Hver eneste dag deler jeg øyeblikk ifra vår hverdag.
Og hver eneste dag får jeg gode ord, klapp på skuldra og heiarop (dere er så snille)
Flere av dere skryter og skriver at jeg uten tvil må være skapt til dette.
Vel, så langt derifra tenker jeg, flere ganger daglig.
Å bli seksbarnsmor lå aldri på ønskelisten min.
Forstå meg rett her nå, jeg er uendelig takknemlig og elsker rollen i dag.
Men jeg hadde ingen planer om en gigantisk familie, ei heller min mann.
Men så skjedde livet (og ja, jeg vet hva prevensjon er…)
Og her sitter jeg altså med seks sovende barn i hver sin seng (og min) mens jeg taster på tastaturet og nyter stillheten.
Det var egentlig sjuåringen som fikk meg på tanken på dette innlegget i dag.
Når hun lo godt da jeg tørket hun på snart to med rynkende nese..
Så her har du altså:
 
5 egenskaper jeg har som sier jeg ikke burde ha seks barn.
 
Tåler ikke søl.
Å hei å hå, jeg har rett og slett søl allergi.
Jeg kan si det enkelt og temmelig forklarende slik. Barna våre får aldri is når vi er på farten. Fordi jeg ikke orker alt sølet.
Men søleterskelen har uten tvil økt med årene og jeg lar hun på snart to spise med både knyttneve og gaffel samtidig.
Men det gjør vondt… fortsatt…

 
Angst for oppkast.
Og da mener jeg virkelig.
Så fort jeg hører setningen, mamma jeg har vondt i magen øker pulsen min (no kidding)
Jeg går med generelt høye skuldre hele november og desember…og januar.. og februar..
Og med seks barn er jeg så heldige å ha 6 lykkelodd i omgangssyke lotteriet.
Tørr ikke tenke på hvordan neste års vinter vil bli med tre lodd i baseluskhagen (barnehagen)
Og det aller værste er at angsten gir meg mye av samme symptomene som om jeg selv ble syk.
Så selv om jeg sjelden blir smittet får jeg likevel symptomene.
Gründerspira
Dette punktet er egentlig et sammensatt ett. Gründer delen av meg gjør at jeg både ønsker meg egentid, stillhet, søvn og overskudd.
Og hvor mye av dette får man når man har kreert en hel arme av små soldater klare for å overfalle deg rett som det er?
Selv om jeg ikke var i gang med noen gründer prosjekt før det tredje barnet, har jeg hatt det i blodet hele veien.
og det er ingen tvil om at det finnes mange fordeler med å være seksbarnsmor og egen arbeidsgiver, men det finnes jammen meg mange utfordringer også.
Det er sååå mye jeg ønsker å gjøre, og helst med en gang, men som jeg tålmodig må vente litt med til de minste barna ikke trenger meg på samme måte som nå.
Så enn så lenge får jeg benytte de små smutthullene jeg får.

Ikke gråt er du snill.
Barnegråt, å kjære vene, den lyden. Den skjærer først gjennom hjerte så gjennom mark og bein.
Og ikke med sylskarpt blad, men med et skjemt rustent et med sløve tagger.
Saaakte men sikkert iler det seg inn til de skarpeste nervene og gnukker og gnir.
Det er ett eller annet med barnegråt som setter i gang noe hos meg som så absolutt ikke er no allrigth.
Altså, jeg mener ikke at man skal synes om at barna gråter.
Men jeg mener, når man har lagt fem babyer bak seg, og er midt i den sjette babytiden, vært gjennom fem runder treårstrass og kjent på staheten og sinnet til en sjuåring flere ganger en de fleste. Ja da burde man ha fått en ok toleranse for barnegråt.
Men jeg er uendelig dårlig på det. Jeg lar med andre ord ikke mine små ligge å gråte, jeg tar sterk avstand til gråtekurer og kroppen min verker dersom en av de større barna setter igang tårekanalene.

 
Alltid i tide.
Noe av det værste jeg vet, er å komme for sent. (og at andre kommer for sent…uten å si ifra) Jeg mener det hele handler mye om respekt.
Respekt for andre og andres tid. Og jeg liker så absolutt ikke å misbruke andres tid med at de skulle måtte vente på meg og mitt.
Og når du da anskaffer deg storfamilie og har intet ringere enn 8 mennesker som skal ut hoveddøra di før du kan si du er på vei.
og minst fire av de trenger assistanse på en eller annen måte i form av påkledning og du i tillegg må huske utstyr og tilbehør til enhver tenkelig og utenkelig situasjon, ja da tar ting tid.
Likevel tillater jeg meg sjeldent å komme for sent. Ser ikke på flokken som en god nok unnskyldning til å ramle inn til enhver anledning minutter for sent.
Så da blir det stress da, som regel, og det hver eneste gang. Og stress kler meg ikke. Rett og slett.