Jeg har lenge tygd på dette innlegget. Vurdert frem og tilbake om jeg burde skrive det.
At kanskje det beste løsningen heller var å slutte å dele.
Men jeg kjenner på hele meg at jeg må få ut litt gruff fra hodet.
Noe av det jeg liker aller best med den jobben jeg har i denne bloggen er dialogen med dere som orker å følge mitt kaos.
Jeg lærer noe nytt om meg selv og andre hver eneste dag, uten å overdrive.
Jeg blir motivert av å dele, og har fått en brennende lidenskap om å ta knerten på “tabudører” og ikke minst bekrefte at man sjeldent er alene om ting.
Enten det er å være usannsynlig stolt av flokken min, eller usannsynlig sliten, lei eller oppgitt.
Om det er at jeg stolt viser frem en ryddig kjøkkenbenk eller viser kaoset jeg våkner opp til på mandager.
Og akkurat nå, deler jeg kanskje aller mest av mitt liv med baby på slep.
En 2 mnd gammel meget sjarmerende kar som suger all livskraft ut av meg rett som det er. (nærmest bokstavelig talt)
Og dagene med baby er kanskje ikke så innholdsrike, for meg består de av amming, skifting, byssing og ikke minst krampe nyte de små minuttene man innimellom får med armene fri.
For denne karen er en liten frimerkebaby som det sies på fagspråket. En liten kar som er meget glad i mamman sin og som lengter tilbake til livet i magen med konstant næringstilførsel og bevegelse.
Jeg kan (heldigvis) ikke stappe han opp igjen, men jeg kan møte hans behov så godt jeg kan på utsiden.
og for all del, jeg gjør det med glede, men det betyr ikke at jeg ikke blir sliten, lei eller oppgitt av det.
Og rett som det er, deler jeg øyeblikkene hvor jeg står å bysser, rugger, eller sitter ammestuck.
Og rett som det er får jeg kommentarer som har bygd opp en gruffdose stor nok til at jeg føler for å tømme meg akkurat nå.
“Hvorfor ammer du så ofte?”
“Hvorfor bærer du så mye på han?”
“Hvorfor lar du han ikke finne søvnen selv?”
“Hvorfor gir du han disse uvanene”
La meg si det enkelt.
Jeg GIR han ikke disse uvanene, han er FØDT med de.
Han har for to korte måneder siden forlatt en trygg magehule.
En mørk og varm hule, uten skarpe lyder, uten direkte berøring, uten dagslys, uten lukter og med konstant tilføring av næring.
Og jeg? jeg gjør så godt jeg kan med å møte den lille kroppens behov.
Jeg ammer han så mye fordi han trenger det, enten fordi han er sulten, tørst, trøtt, redd, har vondt eller bare har lyst til å amme.
Bærer han tett inntil meg så mye fordi han trenger nærhet, høre hjerteslagene mine, slik han gjorde konstant der inne i hyla.
Rugger, bysser og vugger han slik at han finner søvnen fordi han ikke kan det selv enda og det var slik han sovnet i magen.
Og jeg har ikke ord på hvor usannsynlig lei av å måtte forklare og ikke minst forsvare det.
En 10 sekunders snap hvor jeg står å rugger resulterer til en innboks propp full av råd på hvordan jeg kan slutte det jeg driver med.
Og ikke med et eneste ord har jeg bedt om et råd?
Men du viser jo at du er lei og sliten? Tenker du kanskje?
Ja, men det betyr ikke at jeg ønsker meg et råd? Råd kan jeg spørre om når jeg trenger det. For jeg vet hver og en av dere inni i snapland er usannsynlig verdifulle og jeg har som sagt lært vanvittig mye av dere. Men deres råd er dyre, spar de til jeg spør etter de.
En sliten mamma som deler sin frustrasjon trenger igrunnen ikke et godt råd, hun trenger en klapp på skuldra, en god klem og en utstrakt arm.
Vent med å gi råd til hun spør. Jeg får vondt av å skrive dette, da jeg vet de aller fleste av dere mener godt med rådene dere kommer med.
Men jeg er temmelig sikker på at dere selv har kjent følelsen av å bli bombadert med råd man ikke har bedt om. Iallfall når du deler aller mest for å få annerkjennelse og støtte?
Men så slutt å del da? Tenker du kanskje?
Jeg og har tenkt tanken, mang en gang. Men jeg vet så inderlig godt hvor godt det gjør å se at noen andre sliter med akkurat det samme som deg.
