Tenk at det skal være så sårbart, ømt og vondt, det tema jeg skal snakke om nå.
Jeg må innrømme jeg synes det er underlig, samtidig er jeg en av de som hulkegråt første gangen jeg gav min sistefødte en flaske med melk som ikke kom fra meg men i pulverform.
Hvorfor jeg gråt?
Helt ærlig, vet jeg ikke helt.
Det var en enorm klump av følelser som tvang seg opp og frem i det jeg puttet flaska i munnen hans.
Litt lettet, over at han spiste av den så lett, lykkelig over å se han spise godt, trist fordi han ikke hadde fått nok i fra brystet mitt og litt redd.
Redd for hva?
Flere ting skal jeg være ærlig, at ammingen skal ta slutt, at han ikke skal få de viktige næringsstoffene som er i melken, men aller mest, hva “alle andre” vil si.
Det er tåpelig, skikkelig tåpelig.
At jeg skal tenke at andre har tanker om hvordan jeg mater min sønn.
At jeg skal frykte at andre mener at jeg kunne gjort bedre, gjort mer og ikke minst burde visst bedre.
Alle vet jo, at morsmelk er det beste for barnet.
Jeg skal ikke diskutere med vitenskapen, men jeg har likevell lyst til å spørre.
Er det virkelig det, alltid?
Om man kun skal snevre inn blikket og se brystet og barnet, er det nok ingen tvil.
Men om man skal se hele bildet, tror jeg nok at diskusjonen får en annen låt.
For til syvende og sist så er det ikke puppen som er viktigst for barnet, men den som henger fast i puppen.
Mamma, og eventuelt andre nære relasjoner.
Barnets foreldre eller omsorgspersoner om du vil.
Barnet trenger mat, for å overleve selvfølgelig, men det må ikke komme fra puppen, heldigvis.
Det barnet uten tvil trenger, er rolige, trygge og tålmodige omsorgspersoner.
Som er der for å berolige og trygge barnet. Slå følge med det på reisen til å ta bena fatt selv.
Og denne omsorgen kan ikke komme fra hverken pupp eller flaske, men fra hjerte, hode og favnen til menneskene rundt.
Barnet trenger omsorgspersoner med overskudd nok til å møtes sine behov.
Jeg har fullammet fem barn, grått meg gjennom blodige amminger, hatt flere økedøgn i strekk, brukt utallige timer med barnet på brystet. Takket nei til mye fordi jeg har hatt en liten kropp som har trengt meg, og brystet mitt som har fylt med mat nok. Noen stunder har vært grusomme, andre ufattelige koselige.
Om jeg ser tilbake har slitet vært verdt det, men mest fordi det har gått bra med meg oppi det hele, til tross for at det var mye jobb.
Amming gir en unik nærhet, et eget bånd mellom mor og barn tenkte jeg.
Amming gjør forsåvidt det, men ikke mer enn annen mating som feks flaske.
Forskjellen er, at å amme, det kan bare mor, så nærheten blir på mange måter også en avhengighet.
Og den, kan være tøff å takle både for mor selv men også de rundt.
Når nummer seks kom var jeg sikker i min sak, det fantes ikke noe alternativ enn fullamming.
Hvorfor skulle det bli annerledes denne gangen? Når jeg hadde klart det tidligere.
Jeg visste det ville kreve, men jeg var innstilt på å gjøre jobben.
Første knekken kom allerede etter første hjemmebesøk.
Jeg husker jordmor kom inn i stua, jeg hadde en sovende Daniel på brystet.
Nummen, her har vi en i godt hold. ser jeg.
Jeg var stolt som få.
Jaaa ikke sant svarte jeg, synes jeg begynner å se dobbelthaken.
Så var å kle av den lille kroppen og legge an på vekta.
Så ble det stille.
Jeg så jordmor veide ordene i hode før hun sa de.
Oj, her har det vist stagnert.
Hun ser på papirene, ikke stagnert, han har gått litt ned siden siste ser jeg.
Blikket hennes flakker mellom meg og mannens øyne.
Hva tenker dere om det?
Sier hun og kaster ballen hardt og brutalt over til oss.
Jeg knekker umiddelbart sammen, ukontrollert.
Tårene nærmest spruter mens jeg hikster frem at jeg ikke skjønte at jeg sultet han.
Jeg følte mannens hånd på ryggen.
Det går fint, sier han.
Fint? Gutten er jo sulten sa jeg og prøvde å legge han til på nytt siden tårene hans også har begynt.
Det ble mye styr de neste dagene, ukene.
Frem og tilbake til helsestasjonen for veiing, klare instruksjoner fra helsesøster om å gi tillegg og en meget usikker mamma som var livredd for at ammingen skulle gå tapt. Jeg skulle jo amme, sånn var det bare.
Jeg ammer, og ammer, og ammer litt til.
Morgen, dag, kveld og natt.
Hele tiden, ammet jeg.
Satt midt i kaoset og ammet,
Jeg ammet og leste bok, ammet og spiste middag, ammet og lekte med togbane, ammet og jobbet.
Ammet og ammet og ammet.
Så gikk det seg til.
Flaskene med tillegg ble mindre og mindre, færre og færre og tilslutt dristet jeg meg til å droppe de helt.
Vekta fortsatte fint oppover.
Og ved hver veiing hadde han forventet vektøkning.
Dette gikk, jeg klarte det denne gangen også.
Jeg burde vært glad, og lykkelig, og stolt.
Og litt av det var jeg selvsagt, men aller mest var jeg sliten.
Skikkelig sliten.
Sovet lite hadde vi, både jeg og minstemann.
Søvnen ble forstyrret av ammingen som måtte gjennomføres hyppig for å være tilfredsstillende.
Også, for noen uker siden.
Begynte virringen, surringen og utålmodigheten.
Ammingene ble ikke lenger kosestund, men preget av en utålmodig gutt som tydelig var frustrert.
Og som erfaren amme mamma er jeg fullstendig klar over at dette kan være bare en periode.
Hvor lenge er uvisst, men etter å ha kjent på den i 3 uker bestemte jeg meg.
Nok er faktisk nok.
Jeg hadde gitt alt og enda litt til.
En sliten mamma var ikke bare sliten av ammingene, men hun grudde seg også.
Da hun visste hvordan de ville ende, men en gråtende gutt over skuldra som absolutt ikke var i melkekoma.
Jeg orket ikke ut av huset, av frykt for å måtte amme offentlig.
Det var en fredagskveld, og jeg gruet meg til helgen.
Visste at alle våre strevsomme ammeøkter skulle gjennomføres med en hel bøtteballett rundt oss.
Minstemann var klar for natten og vi krøp inn på soverommet slik vi pleier.
Som forventet begynte han igjen, kavet, sutret, strittet.
Slapp brystet og tok tak igjen, grått litt, tok tak igjen, gråt mye og tok tak igjen.
Jeg prøvde og prøvde, men uansett hva vi gjorde roet han seg ikke.
Her, hører jeg plutselig.
Mannen står i rommet, i hånda som han strekker frem har han en flaske med fersk morsmelkerstatning.
Jeg nøler ikke en gang.
Tar i mot, setter meg opp og gir den vesle urolige karen flasken som han gledelig drikker.
Det blir fra da av vår nye rutine.
En flaske på kvelden sammen med kveldspupp.
Plutselig koste vi oss igjen, både jeg og han.
Budskapet i innlegget er vel kanskje diffust.
Jeg er i grunnen ikke sikker på hva jeg prøver å si eller.
Annet enn å si høyt, uten å nøle, rynke på nesa eller føle nederlag.
Mitt barn mates med flaske, rett som det er .
Og det koser vi oss med.
Noen ganger får han pupp, andre ganger får han flaske, og noen ganger kliner vi til å gir begge dele.
Å amme er ikke lett, det vet jeg.
Ikke bare fordi det er krevende fysisk men også psykisk.
Om man skal amme eller ei, skal ikke bare være et valg basert på om vekten går tilstrekkelig opp.
Men også om mor har det topp.
Jepp, jeg la inn et rim der, så kanskje det kan bli et slagord der ute.
For vi må ikke glemme, at mamming er viktigere enn amming.
Så enkelt og så vanskelig er det.
Mamming, før amming – Så enkelt og så vanskelig er det.
26 kommentarer
Åh så godt innlegg! Slik hadde jeg det også med første jenta mi! Og det at pappen selv tar ansvaret og finner flasken gir meg tårer i øynene! Ja,det er jo til slutt oss to som har laget dette mirakelet, og da kjenner pappaen og at han ønsker å hjelpe der han kan. Vi mødre slipper aldri taket,vi prøver og prøver for i underbevisstheten så føler vi at man feiler.Amming er liksom det som skal gjøres tror vi,men ikke om det går utover oss selv og barna rundt. Ikke til enhver pris! Så godt du åpner deg og deler med oss❤️
Så sant som det er sagt❤️ Og takk for den viktige påminnelsen! Med første barnet strevde jeg dag og natt med ammingen til hun var 3 måneder. Jeg var utslitt og barnet sultent. Heldigvis fikk jeg god støtte fra mannen og bestemødrene til barnet. Svigermor fortalte meg også med åpent hjerte om at hun hadde vært pumpemamma på 80 tallet, til 4 barn. Så hun roste meg, og sa at nok er nok, jeg måtte ta vare på meg selv midt oppi det hele😊 Så slik ble det! Med nummer to stilte jeg enda litt mer forberedt, men med lave krav til meg selv om at dersom ammingen ikke funka, skulle jeg gi meg tidligere enn sist. Nummer to ble over all forventning ammet til 7 mnd, så ble det flaske😊 så stå på du flotte mamma, og ja til mamming foran amming❤️❤️
Det sies at det er ammepress i Norge. Og det er i grunn sant, men fra hvem?
Første barnet diet som en helt fra dag 1.
Andre barnet diet, sovnet, pattet og sovnet. Han skrek mye, ofte og sov ikke mer enn 15 minutter om gangen.
Kjøringene til og fra bhg som tok 8 minutter måtte forberedes med amming i 40 minutter på forhånd, og selv da skrek han etter kort tid….
Til slutt sa helsesøster at nok er nok, du har forsøkt så godt det lar seg gjøre, du pumper, du tar nesespray og du legger han til hver gang han viser seg sulten.
Men nå må du forsøke å gi tillegg etter amming……
Jeg kjøpte MME og ante jo ikke hvor mye en liten kropp skulle spise, så jeg lagde en flaske på 160ml…..
Minsten drakk opp alt og sov for første gang i 2 timer sammenhengende…..
Han ble ammet på natten så lenge han selv ønsket, men han ble flaskebarn..
Jeg som enkelt kunne håndmelke 200ml med førstemann fikk ikke ut mer enn 40ml med andremann.
Og fremdeles tenker jeg innimellom at jeg skulle kanskje forsøkt enda litt til???
Vi mammaer er våres verste fiender på enkelte punkter..
Og du gjør en sinnsykt god jobb Nina!
Selvom du skriver at du ikke vet helt hvor du vil med innlegget, skjønner jeg hvor du vil 😘 fantastisk innlegg fra en FANTASTISK mamma !! ….og pappa ❤ så utrolig viktig at slike situasjoner også kommer frem 🏆
Takk for et flott innlegg. Kjenner meg veldig godt igjen. Var super trist når jeg selv måtte ty til flaske og slutte og pumpe hele tiden. Men når man ser tilbake på den tiden var jeg veldig glad for at noen så stopp og at jeg måtte lytte til kroppen og søvnen. Så å ha flaske barn er helt topp nå som han er så stor og får nok mat . Jeg heier på dere og flaska og pup til desser. 🤗
Vi er opplært til at amming er det beste for barna våre. Jeg var ikke i tvil da mitt barn ble født, selvfølgelig skulle hun ammes. Men starten på hennes liv ble tøff, for mor. Jeg pumpet og pumpet og leide med pumpe hjem etter 3 uker. Jo mer jeg pumpet og ammet jo mer sliten ble jeg. Så jeg parkerte pumpa, og ga flaske. Og på den måten kunne også far få den gode stunden. Det er viktig å huske på seg selv midt i ammingen, jeg følte jeg pumpet energi ut av kroppen… Jenta har vokst og fulgt kurver. Vi ble mer harmoniske og fikk en ny hverdag. Joda det var sårt å ikke få til amming, men dagens erstatning er også bra! Lykke til Nina 💕
Hei! Jeg vil bare rose deg for å være så åpen og ærlig, amming vs flaske er ikke alltid et enkelt tema nei. Men det viktigste er jo at barnet får mat – ferdig snakka 😉
Min baby (nå 5mnd) har hatt mye lik oppførsel som din. Vi fant ut at tungebåndet hennes var kort, og det ble klippet hos ØNH i Oslo for 3 uker siden. Vi fikk en ny verden over natten! Nå sover hun minst 1-2t sammenhengende på dagtid, ca 4-5t sammenhengende på natten, klarer å die, ingen mageproblemer og er i mye bedre humør.
Jeg vil anbefale at du melder deg inn i Facebookgruppen som heter «Norsk støttegruppe for stramt leppe- og tungebånd», så kan du lese litt om symptomene stemmer for mini. Dessverre vet helsesøstre og leger alt for lite om dette, så vi fikk beskjed av samtlige (untatt ØNH-legen og kiropraktor) at baby ikke hadde kort tungebånd. Men jeg valgte å stole på magefølelsen og få tungebåndet klippet uansett.. og Vipps! så var alle problemene løst gitt. Mother knows best 😉
Håper dere uansett snart finner en god løsning på søvnen, det er tortur å gå i dagesvis uten å sove 🙁 All min sympati, og lykke til <3
Jeg har aldri kommentert her før, men nå måtte jeg. Takk! Jeg har fulgt deg lenge, og synes du har gode refleksjoner, men du traff meg en på dårlig dag med ammesurr med minstejenta for ca halvannet/ to år siden på andre sosiale medier ang amming, og jeg har ikke helt synes du har vist det hele og store bildet rundt amming før nå. Igjen, takk <3
Usikker på om det er kulturen eller helsepersonellet (eller begge) som står bak ammepresset, men jeg husker tilbake til begge ammestartene mine som smertefulle, blodige og masse infeksjoner, krevende og fulle av stress, selv om det selvsagt også er kos og nærhet og enorm mestring når og om man får det til. Men det går ikke alltid, og nederlaget er så enormt stort når man til slutt tar den flasken. Men hvorfor? Hvorfor gir vi andre mennesker så mye makt til at vi skal føle oss så skamfulle og mislykket? Det viktigste er at både mor og barn har det godt. Så får heller vi mammaer huske å gi en mamma med en flaske et like godt blikk som en ammende mamma <3
Er så rett det du skriver mamma og pappa skal å ha det bra oppi alt å 1 flaske ødelegger som regel ingenting(mine fikk intens uro ved økedøgn perjode fra dager til uker)Første fikk å flaske rett som d var,til han selv bestemte før 1år at han Ikke skulle ha mer:p
Da er man å lissom dorligere forelder når man ikke “står i perjodene”vi feks hadde stått med ett barn som var urolig++ fra dag 1 å faktisk forsatt litt urolig 4,5år senere..Her viste det seg at d var medisinsk grunn til missnøyen++.Men uro/kaving er jo en del av tilpassningen,er jo å noen heavy uten de skal igjennom,de merket jeg godt på mine, ifav lite søvn,ekstra uro,utrøstelige,”hole”,kunne kunn være nær feks.
Helsestasjoner etc vet som regel lite om de “normale”årsakene til uro.Min erfaring er at man må ofte lære helsepersonell,det å gjør at man blir oppfattet som bedreviter.Lite gøy når de skal tilby lavtærskel hjelp:(
Dette er viktig kommer frem!Bra budskap!
Selv prøvd,amming,sonde,flaske,kopp,skje så ja mamming forann amming:)
Skulle stå utviklingssprang (autokorrekt ville ikke)
Amming er fint og amming er flott. Selv har jeg kun pumpet meg de første 2 ukene med mine 2 barn for å gi de de edle dråper helt i starten. Jeg kunne ikke amme grunnet medisiner for kronisk hudsykdom. Jeg fikk noen velmenende råd fra personale på føden om at jeg burde kanskje sette barnets behov først og amme lenger. Men jeg visste godt og stod trygt i at jeg ikke ville klare å være en god mamma hvis jeg droppet medisiner og ble syk. Så jeg gjorde det som var riktig for meg. Nå er mine barn 5 og 7 år. Begge to er barn som bli betegnet som “langt fremme” eller “tidlig” med alt. De er aktive, smarte, velfungerende barn og når sykdom herjer rundt oss i bhg eller på skole så blir de veldig sjeldent syk. Så alt det vi hører om flaskebarn er mine to barn levende eksempler på at ikke stemmer. Vi rocket nemlig den tåteflaksen😘
Jeg har nok ikke kunnet vise “den siden du ønsket” fordi jeg aldri har vært der 🙂 Er vanskelig å skjønne hvordan det er et sted før man har vært der selv.
Åh, takk.. D her va som å lese min egen historie. Æ orka ikke mer etter 2 uker med hylskriking og tåra å sovning m puppen.. Han fikk ikke i sæ nåkka, klarte ikke å ta tak, å la ikke på sæ nåkka.. Tungeband klipt etter en uke, men hjalp ikke. Én time på amming, én time m flaska, å 40 min på pumping.. Æ klarte ikke, å både æ å mannen å helsesøster så at på d her viset ville æ bukke under. Ungen e no gla å fornøyd m flaske å erstatning. Å mammaen har bynt å føle at ho mestre livet m baby nr 2. De dårlige samvittigheta går sikkert over etterhvert…..
Første gang jeg kommenterer. Takk for så fint innlegg, og for så mange fine innlegg tidligere. Du er rå! Som førstegangsmamma til en på 11 uker har det vært supert å lese alt du deler av erfaringer og tanker – du har vært en kjempestøtte når det har vært stritt.
I tillegg til det du skriver tenker jeg det også er viktig å få frem at det med amming eller ikke noen ganger ikke kan ‘velges’. For noen av oss går det rett og slett ikke, og jeg skulle sånn ønske jeg kunne fått de første ukene med gutten min om igjen uten all gråt og frykt for mangel på antistoffer og dårlig tilknytning. Jeg tror ikke det er mange som ville valgt erstatning alene foran amming, hvis sistnevnte hadde vært gjennomførbart. Men det viktigste er tross alt at barnet får nok mat 🙂
Med førstemann i magen og mange ubegrunnede engstelser, var det godt å lese dette. Hele livet har jeg fått innprentet i hodet at amming er det beste for barnet, og jeg har gått med en frykt om at jeg vil bli en dårlig mor dersom jeg ikke får det til… Men nylig leste jeg en kritikk mot HelseNorge – de står jo ganske så bastant på at amming er best for barnet. Men det finnes ikke (ifølge de som skrev artikkelen (i Aftenposten, tror jeg)) bevis på at det er selve morsmelka som er best. Forskningen viser nemlig at det ofte er slik at amming finner sted i hjem som viser mer omsorg og som er mer ressurssterke enn de hjemmene som bruker erstatning. Så forfatterne påpekte at det er feil ved studiene, ettersom de ikke har forsket på om barn fra ressurssterke og omsorgsfulle hjem som bruker erstatning, kommer like godt ut av det som barn som kommer fra samme miljø men som får melk fra mors bryst.
Dette ble mye! Summa summarum: forskningen kritiseres for å ikke være god nok, og det antas at mors tilstedeværelse og omsorg er det viktigste for barnet – ikke om det får morsmelk fra brystet eller erstatning fra flaske 🙂
Ja, det er nok riktig, og noe jeg tror de aller fleste kjenner på. Men du fikk enda en stjerne hos meg, og jeg ble enda mer glad i refleksjonene dine etter å ha lest dette <3
Lykke til videre med permisjonstid og arbeidet som småbarnsmor! Dere virker som en omsorgsfull og nær familie.
DU er også viktig oppi dette <3 uten en glad mor, fungerer ikke resten 🙂 kjør på, gjør som både du og mini føler er riktig! Go for it!!! Hilsen ei som har både hatt flaskebarn med nr.1, og amming fram til "kun" 4 mnd med nr.2.
Har ikke du 6 barn? 🙂
Kos deg med både amming og mamming, og gjør det ut i fra sånn som dere har det best. Det er ikke noe nederlag å ikke kunne fullamme selv om du har klart det 5 ggr før. Det viktigste er at barnet får nok mat, og at mamma’n har ro i sjela! Lykke til😍
Åå men Herregud som jeg kjenner meg igjen! I det med følelsene for ammeslutt, eller overgang til mme. Jeg var så heldig at jeg hadde aalt for mye melk (overproduksjon er også veldig slitsomt men..), men lille fikk etter flere måneder med prøving og feiling pga magevondt- konstatert egge og melkeallergi. Da var det diett på a mor da.. Da han var 6 mnd var jeg så sliten, av å ikke spise noen ting fordi til og med tannkrem inneholder egg og melk!! Jeg svimte av og kastet opp på en oppfølgingstime på sykehuset. Da sa legen alvorlig til meg at hun skriver ut en resept på mme, for ja – amming foran amming sa hun! Etter mange tårer, MYE tankesurr og lengsel etter å leve som normalt igjen, gikk vi over til mme på dag. Jeg ammet fortsatt på natt fordi jeg ikke klarte å slippe helt tak, og fortsatte med det til han ikke trengte mer nattmat. Følelsen av å leve som normalt igjen, var så god at jeg angret virkelig ikke på valget mitt! Baby var fornøyd, og mor var fornøyd. Men skjønner virkelig hva som foregår oppi hodet ditt i den situasjonen <3
Så bra skrevet 👏🏻👏🏻 Etter en noe slitsom ammeperiode med storebror (6mnd), ga jeg meg etter en uke med lillesøster. Skriking og tull. Hu ville ikke, jeg ble lei meg. Jenta fikk flaske, spiste og var fornøyd. Det ble flaske, og det er det beste valget jeg har tatt på lenge! Alle ble fornøyde 😀 11 mnd senere nærmer vi oss ferdig, og vi kan se tilbake på en fin og rolig babytid! 🙂 Stå på, gjør det som er best for han OG deg! ❤️
Hei Nina.veldig viktig innlegg❤️❤️ dette er noe av d tøffeste vi mødre står i. Jeg har selv opplevd det samme, vekt som stagnerte og urolig unge som aldri ble mett. Jeg hadde lovet meg selv å ikke slite meg ut med Nr2, da jeg hadde gått gjennom mye ammeutfordinger med nr 1. Men til tross for mine løftet til meg selv, og støttende mann, så gjorde det vondt å gi opp ammingen. Samtidig som det var en stor lettelse. Jeg både elsket og hatet flaskene. Det viktigste var såklart at barnet ble fornøyd og la på seg igjen. Og jeg følte meg på en måte fri, ved å slippe ammingen. Som jeg har ett anstrengt forhold til. Var veldig deilig å kunne gi flaske, samtidig måtte jeg gjennom en sorgprosess. Mitt matfat var ikke nok for barnet mitt, og det gjorde vondt i mammahjertet. Uansett hvor lett det er å gi flaske. Så ble det en tøff overgang. Jeg savnet å bare kunne slenge fram puppen, ferdig temperert og innebygget. Følte det var mye styr med flaskene, koking og alt man måtte ha med seg for å dra på tur. Men etter kort tid ble dette en vane. Og alt føltes lettere. Jeg nøt å se gutten vokse og være rolig/fornøyd. Vet hvor sliten jeg var og hvor viktig det var at jeg avsluttet ammingen og slapp flaskene til. Pappan kunne nå ta like stor del i omsorgen, ved mating. Det var jo også en lettelse, selvom vi mødre jo på en måte også nyter å være den viktigste i barseltiden. (ikke alltid nyter.. Men du skjønner helt sikkert hva jeg mener) var jo litt rart å ikke være næringskilden lenger. Jeg skal ikke ha flere barn. Men om det mot formodning skulle dukke opp en til, så har jeg denne erfaringen dypt inni meg. Og er enig i at det ikke er ett så stort ammepress der ute. Det sitter i oss selv, sammfunnet og vår oppdragelse har nok mye å si da. Min mor og min søster har gulla met 4 barn uten problemer… Det satt i meg og gjorde kanskje at jeg følte meg misslykka som ikke fikk til det samme. Jeg har ille fått noen negative kommentarer om å gi flaske. På barseltreffet på helsestasjon opplevde jeg å være den eneste i gruppa som ikke ammet, men det tok jeg faktisk ikke tungt. Mitt barn var sunt og friskt, og fornøyd. Han sov på armen like rolig som amme-barna gjorde. Og jeg slapp å sitte framme med puppen støtt og stadig😂 ikke No fan av å gjøre d. Uansett hvor naturlig det er.
Vel avslutningsvis vil jeg bare si, kjempe bra jobba av deg🥰 og alle andre mødre /fedre. Som tar vare på seg selv oppi alt. Barnet har det jo best om vi også tar vare på oss selv. ❤️
Lykke til videre i permisjonstiden. Det er jammen en magisk tid, som går akk så fort. Men midt oppi det står tida stille og alt er så intens og vakkert og godt og vondt og alt på en gang. Skjønner godt at dere har valgt å få så mange barn. Det er magisk ❤️❤️❤️ livets under🥰skulle ønske jeg hadde mulighet /kapasitet til det jeg og. Men nyter de to vi har vært så heldig å få❤️
Jo? Det har jeg 🙂
Hør hør 🤩💪🏻 Flaskeungen min er høyst oppegående fyr på tre år nå. Kan ikke skryte på meg å ha ødelagt ungen ved å gi mme. Skulle ønske han hadde fått det fra dag en, istedet for ammehelvette vi hadde. Først når vi startet med mme greide jeg å komme meg såpass på fote at jeg ble en bra mamma.
Jeg måtte felle mange tårer av dette innlegget! Det er som å høre min egen historie. Skatten her la ikke på seg så mye som han burde. Vi veide på helsestasjonen to ganger i uken og ammet. Ammet ammet og ammet! Annenhver time på dagen, hver tredje på natten. Med en liten skatt som sov og koste mere enn å spise. Minst 20 min på hver pupp, begge puppene til hvert måltid. For oss var det vanlig å bruke 45 min per måltid. 5-6 timer i døgnet ammet jeg! Og mini ble aldri helt mett, sov minimalt på dagtid, kunne aldri ligge for seg selv under babygymen, var mye utilpass og grinete. Skulle vi ut døren måtte vi starte over en time i forveien. Helsestasjonen foreslo å amme en ekstra gang på natten. Klart når vært måltid tok 45 min og man allerede ammet hver 3 time så var jo enda et måltid på natten der man ønsket. Etter 2 mnd var nok nok. For meg, men også for mini og pappaen. Skatten begynte å grine hver gang jeg la han til brystet. Vi snakker hyl grining. Jeg måtte gå å bysse 15 min før jeg kunne legge han til. Var jeg heldig tok han brystet, om ikke var det en ny runde med byssing. Høyre puppen var det bare å glemme. Søndag kveld kom vendepunktet. Skatten slukte flasken på 50ml som jeg hadde pumpet fra høyre pupp. Men han var ikke fornøyd. Å legge gan til brystet var totalt uaktuelt. Pappaen lagde en flaske NAN mens jeg gikk i dusjen. Jeg skjønte at nå var det over, slutt med amming. Vet ikke om det var dusjen eller tårene som rant mest. Pappaen og skatten kom opp, og når han kunne fortelle at han hadde slukt 100 Ml NAN på flaske strømmet tårene bare mere. Litt lettelse og mye skuffelse! Jeg skulle jo amme! Det har vært og er fortsatt mye dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet fordi jeg ikke kan tilby han det beste han kan få av melk… Men en enorm lettelse fordi han får en mamma med energi og overskudd! Vi har fått en sønn som sover på dagen, som ikke er utilpass eller grinete og en sønn som synes det kan være tipp topp å ligge under babygymen litt for seg selv! For oss har flasken vært redningen, selv om jeg som mamma aldri kommer til å legge fra meg den dårlige samvittigheten for at min første fødte ikke ble fullammet så lenge som anbefalt.
Synes det høres ut som om dere har landet på en god løsning 🙂
Den dårlige samvittigheten må vi bare jobbe med 🙂 Viktigste er jo at vi er tilstede og viser trygget, kjærlighet og omsorg.