Første påske som en familie på 8, første fri uke sammen.
Første prøvelse på å være oss to, som alene skal underholde, og beholde (😂) en flokk på seks.
Det er nesten så hender og bein føles numme, skal jeg være ærlig.
Det har vært helt fantastisk å ha noen dager uten å krige mot klokken.
Men jammen meg krever det sitt å sjonglere disse små vi har kreert.
Spesielt utfordrende har det nok vært siden vi både har en som er veldig liten, vi har hatt selskap av mr virus og min psykiske ståe var preget av dårlige nyheter ved inngangen av denne såkalte ferie uka.
Ja for helt ærlig skal jeg være å og si at det ikke kan kalles ferie lengre, iallfall ikke slik jeg vil definere ferie.
Men her må jeg nok mer jobbe med definisjonen enn situasjonen.
Men high five til min mann, vi klarte det, jeg og min mann.
Helt alene, oss to. Og den fine fine flokken vår.
For er det noe denne påsken har gitt meg, så er det tid til å virkelig se den fine flokken vi har laget sammen.
Jeg og mannen jeg er så usannsynlig takknemlig for valgte akkurat meg.
Jeg er så vanvittig stolt, over disse herlige menneskene som er så ulike og unike på hvert sitt vis.
 
Amalie, 12 år og blir mer og mer kvinne for hver dag.
Vår høyre hånd og gode hjelper.Hun er omsorgsfull som få, og en fantastisk storesøster.
De mindre skulle bare vist hvor heldige de er som har henne. Jeg håper de vet å sette pris på henne når de vokser til.
Det er rart, å se sitt barn ta steg ut av barndommen, hvordan de bit etter bit får smake på voksenlivet.
Hun er ansvarsfull, klok og full av empati. Jeg er sikker på at hun klarer denne reisen veldig fint.

Markus 8 år og jammen begynner han å bli stor.
Denne sjarmøren altså, han er full av følelser. Noen ganger så full at det bobler over.
Full av energi og nysgjerrighet. Tøff nok til å kaste seg utenfor de bratteste bakkene på to hjul, myk nok til å krype inn i mammas armkrok mens vi ser på film.
Han har støtt og stadig en ball han sparker på, og rett som det er noen nyttig fotballfakta å servere.
Hjelpsom og omsorgsfull. Han ser alle,alltid og bryr seg oppriktig. Det viktigste for han, er at alle har det bra. Alltid.

Matilde 7 år og har snart lagt første klasse bak seg.
Vesle frøken tannløs, som løpet av dette året har vokst enormt, både psykisk og fysisk.
Hun er kanskje den tøffeste jeg vet om. Men en kropp som ikke samarbeider rett som det er, kjemper hun seg opp og frem.
Viser oss rett som det er at det er ingenting som er umulig, det umulige tar bare lengre tid.
Hun er full av fantasi og eventyr og tar rett som det er sine søsken med i sin magiske verden.

Jontan, 3 år, virkelig?
Vesle rakkaren. Full av krutt og glede. 3 år og akkurat slik han skal være.
Full av følelser, alle følelser. Kort vei fra glede til sinne og frustrasjon. Lærer noe nytt hver eneste dag og babler som en foss.
Full av eventyr, og tilsynelatende en utømmelig energi.
Nysgjerrig og alltid ærlig. Og rett som det er må det ryddes vei, fordi han har en løpekos å servere.

Oda, snart to og det meres godt.
Denne frøkna får hele familien til å le så tårene triller rett som det er.
Skikkelig tullefrøken, full av livsglede og fanteri.
God og rund, og et fantastisk herlig blikk, appropo blikk, tar man det vekk fra henne benytter hun raskt sjansen og stikker.. den vesle rampen.
Hun er lik sin største søster, full av empati og omsorg, men som snart to åringen flest kan hun klart og tydelig si ifra om hun føler seg tråkket på.

Daniel, snart 4 mnd.
Vi ser mer og mer av hvem han for hver dag. Og jeg må ærlig innrømme at jeg hatt dager hvor jeg har tvilt på om vi er i stand til å ta hånd om alle, dager hvor jeg har følt meg overveldet og underbemannet. Men så har denne karen en helt egen evne til å vise meg, at det går fint.
Han smiler med en varme jeg knapt har sett før. Nysgjerrig, tydelig og avhengig. Avhengig av meg, slik bare disse små kan være.
Han sørger for at familien har et annet tempo, litt mer hvilepuls på sett og vis.
Den vesle karen, vår fine fine minstemann.

Rart jeg er stolt?

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå