Det er rart, med nyfødte, hvordan de ser deg,
men ikke ser på deg på et vis.

Det er akkurat som om det er et tynt slør over personligheten og kontakten.
De får med seg omverden, men er ikke med.

Tilskuer på et vis.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg glemmer det egentlig hver gang, hvor rart det er å kommunisere med et menneske som er så lite og så borte men så tilstede og som helt tydelig sluker i seg hvert eneste blikk.

Men så plutselig, er det akkurat som de våkner.

Sløret er borte, og personligheten slipper fri.

Hvor du får ordentlig øyekontakt, og den lille kroppen ser på deg, og ser deg.
Hvor blikk møter blikk og man ser på hverandre.

Også kommer det, det som smelter hver eneste celle i kroppen din, gjør hjerte mørt og alle de tøffe ukene verdt det.

smilet.

Først er man ikke helt sikker, var det et smil, var det et knip var det en grimase?
Men så blir man helt sikker. Det er ingen tvil.

DET ER ET SMIL!

Det er medisin mot det meste og alt.
Det gir mot og viljestyrke til å stå på enda litt til.

Det gjør søvnløse netter utholdelig, og amming i tide og utide rettferdig.

Smilet viser glede, nysgjerrighet, tilfredshet.
Det viser at den lille nydelige kroppen du har båret frem, født og tatt vare på i noen uker nå, har det bra.

Til tross for utrøstelig gråt til stunder, urolighet og usikkerhet både hos liten og stor.

Det hele er en reise,
en learning by doing.

Det er lett å glemme, at vi har en jobb å gjøre.
Den lille kroppen er ukjent, vi kjenner ikke den og den kjenner ikke oss.
Og den største jobben ligger kanskje på at den lille skal bli kjent med seg selv uten at vi som er rundt vet hva som foregår i det lille hodet.

Men smilet, gir mye.

En trygghet og visshet, om at dette kommer til å ordne seg.