Senest i dag opplevde jeg akkurat det samme, Statistpod på Instagram delte noen øyeblikk med sin klistremerkebaby som er omtrent like gammel som min på sin instastory. Ærlig og oppriktig delte hun små glimt av dagen sin, på godt og vondt.
Og hun måtte rett og slett gi opp å få skiftet klær i dag, fordi babyen gråt så fort den ikke hadde mammas armer rundt seg.
Og på en merkelig måte, gjorde den storyen det hakke enklere for meg å bli sittende ammestuck.
Fordi jeg visste jeg ikke var den eneste. Det var flere med “håpløse” klistremerkebabyer som bruker lang tid på å venne seg til verden.
og den følelsen vil jeg også gi andre med min frustrasjon over min situasjon. Av og til.
Jeg vet temmelig godt at det er vanskelig, om du tenker og tror du kanskje sitter på løsningen for å få meg ut av den slitsomme situasjonen jeg er i.
Kanskje satte du på støvsugeren, kanskje la du Tskjorten din i senga hans, kanskje la du en klut over øynene, kanskje lot du vannet renne, kanskje tok han en spesiell type smokk? Og kanskje det er akkurat det som vil hjelpe oss også, men vent med å gi meg ditt gode råd til jeg er klar for å høre.
La oss kave litt i vannoverflaten, la oss finne ut av dette litt på egenhånd.
La meg lære han å kjenne først.
Og vent, lytt og del ditt verdifulle råd når jeg spør.
vær så snill.
VENT
Godt å høre at andre som sier det jeg sa med alle mine 3 til disse “bedreviterne/hjelpsomme ” folkene. Nei de blir ikke bortskjemt, de trenger den nærheten og kjærligheten
Jeg heier på deg! Hadde det akkurat sånn med minstejenta, vet du hva? Jeg hadde lett gjort det igjen! Nyt dagene, bli sliten, bli lei, vær stolt, vær glad, vær akkurat deg. Klapp på skulderen er herved sendt 🙂
Synes det er flott at du viser hvordan babytiden er. Får du kommentarer på at du ammer mye? Husker den ene dagen du snappet time for time – du ammet jo ikke ofte i set hele tatt:) Han er jo forholdsvis «flink» til å sove på natten også etter hva jeg har fått med meg. Så det overrasker meg. Er det rart mødre blir stressa og slitne hvis de har helt urealistiske forventinger til babytiden… det er jo helt normalt å ikke kunne legge fra seg baby, amme «hele tiden» osv
jeg synes det er utrolig godt å se at andre en meg gjør det samme. De trenger nærhet og kjærlighet og verden er stor for en liten en. en helt ny en. jeg fikk masse “gode tips” om at de ble skrike og lære å sovne sjøl. litt skriking har de ikke vondt av. jeg svarte min mormor og mor at SÅNN gjør ikke jeg det. De trenger nærhet. kan ikke skjemme de for mye med kjærlighet og trygghet. farmor var ikke sånn og etter jeg ble mor selv så skjønner jeg bedre hvorfor farmor var min klippe! det har skjedd automatisk. De lærere fra de er små…
bruk tida. når de er konfirmert ligger de ikke ved puppen uansett sier jeg til folk.
Etter at jeg gikk lei av kommentarer begynte jeg å svare at om han blir bortskjemt på omsorg, så er ikke det det verste 😉❤️
Det var en synsvinkel svært få hadde tenkt på – er min erfaring 😅
Åh, har ei på tre år som fortsatt ønsker å være oppå mamman sin hele tiden. Hun vil helst ligge oppå meg om natten fortsatt, og være der vi er. Og vi satt å sov sammen de 5 første månedene av hennes liv fordi hun ikke ville være alene. Så vet hvordan du har det❤️
Word!!
Amen! Hadde flaskebebis da jeg selv var underernært etter en heftig graviditet med konstant kvalme. Han lå likevel sammen med meg eller pappaen sin om natten og slo seg raskt til ro med nærhet. Vi prøvde lenge da han nærmet seg året å få han til å sovne i senga si selv, men han var hysterisk. Helsesøster foreslo som mange ofte gjør at han skulle skrike seg selv i søvn. Det var helt grusomt og hverken jeg eller pappaen klarte å høre på den såre barnegråten. Nå, i en alder av 3,5 sovner han fortsatt ikke selv i sengen sin. Vi sitter der helt til han sovner, og det tar bare 2-3 minutter, men jeg tror han har behov for den nærheten når mesteparten av dagen består av barnehage, og mamma og pappa bare får 3 timer på ettermiddagen. Mange foreslår fortsatt å venne han til å sovne selv, men sorry. Jeg gjør det jeg tror er best for barnet mitt, og man blir IKKE bortskjemt av å få mye kjærlighet og nærhet. Blandt alle syke råd og tips desperate og trøtte mammaer leter fram på nettet, så håper jeg dette innlegget dukker opp når de googler og at de ikke begynner Ferber eller noe lignende. Tror og vet det bringer med seg mer fortvilelse og søvntap enn nærhet det første året for babyen, og skulle ønske jeg hadde funnet et slikt innlegg å lese på istendefor detaljert plan for Ferber-metoden for snart 3 år siden.
Takk for at du skriver om dette! Jeg “sliter” med svigerfamilie som konstant spør (jeg synes de maser) om hvor mye min lille sover i sengen sin, om vi nattammer, om vi har sluttet å amme (han er 8 mnd) og de synes han er direkte bortskjemt som får all den omsorgen han vil ha… Og da reagerer de med å gi 10 tusen råd, samt “pushe” grøt, smokk, gråtekur osv..
Merket forskjell på mine to små dag en de var født. Den eldste sov godt i den kurven på sykehuset helt alene frem til mat, annet og sov videre for seg selv. Liker kos, men alltid klart å sove for seg selv. Så kom nummer to, merket før jeg la meg at hun måtte ha en hånd på seg et sted. Kjenne at jeg var der, kjenne varmen og lukten. Det er på torsdag fire år siden, og mens jeg skriver ligger hun ved siden av meg, holder meg på hånden. Legger henne alltid i egen seng, men innimellom trenger hun enda å kjenne varmen, lukten, at jeg er her. Det er enda trygt, så da får hun det. Ingen gir en nyfødt baby vaner som du sier, de er født med de behovene de har 💞
Vi har jo identiske babyer, dette var godt å lese! Har hatt en sånn uggen følelse av at jeg gjør alt feil nå, fordi baby nr 1 var jo ikke sånn her. Veit ikke hvorfor jeg forventa at de skulle være like. Men nå veit jeg at jeg i hvertfall ikke er aleine om det, og at det til og med har et navn – Frimerkebaby ❤️😊
Du kan ikke skjemme bort ett spedbarn 😊 Gjør det som føles riktig for deg og den skjønne gutten din ❤️ Det er det som er viktig i denne fasen. Trygghet og nærhet ❤️ og få lov til å utforske på sine premisser når den tid kommer! 😃
Jeg har aldri fått beskjed om at jeg ammer mye sånn sett men noen dager sitter jeg med ho på puppen konstant ho skal jo få mat når ho vil og ikke når jeg vil og jeg har fulgt mye med på snapp og kjenner meg igjen i din vær dag når jeg ser snappene dine og er så glad for at jeg ikke er alene om og ha trøtte slitne dager jeg har 5 barn siste lille snuppa er 2,5 måned og noen dager er det så vidt jeg rekker og gå på do mellom måltidene og er super fornøyd når jeg får ho til og sove så lenge at jeg kan tømme oppvaskmaskinen og sette inn igjen og har til tider sotte og tenkt at jeg skulle virkelig ha fått ryddet og håper ingen kommer innom og ser huset sån det ser ut nå vugger og bærer på lille snuppa så mye jeg kan fordi ho liker det ho liker og ligge oppå meg og sove med hode i matfatet som jeg sier ho passer på at puppen ikke går sin vei har selv sagt at en altid må lære ungene og sove i sin egen seng tidlig men denne gangen får jeg meg ikke til og legge ho i sin seng så ho sover alltid tett inntil meg på natta noe så deilig mannen er ikke helt enig siden han bare har en liten smal stripe og sove på du er så tøff som deler live ditt med så mange og utrolig godt 😁👍
Gi dem kjærlighet, mer kjærlighet og enda litt til, så kommer fornuften av seg selv sa Astrid Lindgren. Man kan ikke skjemme bort et nyfødt barn, og ja, han regnes fortsatt som nyfødt. Bruk tiden du, til å bli kjent med han, prøve og feile og finne ut hvordan han funker. Vi vet jo alle at de blir mindre klistremerker etterhvert. Min eldste sluttet med det etter to uker, jeg var sååååå missunnelig på de som hadde kosebabyer 😉 Amm når han er sulten, el bare trenger kos og trøst, bær så mye du vil og orker og ta ting i deres tempo! De med råd mener det nok godt, men ikke alltid man er så klar el mottagelig for det 😜
👏🏻👏🏻👏🏻👏🏻💪🏻❤️
Takk for fint innlegg, selv har jeg en datter på snart 3 som var akkurat slik du forteller, og hun er det til tider nå også. Skikkelig mammajente som helst vil ha meg tett ved sin side. Det er slitsomt, krevende, men samtidig nært og kjærlig. Skulle ønske jeg kjente til begrepet klistremerkebaby da hun var liten. Nyt tiden, bær så mye du orker, og gi masse av din tid og nærhet. Du gjør en fantastisk jobb!!
TAKK!!! La baby få være BABY- og la mammaen få gjøre jobben sin med å være mamma.. Det vil si å gi babyen det den trenger (kos, byssing, bæring, amming, trøst, kjærlighet, trygghet, osv)! Hilsen 2barns-mamma med en deilig «frimerkebaby» som trenger tid til å venne seg til verden på utsiden.
Jeg synes du gjør en god jobb 😊 jeg hadde en slik baby og han er 12 år nå og like glad i mora si 🥰 da tenker jeg at jeg har gjort mye riktig når han var liten .👌
🙏🏻❤️
Så godt og lese at det er fler av oss der ute som har en klistremerkebaby. Min er 4 mnd til uka, og først nå kan hun ligge og leke for seg selv. (Med mamma rett ved siden av) også er jo babyene våre små mennesker,med forskjellige personligheter 😊 og det er ingen babyer som blir bortskjemt på kjærlighet❤
Skjeldent jeg kommenterer på blogg. Men denne kommentaren over her, var som jeg hadde skrevet den selv. Satt og sov med snuppa mi på meg det første halve året av livet hennes. Nå er hun 3.5 og deler dobbeltsenga med meg. Mannen og minstemann deler også rom, men har hver sin seng 😂 barn er forskjellig og har forskjellig behov. Frøkna har er intenst behov for nærhet, og jeg har valgt å møte henne på det. Betyr ikke at jeg Ikke syntes det er pyton og slitsomt til tider. 😅😍
Det her altså! 🙌 Alle babyer er forskjellig og jeg har også skjønt at alle har råd om hva man bør prøve og ikke. Jeg tenker at alle familier må få lov til å prøve seg frem selv. Jeg har en baby på fem mnd som tidlig helst ville ligge for seg selv og ha plass. Helt motsatt av din, og begge deler er helt normalt. Det må ikke være en grunn til at det er sånn eller slik. Babyene våre er bare seg selv. Helt perfekte akkurat som de er 💚
Selv har jeg for litt over ett år siden hatt en sånn klistermerke baby som kun ville ha mamma ikke engang pappa var godt nok, og vi satt der flere timer, dager, uker og måneder. Vi holdt rundt hverandre dag og natt, koste og nøt hverandres selskap. Men så fort han lærte seg å gå (med 9 måneder) så begynte det sakte å gå over. Nå 16 måneder gammel så sovner han alene og han går selv til sengen på dagtid når han blir trøtt. Nå savner jeg den kosingen vi hadde.
De vokser alt for fort.
Jeg syns det du gjør er en super god jobb. Dere har godt av å kose litt ekstra begge to. 😊
Stå på 😊
Helt enig med deg. Og ikke bare det, men alle babyer er forskjellige, og foreldrene likt. Jeg hadde selc en klistremerkebaby, og ja til tider var det slitsomt, men me at av alt koslig, og godt å føle seg til nytte for den lille når intet annet fungerte. Så jeg sier, la alle som er i babybobla få være, og la de som du sier lære seg å kjenne babyen sin, og den nye hverdagen <3
Så utrolig fint skrevet, jeg er så ufattelig enig og kjenner meg veldig godt igjen. Noen ganger trenger man bare en klapp på skuldra UTEN en påfølgende “men har du prøvd” eller “det blir bedre”. Jeg veit jo det, at det blir bedre, men det hjelper meg liksom ikke så veldig mye her og nå, her jeg sitter ammestuck med TV-kontrollen i feil ende av sofaen 😅
Forresten så er “klistremerkebaby” noe av det søteste jeg har hørt om. Det må jeg begynne å bruke!
