I det jeg skrev overskriften merket jeg den ble feil.
For livet er absolutt ikke satt på vent, er det noe jeg kjenner jeg gjør så er det å leve.
Aldri et sekund stillhet eller ro, er det ikke det ene så er det det andre.
Om jeg blir sliten? Klart jeg blir, men det går fint.
Det som derimot er en utfordring er alt jeg har lyst til å gjøre, som jeg ikke får gjort.
Akkurat nå.
Jeg skriver dette innlegget fordi jeg får så mange kommentarer ifra mennesker som følger vår hverdag via sosiale medier,
da kanskje spesielt på snap hvor vi deler små øyeblikk av våre hektiske men likevell rolige dager.
Det er en typisk kommentar som går igjen, og det er at vi tilsynelatende har så inderlig kontroll hele tiden.
Og ofte føler den som skriver at den har noe å se opp til. Der hun eller han sitter med “bare” to barn og føler seg oppsist og sliter med å få hverdagen til å gå rundt.

Jeg ble snakkende en stund med en mamma, som jeg merket trengte noen ekstra ord.
Hun var totalt utslitt og satt på badet å skrev til meg.
Hennes minste, på alder med min minste hadde akkurat sovnet og storesøster hadde fått timeout på iPaden.
Hvordan får du det til? skrev hun.
Jeg overlever, svarer jeg.
For akkurat nå, er det det vi gjør. Vi overlever.
Også finner vi praktiske løsninger i hverdagen, senker kravene til oss selv og huset.
Det har vi blitt skikkelig gode på.
Jeg takler vesentlig mere rot og skitt nå enn hva jeg noensinne har gjort.
Men hvordan løser dere ting, rent praktisk?
Skriver hun videre. Har dere for eksempel søskenvogn til de to minste når du skal ha med deg de to?
Og det er da jeg innser, at det er en ting jeg ikke har snakket om her inne.
Noe som har blitt helt annerledes for oss etter Daniel kom.
Og om det er fordi han er nummer seks eller at vi har tre meget små er jeg usikker på.
Men sannheten er, at etter Daniel kom, har vi ikke en eneste gang vært ute av huset alle sammen samtidig.
Ikke en eneste gang har vi vært på farten med alle seks små.
Det er mange årsaker til dette, vi er mange, krever plass og rom og ikke minst det er enormt krevende for oss som voksne og å ha kontroll på alle.
Jeg har ikke søskenvogn fordi jeg tar ikke med meg Oda når jeg har Daniel.
Den kombinasjonen synes både er krevende og skummel på et vis.
Daniel er ingen rolig baby, han er baby for viderekommende.
Han krever oppmerksomhet til en hver tid, han sliter med maten og søvnen og er ikke den enkleste å ha med seg ut av huset, enda.
Men det kommer seg, det blir enkelte med tiden, det vet jeg.
Og det er nettopp dette jeg mener med at livet er satt litt på vent.
Jeg tror ikke det har kommet godt nok frem hva jeg tenker og føler om den situasjonen vi er i nå.
For all del, jeg visste jo at det kom til å bli slik. At vi til en hver tid har et barn som trenger oss kommer ikke som en bombe liksom.
Men at denne sperren jeg har fått, skulle komme og ikke minst bli så tydelig for meg, hadde jeg ikke forventet meg.
Det sier seg selv at jeg så langt ifra føler meg som en supermamma når det kommer til dette.
Det er derfor jeg forteller det også, for ting føles uoverkommelig for oss også.
Hver eneste dag, iallfall de siste tre månedene har jeg faktisk kjent på det.

Selv om bildet viser et takknemlig smil, viser det også gårsdagens sminke, trøtte øyne, en kropp som ikke har dusjet på utenkelig mange dager og noen meget såre skuldre etter timesvis av byssing.Det har nok vært de tre tøffeste månedene i mitt liv på mange måter.
Hver eneste dag har jeg følt på en enorm takknemlighet og kjærlighet men også en ensomhet og utilstrekkelighet.
Ofte har jeg, når jeg har virkelig kjent på utmattelsen, lurt på om jeg i det heletatt har tatt det riktige valget om å bli seksbarnsmor.
Men så oppstår det øyeblikk som fyller meg med en sikkerhet om at det var slik det skulle bli og slik det skal være, heldigvis.
Små lubne hender som kommer å klapper en liten kar på hodet, to småttiser som sitter oppe på loftstuen og ler så tårene triller.
En storesøster som omfavner den minste når hun våkner litt for tidlig fra duppen, en liten kar med røde kinn som kommer å kysser meg vått god natt.
En snorkende liten sjel som ligger tett inntil hver eneste natt med kort, søt pust.
Men det er uten tvil tøft å klare dette på egen hånd, ja altså, jeg og mannen.
Det stikker litt ekstra, slik vi merker nå at nettverket er knapt og familien liten og langt unna i situasjoner som dette.
Vi vil og skal klare oss selv, men selvfølgelig er det ekstra stas når man kjenner det er flere som vil ta del i vårt eventyr.
Og før du rettere den belærende fingeren, og forteller meg at dette er vår egen feil. At vi har satt oss i denne situasjonen selv.
Så har du helt rett, jeg takket nemlig gladelig ja til drømmejobben, og det hele seks ganger.
Men selv om du har drømmejobben betyr det ikke at du ikke blir sliten og utmattet og rådløs av den av og til?
Uansett hvor inspirerende, spennende og fantastisk den er, så blir vi alle slitne.

Hvem vet, kanskje grensen jeg har satt meg er for sterk, kanskje vi burde stappet bilen full og bare kommet oss ut.
Men slik det er nå skjønner jeg ikke hverken hvordan jeg skal ha tid eller overskudd til det.
La meg ta i dag som eksempel. Jeg har enormt lyst på junkfood av alle ting.
I natt drømte jeg om burger King og det sier vel sitt. Det er jo godt innimellom og det var en løsning vi valgte innimellom med en ungeflokk på 5,
ikke en eneste gang etter de ble 6.
Jeg orker ikke tanken en gang.
Ferie til sommeren?
Jeg ser ikke vitsen rett og slett, da jeg ikke kan tenke meg en eneste aktivitet vi kan dra på sammen som familie som er gøy for ALLE.
Vi som ELSKER parker, må nok prøve oss på en park eller to, etterhvert.
Jentene har hatt bursdag, men ingen feiring enda, jeg har ikke funnet overskudd nok til å arrangere.
Huset ser ikke ut, jeg aner ikke når jeg få tatt nok tak til at det er bursdagsvennlig.
Skjønner du?
Men. ingen fare.
Jeg har det bra,  men akkurat nå føler jeg at jeg har mer enn nok med meg og mitt.
Jeg har ikke tid og overskudd til å ta hensyn til andre.
Jeg får krysse fingrene for at mine venner forstår, og har tålmodighet.
Det kommer seg, det vet vi.
Det krever litt ekstra når venner, hobbyer og ting jeg liker står å venter på meg.
Jeg kniper til meg  litt tid her og der for å få fylt på min egen kopp.
men det er knapt med tid så jeg må velge med omhu.
Det sier seg selv at når det å dusje i barnas våkentid er luksus.

Jeg er egoistisk nå, og må være det for å overleve. Jeg velger det jeg har mest lyst til og som er aller aller viktigst for meg.
De jeg deler samme tak med går først, så er det min egen psyke. Noen ganger motsatt.
Den må jeg prioritere, faller den, raser alt.
Det er både godt og vondt, å kjenne at man lever.
Vi er omringet av 6 små fantastiske mennesker.
Vi bygger. en storfamilie som vil omringe oss til den dagen vi blir gamle og grå.
Vi får oppleve å reise sammen med seks unike praktfulle, vakre, selvlaget mennesker. Fra spebarn, småbarn, til ungdom og etterhvert voksne.
Jeg er så uendelig uendelig takknemlig for hva jeg står midt oppi, men det
er krevende å sette livet på vent, og prøve å holde fokus på at det kommer lettere dager med helt andre bekymringer.
Vi må bare komme over kneika først.
Det blir bedre, det vet vi jo..
Om litt..

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå