Hver eneste dag deler jeg øyeblikk ifra vår hverdag.
Og hver eneste dag får jeg gode ord, klapp på skuldra og heiarop (dere er så snille)
Flere av dere skryter og skriver at jeg uten tvil må være skapt til dette.
Vel, så langt derifra tenker jeg, flere ganger daglig.
Å bli seksbarnsmor lå aldri på ønskelisten min.
Forstå meg rett her nå, jeg er uendelig takknemlig og elsker rollen i dag.
Men jeg hadde ingen planer om en gigantisk familie, ei heller min mann.
Men så skjedde livet (og ja, jeg vet hva prevensjon er…)
Og her sitter jeg altså med seks sovende barn i hver sin seng (og min) mens jeg taster på tastaturet og nyter stillheten.
Det var egentlig sjuåringen som fikk meg på tanken på dette innlegget i dag.
Når hun lo godt da jeg tørket hun på snart to med rynkende nese..
Så her har du altså:
5 egenskaper jeg har som sier jeg ikke burde ha seks barn.
Tåler ikke søl.
Å hei å hå, jeg har rett og slett søl allergi.
Jeg kan si det enkelt og temmelig forklarende slik. Barna våre får aldri is når vi er på farten. Fordi jeg ikke orker alt sølet.
Men søleterskelen har uten tvil økt med årene og jeg lar hun på snart to spise med både knyttneve og gaffel samtidig.
Men det gjør vondt… fortsatt…
Angst for oppkast.
Og da mener jeg virkelig.
Så fort jeg hører setningen, mamma jeg har vondt i magen øker pulsen min (no kidding)
Jeg går med generelt høye skuldre hele november og desember…og januar.. og februar..
Og med seks barn er jeg så heldige å ha 6 lykkelodd i omgangssyke lotteriet.
Tørr ikke tenke på hvordan neste års vinter vil bli med tre lodd i baseluskhagen (barnehagen)
Og det aller værste er at angsten gir meg mye av samme symptomene som om jeg selv ble syk.
Så selv om jeg sjelden blir smittet får jeg likevel symptomene.
Gründerspira
Dette punktet er egentlig et sammensatt ett. Gründer delen av meg gjør at jeg både ønsker meg egentid, stillhet, søvn og overskudd.
Og hvor mye av dette får man når man har kreert en hel arme av små soldater klare for å overfalle deg rett som det er?
Selv om jeg ikke var i gang med noen gründer prosjekt før det tredje barnet, har jeg hatt det i blodet hele veien.
og det er ingen tvil om at det finnes mange fordeler med å være seksbarnsmor og egen arbeidsgiver, men det finnes jammen meg mange utfordringer også.
Det er sååå mye jeg ønsker å gjøre, og helst med en gang, men som jeg tålmodig må vente litt med til de minste barna ikke trenger meg på samme måte som nå.
Så enn så lenge får jeg benytte de små smutthullene jeg får.
Ikke gråt er du snill.
Barnegråt, å kjære vene, den lyden. Den skjærer først gjennom hjerte så gjennom mark og bein.
Og ikke med sylskarpt blad, men med et skjemt rustent et med sløve tagger.
Saaakte men sikkert iler det seg inn til de skarpeste nervene og gnukker og gnir.
Det er ett eller annet med barnegråt som setter i gang noe hos meg som så absolutt ikke er no allrigth.
Altså, jeg mener ikke at man skal synes om at barna gråter.
Men jeg mener, når man har lagt fem babyer bak seg, og er midt i den sjette babytiden, vært gjennom fem runder treårstrass og kjent på staheten og sinnet til en sjuåring flere ganger en de fleste. Ja da burde man ha fått en ok toleranse for barnegråt.
Men jeg er uendelig dårlig på det. Jeg lar med andre ord ikke mine små ligge å gråte, jeg tar sterk avstand til gråtekurer og kroppen min verker dersom en av de større barna setter igang tårekanalene.
Alltid i tide.
Noe av det værste jeg vet, er å komme for sent. (og at andre kommer for sent…uten å si ifra) Jeg mener det hele handler mye om respekt.
Respekt for andre og andres tid. Og jeg liker så absolutt ikke å misbruke andres tid med at de skulle måtte vente på meg og mitt.
Og når du da anskaffer deg storfamilie og har intet ringere enn 8 mennesker som skal ut hoveddøra di før du kan si du er på vei.
og minst fire av de trenger assistanse på en eller annen måte i form av påkledning og du i tillegg må huske utstyr og tilbehør til enhver tenkelig og utenkelig situasjon, ja da tar ting tid.
Likevel tillater jeg meg sjeldent å komme for sent. Ser ikke på flokken som en god nok unnskyldning til å ramle inn til enhver anledning minutter for sent.
Så da blir det stress da, som regel, og det hver eneste gang. Og stress kler meg ikke. Rett og slett.
Dette var deilig å lese. Jeg har selv to små barn og ønsker meg en eller to til men lurer noen ganger på om jeg burde, jeg blir også gal av sutring, stress kler meg ikke og trenger litt egentid. Men hvis du kan klare seks barn og høres ut som du har en del like kvaliteter med meg så kan vel kanskje jeg også klare det. Det er så godt når mødre kan være ærlig på hvordan det virkelig er, på godt og vondt. Heia deg!
Du høres ut som en kopi av meg🙈
Har ikke barn selv, men har en enorm familie på begge sider med halvsøstre og fettere og kusiner. Har sett hvor trassige og sta de kan være! Og ja, når de hylgriner så er det ekstremt smertefullt å høre på. Men begynte å tenke på at de bare tømmer seg for aggresjon og frustrasjon og at når de er ferdige går det mye greiere.. Har ektrem angst for oppkast så holder meg unna barnehage barn.. Ikke for å fornærme dem, men føler ikke behov for å bli syk pga dem.
Men jeg er uenig i det at man absolutt på død og liv skal komme presis i alt. Har fått så mye dritt og mas for å være 10 minutter for sen og sånt. Nå er jeg møkklei. Ting skjer, trafikken hoper seg opp. Trikker og busser må vente i kø. Alt avhenger av omstendighetene. Selvfølgelig skal man si ifra. Men det nytter ikke i lengden det heller. Ingen ser ut til å forstå hvor mye som kan gjøre at ting ikke går som planlagt. Jeg klager nesten aldri når andre kommer for sent, jeg bruker heller ventetiden til min egen nytte. Som å lese på nett eller studere.
Eneste jeg synes er ille er å somle uten at det er nødvendig. Som i trafikken når biler sperrer for andre biler sånn at de ender fanget midt i et kryss og fotgjengere ikke bryr seg og bare tenker på sitt grønne lys istedet for å la bilen komme ut av krysset! Vet ikke hvordan regelen er der men det fyrer meg opp. Kan hende jeg var litt paradoksal der men likevel..
Men kjærlighet er jeg sikker på at du har masse av, og det overgår alt 🥰.
Er for øvrig helt enig i oppkastdelen 🤢.
💕
Så herlig å lese 🙂 Men tenk om du ikke hadde de egenskapene med seks, snart sju, unger i hus😳 Tenker det alternativet er verre😅 Samtidig har du mange andre egenskaper som gjør at nettopp du klarer godt den rollen du har❤️
Åja! Takk! Er så kjent, så kjent. “bare” fem ungar her. (eg hadde lyst på fleir, han òg, men me tok eit valg. Det var utruleg sårt når minste var 1år og det ikkje skulle bli fleir!) 7,5 år frå yngste til eldste. Alt som måtte organiserast og fylgjast opp. Fulltidsmjølkebøndar, og ungane var med stort sett over alt. Likar OVERHODET ikkje å kome for seint, søl, rot eller uoverenstemmelsar. Men kanskje det er derfor det har fungera?
Eg likar ikkje meg sjøl når eg blir stressa. Då kjem det fram ein lite triveleg figur.
Mange ubetenksome kommentarar som “..tidspunkt er vist ikkje så viktigt for bøndar og småbarnsforeldre..” (nei, det var bare ei kyr som kalva rett før me skulle kjøyre, og eine ungen måtte ha ny bleie…), “…jaja, godt du ikkje er så nøye på reinslegheten..” (nja, eg vaska kjøkkengolvet etter frokost, men nå har me ete både lunsj og middag etterpå..). Dei svelger ein unna med ein humoristisk replikk.
Eg likar ikkje meg sjøl når noken trykker på min dårlege samvittighet over å ikkje ha alt på stell. Då blir eg igjen ein lite triveleg person.
Så er plutseleg ungane store og på veg ut av huset. Tilbake i sofaen tenker eg på alle gledene som ungane har gjett oss. Eg håpar me har klart å balansere livet for dei hittil. Og gjett dei god ballast vidare.
Ja, livet skjer. Det er ikkje så lett å sjå rekkevidden av alle valga ein tek før ein står midt oppi det. Men me løyser det som best me kan. Fokuserar på det positive, og får mykje lærdom på vegen.