Så enig med deg ❤️ Og jeg kjenner meg så godt igjen. Jeg har ammet minstemann i søvn til nå og jeg har fått utallige kommentarer på at han kommer aldri til å sovne selv og at det ikke er bra. Vel, i en uke nå har han sovnet helt selv. Men jeg har ventet til han var klar og det tok han litt over 3 år.
Jeg må fortsatt argumentere på hvorfor jeg velger å amme en som er så stor da, for det er det mange som ikke synes er greit 🤪
Nå er jeg ingen småbarnsmor lenger, men skjønner akkurat hva du mener. ❤️ Og så himla enig med deg. Du gjør det på din måte, og tviler ikke på at du klarer å spørre om råd om du trenger de.
Fortsett med å være Deg – jeg er overbevist om at du gjør gode valg og er dine barns beste mamma 😍
Synes du er en god mamma jeg, pytt på de bedrevitere! Det er du som vet best💖 hvilken type er senga gutten din sover i på dagtid? Er det en moweo bedsidecrib? Fornøyd med den?
Yes!! Viktig innlegg, og du har så rett! Det skremmer meg hvordan folk tenker at spedbarn skal bli selvstendige mennesker før de kan åpne øynene i dag .. Det er ikke før man er trygg at man kan bli selvstendig 💗og det tar år!
Så enig!
❤️❤️ Er så enig!
Er så enig med deg❤ Denne filmsnutten sier vel det meste: https://www.facebook.com/motherlymedia/videos/2196880940555962/
Dette syns jeg var unødvendige kommentarer å komme med. Har vi sluttet å tenke at babyen trenger nærheten? Trenger tid? Det er ikke så lenge siden du delte en tanke som var veldig fin og sånn, Nina. Nemlig at han er fersk! Han er 2 mnd ja, men han er ikke noen rutine eller noe som kan legges bort når det ikke passer. Og hvordan hver mamma velger å bruke tid på barnet sitt må da få være opp til mammaen og ikke mammabanden som skal arrestere en stakkar for at den vil dele tanker helt sikkert mange andre med nyfødte tenker. Blir så irritert når jeg ser at andre skal lekse opp hvordan man skal gjøre ting uten en gang å kjenne barnet det er snakk om! For det er jo det viktigste her! Det er mammaen og familien som kjenner babyen best og dermed kan avgjøre hva beste løsning er! Nei takk! Heia deg, Nina! Stå på og ikke slutt å del! Barnet trenger kjærlighet og det har tilogmed forskere bevist at de blir ikke bortskjemt! Mammabanden kan ta seg en BOLLE!
Som utdannet småbarnspedagog er jeg glad for at det er mammaer som deg der ute, som tar oppgjør med gammelt grums om at “babyer må lære å sove for seg selv , hvis ikke vil de aldri klare å løsrive seg” dette er ikke bare tull men direkte feil. Som småbarnspedagog blir vi lært og leser studie på studie om hvor viktig tilknytning er i barnets første år( resten av livet også før den saks skyld, men grunnlaget dannes i barnets første leveår, og det er så utrolig vanskelig å rett opp dette i etterkant).
Spedbarn trenger en trygg voksen( skriver voksen for av og til er far den som er roligste og tryggest. Det er ikke kjønn men tilknyttingsegenskap som er det viktige) . Da trenger en som er der, tilstede til å holde, vugge og trøste. De trenger nærkontakt og har ikke evnen til å skjønne at foreldrene kommer tilbake når de er ute av syne dette er synapse koblinger som kommer etterhvert ( så for dere Feber tilhengere, dere mishandler barna deres),
Gråtekur er IKKE greit! Hør på ditt eget hjerte og magefølelse og overse alt annet. Det er bare du som vet hva din baby trenger ❤️ svigers kan mene hva de vil, det betyr ikke at de er berettiget å bli hørt på. Ingen blir bortskjemt av omsorg. Trygg derimot, det blir de 🙂
Å så godt å lese innlegget ditt, har tenkt mye u etterkant av babytiden med poden her i huset. Det var som å lese om meg selv dette..
Godt å tenke at det jeg gjorde kom det noe godt ut av, gutten min trengte den varmen og nærheten, kosen og kjærligheten av meg for ikke å glemme tryggheten.
Som du skriver er det ikke lenge siden gullet ditt kom ut i denne verdenen, vi er ikke født med kunnskap om ditt og datt. Hadde vi vært det hva skulle vi da med foreldre som gradvis skal utruste oss til å bli verdensvante trygge barn?
Skjønner veldig godt at du blir frustrert over å få innboks full av «råd» for det haglet rundt meg også og ofte litt nedlatende om barnet. « puppegutten henger rundt mor si»
Håper du er ei dame som ikke tar deg nær av det og heller gir blanke i alles meninger.
Du gjør en fantastisk jobb, og barna blir trygge av å få den behandlingen du gir. Det verste jeg vet om er å lese og høre om de som liksom vet bedre, de skulle nesten ikke hatt barn. De tar jo kun i barna når det er høyst nødvendig og mater helst med flaske for de ødelegge puppene. Ligger og griner alene i en vogn knappe mnd gml for de skal ikke skjemme de bort. Jeg har 3 gutter, jeg har gjort det samme med alle 3, hatt de på brystet til de sovnet, ammet hver gang de ønsket. De er nå blitt 3 flotte ungdommer. Når tiden var inne, gav mine klart ifra at nå vil jeg sove alene rundt 9mnd alderen. En god mor lytter til barnet og dens behov og til hjertet sitt om hva som føles rett og er av kjærlighet. Fortsett som du gjør, og ikke bry deg om andre. De er bare misunnelig ❤
Godt å lese! Du gjør akkuratt det rette for babyen din! Det han trenger er nettopp nærhet og pupp, så mye han vil❤️
Fine du! Det alle andre kaller uvaner, er ikke annet en helt normalt! Ingen baby er lik! Godt du sier ifra! Kjenner meg fint igjen med «gode råd» fra alle kanter, men jeg vil også finne min egen vei! For ingen er som min baby. Ei heller ingen som din! Det er jo det som er så magisk og fantastisk. Alle er helt unike og har ulike behov. Oppegående mammaer som elsker sine små vil finne sin vei – den veien som passer for nettopp dem! Stå på for du gjør en strålende jobb!! Og fortsett gjerne med bloggingen, for det er så herlig med ærlighet!:) Hilsen mamma til en liten tass på 4 mnd og gutt på 4, @detektivmamma
Takk for at du deler 🙂 hadde selv en matglad klistremerkebany som
Nå er 2 år. Fortsatt elsker han kos, mat, tryggheten fra ett mammafang og kosen en armkrok kan gi. Har fulgt deg lenge. Har vært så utrolig deilig og fint å se at man ikke et alene om alle disse slitsomme og til tider krevende mammagreiene 🤪
Bebisen din (og resten av gjengen) virker til å være utrolig heldige som har deg som mamma! Du har et fantastisk syn på babytida, med masse omsorg. Heier på deg, du gjør verdens viktigste jobb med glans 💙
Herregud dette er så spot on Nina! Jeg føler at alle har en mening om hvordan jeg skal gjøre ting med poden på 6mnd og det samme følte jeg når hun på 6 år var baby. Er det ikke rart hvordan folk skal blande seg i andres liv og væremåte etter man får barn?? Kan hende de gjør det samme før man får barn også men jeg har hvertfall lagt ekstra merke til hvor mange som har “råd” å gi når man har baby i hus! Du er rå , du er flink! For en heldig flokk som har deg som mamma!
Klem
Spot on Nina! Jeg føler alle har “råd” om hvordan man skal gjøre ting når man har baby i hus! Er det ikke rart at andre skal blande seg i hvordan man velger å gjøre ting i sitt eget hjem? Som om de sitter på fasitten til hvordan oppdra barn? Jeg føler det sammen med min pode på 6mnd og følte det samme når hun som nå er 6 år var baby. Jeg syns du er rå og flokken din er heldig som har deg!
Kjempe fint innlegg!
Jeg er ‘bare’ tante, og det til veldig mange unike og herlige barn. Og de er alle kjempe forskjellige.
Voksne er jo forskjellige, da må det vel være rom for at også små nyfødte verdensborgere er det?
Noen av tantebarna mine, sovnet bare man la de i senga, og la dyna over de. Ferdig med det.
Mens andre må bysses og bæres på. Det er jo ikke for ingen grunn at de kaller de tre første mnd av babyens levetid for fjerde trimester,og noen babyer trenger ekstra nærhet enda lengre.
Niesen min var en frimerke baby, eller, borrelås baby som de sier i USA. Hun er snart 5 år, og vil fortsatt aller helst sove tett inntil mamma eller pappa, gjerne hele natten, for da føler hun seg trygg. Hennes yngre søsken har ikke det behovet. Hun vil gjerne bysses i søvn, men kan godt ligge alene i vogn.
Det er ikke noe man lærer dem, det er sånn de er skapt, med ulike behov, akkurat som alle andre. Hvorfor skal man fjerne det som er trygt for disse små, bare for at man skal gjøre det som liksom funker for ‘alle andre’?
Hva med å lytte til babyen? Synes du gjør en helt super jobb!!! Og jeg håper du får høre det hver eneste dag! Tenk så heldig at Daniel har en mamma som ser hans behov, og klarer å fylle de dag og natt, selv om det er veldig slitsomt! Heldig er han ❤️
Alle babyer er ulike, akkurat som at vi voksne er ulike. Det virker som noen tror at små babyer skal alle sammen sove masse, spise godt, ligge i vogn /seng, smile og være glad hele tiden…
Det er jo ikke for ingen grunn at de kaller babyens 3 første leve mnd for det fjerde trimesteret. Liker så godt det uttrykket de har i USA for frimerkebabyer, nemlig borrelåsbabyer! Er så viktig å skrive om dette, for det er nok mange mødre der ute som føler seg alene om å ha det sånn.
Noen babyer er riktignok sånn at de relativt tidlig kan legges ned i sengen, eller vognen, og så sovner de relativt fort på egenhånd. Så bra da. Mens andre, trenger byssing og bæring og mere til. En jeg er tante til er også en frimerkebaby. Så lenge h*n fikk nærhet, var alt bra. Nærhet=trygghet. De fikk en baby til, den er ikke sånn. Eldstemann er snart 5, og ønsker fortsatt å sove nær mor/far, for det er trygt. Det handler ikke om å være streng, og sette foten ned når barnet opplever dette som utrygt, eller ett svik,eller til og med en følelse av de blir straffet.
Noen har ‘enklere’ babyer, men det betyr ikke at det er fordi de har gjort alt rett. At de har vært flinke å legge de i egen seng, at de tåler mye lyd for de har vært flinke å ha mye lyd rundt de osv . Det betyr bare at sånn er deres baby. Ferdig med det.
Sitter med ei jente på 2 måneder (den 3 jenta mi💕) og lurer på om det er meg eller ho som er det klistremerket hos oss. Jeg elsker å sitte i morgenkåpe, halves påkledd i timesvis. Nyter hvert sekund og minutt. Lar være å legge ho tilbake i sin seng når vi har ammet i 5 tiden fordi vi kan sove sammen, det er jo fantastisk å våke med små armer og bein rundt halsen, oppi håret og delvis oppå brystet om morgen💕💕💕
Hvert barn er unikt og trenger unik behandling. Akkurat som oss..
Heia deg!
Kanskje vi alle har godt av å tenke oss om før vi gir våre velmenende råd, ikke bare til småbarnsforeldre, men generelt? Det er lett å sitte i sin egen verden og tenke at det som fungerer for meg er universelt og fungerer for alle, men min verden er ikke din verden. Kanskje det som trengs er at jeg heier litt på deg i din søken etter en løsning eller måte som fungerer for deg, at jeg viser forståelse for at det til tider er vannvittig slitsomt og at det er lov å si det høyt, og å tilby hjelp/bistand i form av å avlastning på oppgaver så hverdagen kan bli litt lettere.
Jeg tenker at som den erfarne mamman du er – med den omsorgen, erfaringen og seks flotte barn som du har – så gjør du akkurat det som er riktig for deg og ditt lille nurk ♥️ Det er alltid noen som «vet» bedre, men du – de bryr vi oss ikke om…😉 Fortsett den flotte mammajobben du gjør – don’t change a winning formula !!
Amen! ❤
Og jeg har en datter på 14 mnd som fortsatt er bra klistremerkebaby så kjenner meg så igjen❤du gjør en kjempejobb.
Du skrev nøyaktig det jeg mange ganger har tenkt. Noen ganger trenger man bare å lufte hodet litt. Og dele det man tenker. Uten å få såkalte velmenende råd. Mange ganger føles de velmenende rådene ganske plagsomt. Sitter med en på 11 uker selv
Endelig en som sier ifra. Så stolt av deg, bra skrevet.