at hu ser andre. de som står aleine, å hu drar de med. hu står å venter på en gutt som er 2 år eldre for å si hei og klem. han er sjuk mamma, men blir frisk sier hu. (det er sant, han blir det. gode prognoser) hu sitter mye med han j friminuttene når han er sliten å orket ikke løpe med de andre. hu ser! å noe viktigere enn det…hva er det? hu gjør mamma hjertet mitt stolt!
❤
Jeg kan nesten ikke tro at ingen kom til for å spørre om de kunne hjelpe deg på noe som helst vis! Jeg blir sint, sjokkert og lei meg for at voksne folk bare tar skyggelappene på og velger å unngå en situasjon som kanskje føles ubehagelig for dem, men som er aller verst for deg!
Håper formen din er bedre nå, og at reisen gikk bra.
Lykke til med siste innspurt, jeg synes det er veldig kjekt å følge deg. 😊 En god klem fra meg
Ja da, deg var bare et blodtrykksfall som jeg sliter med ellers også, men sjeldent jeg ikke har noe sted å sette meg. Så hyggelig at du følger oss ❤️ Klem
Kjenner jeg blir både lei meg, skuffa og sint her! Og ikke Ninat flau på andres vegne!! Er det mulig? Jeg skulle gjerne vært der og tatt vare på deg ❤️ Og tatt en prat med nissen av en mann som var så brydd, og alle som så, men ikke reagerte. At det går an..
God bedring og lykke til med innspurten ❤️
Å gjør det ubehagelige, å strekke ut en hånd, er ubeskrivelig smertefullt for meg. Det gjør fysisk vondt å samle opp mot til å snakke med en fremmed og frykten sitter i meg lenge etterpå. Jeg har sosial angst og jeg ville aldri klart å la deg stå sånn, så åpenbart i ubehag.
Det er skummelt at folk viser så lite omtanke, at verden er i ferd med å faktisk transformeres til den kalde, kyniske virkeligheten min…
Finnes ikke greit! Virker som folk har glemt at mennesket ikke er laget for å være alene og har fullstendig panikk for alt som er ukjent og mulig farlig. Hvor ble det av menneskeverdet?! Huff nei, det viktigste vi kan lære våre små er å bry seg! Det er mye de skal lære, men nestekjærlighet er snart glemt og det har vi ikke råd til!